Endelig tilbake i Sentrumsløpet

Happy to be back in town! Foto: Hemning Leira, kondis,no.

Da er løpesesongen i gang på ordentlig. I snart en mannsalder har turen til hovedstaden for å løpe Sentrumsløpet vært som det viktigste vårtegnet for meg. Fornemmelsen av en ny årstid og ditto sesong har liksom ikke sunket inn før byturen i slutten av april er unnagjort. Nesten alltid med godt og varmt i været for en som akkurat har lagt vekk stillongsen og skidressen og viser fram sine bleike legger for første gang utomhus.

I tillegg har den relativt faste løypa fungert som en meget pålitelig realitetsorientering hva form angår. Sesongen med påskudd om dårlig gli, motvind fra alle kanter og tunge forhold er over og en får eksakt beskjed om tingenes tilstand. På de 17 første årene etter debuten i 1997 hadde jeg en ganske formidabel stabilitet med 15 løp på 37-tallet (i tillegg til et på 36 og et på 38). Rett etter løpet i 2013 røk menisken og da jeg prøvde igjen året etter var det meste av steg og løpeform forduftet, og jeg slet meg rundt på fire minutter lenger tid - 41.31. Blogg fra Sentrumsløpet 2014: DNiS - ikke DNS i Oslo.  Etter det har jeg ikke prøvd, delvis fordi kneskader har gjort asfaltløping lite fristende, og delvis fordi jeg har visst at resultatet ikke vil stå i stil med egne ambisjoner.

I år er løpsgrunnlaget det beste på tre år og lysten til å være med på "noe stort" igjen som i gamle dager. Jeg elsker å løpe, gjerne alene, men det er enda mer givende "i flokk".  Ambisjonene var bevisst udefinert på forhånd, og var begrenset seg til en positiv opplevelse underveis.  Håpet om å overraske meg selv var der, men de tre korte karusell-løpene jeg har deltatt på i vår, ga ikke akkurat noe forvarsel om det. Det har kort fortalt gått like trått som det gjorde i hele fjorårssesongen.

Med sen start klokka fire på ettermiddagen var det null stress med en avslappende busstur og god tid til å tusle rundt med madammen og tullprate med gamle løperkjenninger. Matpakka ble inntatt mens jeg utvekslet erfaringer med Neinarn, en av de vittigste bloggerne jeg vet om og som ofte fabulerer om felles opplevelser på skirenn eller som denne gangen på løpetur til byen. Her er Neinarns skråblikk på livet etter Sentrumsløpet 2017.

Klar til start i pulje 3. (Foto Hilde Hagevik Bakke)

Realistisk nok hadde jeg satt meg opp i pulje tre med forventet sluttid mellom 40 og 42 minutter. Jeg kunne satset en del hundrelapper på at jeg ville havne der, men ellers lot jeg tider og skjema være for en gangs skyld. Strategien var å løpe på følelsen og ikke la meg stresse av km-tider eller andre utenforstående elementer.  Etter noen oppvarmingsrunder i Slottsparken fikk jeg hyggelig selskap i startfeltet av søstrene Hanna og Helena fra Trysil og med treningskompis Ole Petter rett bak.

Allerede i Slottsbakken får en beskjed om hva beina og kroppen vil, og denne gangen holdt jeg bevisst igjen litt ekstra. Før Frognerparken nådde jeg igjen Hanna som nylig har fylt bare 14 og har en herlig sans for å løpe langt. Hun syntes nok farten var passende og fulgte meg som en skygge på de neste kilometerne. Jeg var ikke helt obs på løypa gjennom Frognerparken som var adskillig lenger enn sist gang jeg løp i 2014. Kuperingen merktes godt, og som vanlig stoppet jeg opp i de små motene for så å slippe på nedover igjen. Nå må jeg bare ta motbakkeintervaller på alvor ellers så blir løpesesongen 2017 et nytt sorgens kapittel!

Slakt oppover i Bygdøy Allé var det samme leksa, og deretter befriende å slippe på igjen etterpå. Ved Rådhuset etter 7 km kom Svein Ole opp på siden, og jeg prøvde å skjerpe meg. Jeg greide bare nesten å holde anstendig avstand rundt Akershus Festning, og strekket tilbake til Karl Johan ble langt. Den røde Vidar-singletten forsvant nesten mellom løperne. Heldigvis så er ikke oppløpet på den ruglete brosteinen så langt som tidligere, men spurten ble likevel utsatt til det var for sent å hente igjen han jeg hadde festet øynene på.

Likevel hadde jeg en god følelse av å ha gjort det jeg pr dato er god for. Speakeren som leste sluttider for løpere foran meg, ødela imidlertid spenningen som var knyttet til hva klokka ville vise. Følelsen var bedre enn på lenge og mye bedre enn tida hardt og brutalt slo fast: 41.52. Ny negativ pers med 21 sekunder fra forrige forsøk for tre år siden. Isolert sett ingen grunn til å grave seg ned etter å ha blitt sju sekunder dårligere pr. år, men tida fra den gang var jo tidenes skuffelse i to joggesko - så langt. Etter det har det som kjent blitt ganske mange....

Hvorfor er jeg med på dette gang på gang for å oppleve skuffelsen av å ikke nå de måla jeg setter seg? Urealistiske mål, javel, men likevel ikke hardere slag i trynet enn at jeg tåler dem - og de til og med motiverer meg! Dessuten vil den som har slitt i motgang kunne glede seg desto mer over de små fremskrittene....

Tidene over er allerede glemt (helt til neste Sentrumsløp), men opplevelsen av å løpe sammen med 8000 andre er bevart som en happening av de store. Jeg var nær den beste løperutgaven av meg selv akkurat nå. Jeg løp ganske så jevnt og jeg hadde en hyggelig dag sammen med folk jeg trives aller best med. Da får de så være at jeg helst så at klokka gikk både et og to minutter saktere....