Hot og flott i Hamarløpet

Både Tim og jeg var "latterlig" slitne rett etter målgang
på Hamar. (Foto: Pål-Erik Langøigjelten)

Lørdagens 10 km på Hamar ble litt av en høydare! Ikke for meg rent sportslig, men for løperhjertet mitt som gledet seg stort. For stort ble det - så stort at jeg ikke har vært med på et større løp på mine kanter - med unntak av Birkebeinerløpet, da.

Selve profilen til Hamarløpet som nå med rette kan titulere seg Hedmarks største mosjonsløp, tror jeg med sikkerhet er nøkkelen til suksessen. Her er ikke tid og plassering riktig så viktig for flertallet av de nesten 400 løperne. At det ble steikende hett gjorde antakeligvis at enda flere ble fornøyd med å gjennomføre sin selvdefinerte utfordring i den flotte løypa på byens solside. Jeg var også selv "latterlig sliten" rett etter målgang på Skibladnerbrygga selv om jeg brukte mye lenger tid enn jeg både håpet og trodde på. Da er det jo også veldig greit å ha varmen å skylde på....

Det nye Hamarløpet på 10 km ble arrangert for 5. gang år. Jeg har tidligere bare vært med på det aller første i 2013. Med nyskadet menisk (før jeg skjønte at det var det) løp jeg den gang inn på 40.35 og husker at jeg var skikkelig skuffa. Ikke fordi jeg tapte for kompis Arild i spurten, men mest fordi jeg brukte over 40 minutter på en flat 10 km for første gang i dette millenniet.

På lørdag tippet jeg 43 minutter og var langt mindre skuffa. Ja, ja, verdens harde realiteter er kanskje i ferd med sige inn hos - selv om også det går sakte. Av prinsipp er jeg opptatt at en ikke skal akseptere sånne sannheter for lett. I den store sammenhengen er det jeg driver med et prosjekt for å forsinke alderdommen - og den skal jo gå så sakte som mulig....

Fra starten på Skibladnerbrygga med "mætti" kjentfolk både foran og bak.
(Foto: Eivind Langøigjelten)

Opplevelsen rundt selve løpet på Hamar på lørdag ble av det udelt positive slaget. Det er jo ikke mer enn drøye to uker siden jeg var med i BDO-Mila en småsur torsdagskveld med småsurr både med feilløping og resultatservice. Lørdag var det rekordvarmt med 26-28 grader under løpet og ren sydenstemning på Koigen like ved start og mål. Med ei løype som alle bare hadde godord å si om, måtte det bli jo bra på en sånn dag. Utfordringen ble å takle varmen  for både de som brukte 33 minutter og halvannen time. Derfor hadde nok særlig de sistnevnte satt pris på et vannhull til, skulle jeg tro. Selv er det ikke alltid jeg drikker på en 10 km, men denne gangen var jeg ikke særlig fristende å spre fem sekunder. Dessuten var drikkestasjonen lagt akkurat ved vendepunktet så en måtte jo gire ned åkke som...

Løpet mitt gikk omtrent som forventet til nettopp dette vendepunktet, men derfra og tilbake ble det overraskende mye tyngre. Med en fornuftig åpning fra en litt beskjeden plassering i det store feltet med km-tider mellom 4.07 og 4.15, spratt km-tidene opp med over ti sekunder. Inkludert pitstopen rett før 5 km-skiltet, ble det 21.17 på første halvdel og altså et halvt minutt mer på den noe mer kuperte tilbaketuren. Nok en gang jobbet jeg som helt selv om jeg mistet den motiverende ryggen til Frode eller noen av de mange andre kjente jeg hadde i sikte fra start. Det var tydeligvis mange andre som også sleit i varmen, og det ble noen færre foran av de jeg ikke kan unngå å sammenlikne meg med.

Jeg husker ikke om tommelen er på veg opp eller ned her. (Foto: Eivind Langøigjelten)

Hamarløpet var ikke noe løp jeg hadde satt meg noe tidsmål for, og treninga ble opprettholdt fullt ut fram mot løpet. Kr. Himmelfartsdag, to dager før Hamarløpet, fikk jeg f. eks. en fiks idé om kombinere en løpetur fra svigers på  Kongsvinger med å ta noen bilder av starten på Knartamarsjen, et lite løp på Galterud 13 km unna. Det ble både den lengste turen og den aller første på asfalt i år (med terrengsko), så jeg kan vel ikke se bort fra den satt litt i beina på Hamar heller?

Det var mange både badende og løpende på Koigen lørdag.

Med unntak av Sentrumsløpet har de mange konkurransene i mai ikke vært annet enn god distansetrening. Fokus har vært å få et bedre grunnlag, og det er veldig tilfredsstillende å konstatere at jeg har loggført 300 km i mai uten å få noe skavanker av noe slag. Jeg må tilbake til oppkjøringa til Frankfurt Marthon for fem år siden for å finne samme mengde. Med fortsatt god kontinuitet utover sommeren velger jeg å tro at treninga vil gi resultatet på sikt. Foreløpig går det sakte framover, men nå skal jeg våge å slippe opp på mengden de to neste ukene og perse i den nye Birkebeinerløypa - så det så.

REPORTASJEN MIN MED BILDER OG RESULTATER PÅ KONDIS.NO:

HAMARLØPET - VÅRENS VARMESTE EVENTYR


RESULTATER M 55 - 59 ÅR: