onsdag 24. mai 2017

Med hjerte for løping

En av løpingens gleder - ved Loka i Elverum.
Det har vært lite livstegn fra Bakkerolfen de siste tre ukene, så jeg føler det er på høy tid å dokmentere at det står til liv - løperliv for å være mer presis. Våren har vært sur og kald, men hjertet har banket varmt for løping heldigvis. Det har faktisk ikke vært like opplagt det siste halvåret.....

Jeg skal komme tilbake til sesongen som jo bare såvidt har begynt, men for å skjønne bæra av den hemningsløse hyllesten av sakteløpingens kunst må jeg gå et halvt år tilbake.

Etter den siste sjekken i kontrollgruppa i Dialong-studien på Ullevål i november, ble det konstatert både en del forkalkninger og mulige innsnevringer i blodpumpa mi. Et sjokk for meg som trodde jeg beveget meg nok og hadde et rimelig nøkternt kosthold - med unntak av kakemons-syndromet mitt.

Jeg ble satt rett på blodfortynnende og kolesterolsenkende da resultatet forelå rett før jul og samtidig henvist til en arbeids-EKG ved sjukehuset i Elverum. Den måneden jeg måte vente på den var jeg i sterk tvil om hva som egentlig var galt, til tross for at jeg aldri har har hatt noen symptomer på hjerteproblemer. Skitreninga i komfortsona gikk akkurat som som tidligere, men jeg begynte å gruble på grunnen til den totale mangelen av framgang etter de mange og gode intervalløktene i Stangehallen. Var den relatert til hjertes evne til å pumpe ut blod til de store muskelgruppene med åndenød, stivhet og kantete løpesett som resultat?

Fra den ukentlige kvalitetstida i Stangehallen med "The Runners" rett før jul.
Usikkerheten gjorde at jeg ikke tenkte rasjonalt, og litt prikking i huden på det siste syredraget ble ved flere anledninger til stikking både her og der. Jeg var også overbevist om at medikamentene jeg ble beordret om å ta, bidro til lavere oksygentransport. For meg virket det logisk at blodfortynnende midler er det motsatte av bloddoping og dermed direkte prestasjonshemmende. Fra flere faglig hold ble jeg imidlertid forsikret om at Albyl-E og Lipitor i de daglige dosene jeg tar, ikke påvirker de røde blodlegemene og dermed ikke har noe å si for oksygenopptaket.

Baktroppløper i KM på 800 m i Stangehallen i januar.
I slutten av januar fikk jeg time på sjukehuset og satt og tråkket på en ergometersykkel med noe radioaktivt stoff innabords for å se mer nøyaktig hvordan blodet sirkulerer i systemet. Resultat var forsåvidt oppløftende ved at det ikke var noe spesielt å finne. Likevel visste jeg ikke helt hva jeg skulle mene om det. Jeg slapp å uroe meg for om noe var galt og slapp å tvile på om kroppen tåler tøffe påkjenninger, men på an annen side så er jeg fortsatt like klok - eller dum - etter å ha vært på leting i flere år etter grunner til at det rett og slett ikke fungerer når jeg nærmer meg rød sone.

På ski har jeg jo holdt nivået og delvis hevet meg et lite hakk den siste vinteren, men på løpinga hvor jeg pulsmessig ligger mye høyere, fungerer det ikke. Etter en 5 km på Kondis-landsmøte i mars var jeg så overbevist om at det måtte være noe fundamentalt gærent at det bare var på nippet at jeg ikke fikk fastlegen min til å ordne med en ukes utredningopphold på Feiring. Jeg skulle bare vente til etter Birken. I mellomtiden kom jeg til at fagfolka der nok har andre ting å gjøre enn å lete etter innbilte feil på en halvgammel mosjonist i langt fremskredet panikkalder....

Bildet:
Det er i motbakke det går oppover som her i Vannverksbakken nord for Stavåsdammen. 



Etter å ha sluttet å skylde på feil med systemet, jobber jeg nå med å finne ut av hvorfor all treninga ikke har hjulpet på farten. Det logiske må være at det er noe feil med treninga - og det går det jo an å gjøre noe med. Jeg glemmer nok titt og ofte at jeg heldigvis blir et år eldre for hvert år, så det er naturlig at det må trenes mer for å opprettholde nivået, eller rettere sagt, redusere tilbakegangen. Punkt 1 i vår har derfor vært å løpe mer og skille mer på rolig og harde økter. "Ti om dagen" er målet, dvs. sytti i uka - km altså.

Kapasitetsproblemene mine er opplagte når lårene skriker etter luft bare de må løftes en grad over vater. Punkt 2 er at ukas intervalløkt konsekvent er lagt til lange bakker og kjørt i  form av 6 x 4 min. med 1 - 2 min. pause på terskel. Videre er jeg overbevist om at steget og løpesettet mitt er en begrensende faktor, så derfor er nå - punkt 3 - stigningsløp og drilløvelser på slutten av rolige turer inne i rutinen igjen etter at det er blitt glemt i mange år.

Det var tegn til framgang i BDO-Mila på Hamar. (Foto: Sten Arne Negård)
Når jeg ikke greier å løfte knærne må det mangle styrke i hofteleddbøyerene. Generelt tror jeg at alt fokuset på styrke knærne har gjort at jeg styrkeforholdet og dermed samspillet mellom musklene som skal skape framdrift i steget er blitt endret negativt siden den gang jeg kunne løpe, dvs 2012- sesongen. Punkt 4 i planen som foreløpig strekker seg fram mot Birkebeinerløpet om knappe tre uker er derfor spesifikk, løpsrelatert styrke med fokus på kneløftet.

Elverumtrimmen hver mandag er ukas distanseøkt som sist i uke ble gjort unna i hælene på Rune. 

Mye å jobbe med altså, men jeg glemmer slett ikke gleden ved å jobbe med det jeg elsker aller mest - å løpe. Flyten på de rolige turene er helt digg og jeg kan til og med føle at jeg løper lett noen dager - helt til jeg skal prøve å presse opp mot maks. Med et hjerte for løping gir jeg meg ikke så lett, og fordelen med å ha strevd i motbakke er at en setter pris på selv små skritt i riktig retning.