torsdag 15. juni 2017

Twenty not plenty i Birkebeinerløpet

Tim og jeg rett etter målgang (Foto: Finn Olsen, kondis,no)
Forholdene under årets Birkebeinerløp har jeg inngående skildret i min reportasje på kondis.no, "Da Birkebeinerløpet ble terrengløp igjen", så jeg skal ikke brodere ut noe mer i gjørma. Vått, rått og likevel ganske flott, er vel kortversjonen?

For meg ble BB-løpet minst et steg i riktig retning med gjørmebad, dueller, gode sko og saftig avslutning som krydder. Det høres litt pretensiøst ut, men jeg tror det kan karakteriseres som den største oppturen i løpesko på fire år for meg. 10 plasser opp til 31. i klassen og 19 sekunder dårligere tid enn i fjor høres ikke akkurat rått ut, men når forholdene nok utgjorde 3-4 minutter for oss litt bak i puljene, ble min 20 målgang i Birkebeinerløpene av det deilige slaget.

Siden jeg er litt over gjennomsnittet opptatt av statistikk, er jeg fortsatt litt bitter på arrangørene som "lurte" meg til å løpe UltraBirken  i 2010 og 2012. Med seks mil ekstra fra Rena det første året og fire mil ekstra med klumpfot fra Sjusjøen to år etter, har jeg uten å skryte på meg noe som helst, løpt ti mil lenger enn alle som fikk gullstatuett/fat for 20 merker/deltakelser etter løpet i år. Jeg fikk min pin og mitt dramglass som erstatning for de tradisjonelle fingerbølene i tinn. Om to år er det min tur. Synes jeg fortjener den snart! Det blir nok verre når jeg i 2047 løper for 50. gang og ikke  er med i statistikken over de ytterst få som faktisk har løpt alle gangene...

Det var mye som gledet mitt eget løperhjerte på lørdag. Det var en god følelse å være med fra start og faktisk jobbe meg framover fra helt bakerst i pulje 2. Fokuset var fra første motbakkemeter å prøve å krabbe meg noen lunde helskinnet opp de første 7 kilometerne og så begynne løpet der. Det fungerte bedre enn antatt i den tidligere så endeløse berg-og dal-banen i OL-løypene. Da jeg nådde igjen president Tim og senere hilste på Nina på toppen, begynte jeg å få trua på at det kunne bli årets andre gode birkebeinerdag. I forhold til tidligere passeringsider lå jeg bak skjema, men det skjønte jeg tidlig at de tyngre forholdene måtte ta mye av skylda for.

Hoka-skoa satt bra selv på det skumle skråplanet av noen steinknauser tidlig i løpet. Med unntak av at jeg tråkka i et bunnløst gjørmehøl med magaplask og nærkontakt med Lazzlo som konsekvens, holdt jeg meg på beina og greide å fokusere på løfte blikket å velge lureste veg. Ofte var det litt ute på siden av traséen hvor det ikke var så opptråkka og sleipt.

Passering 8 km med Lazzlo som en skygge bak. (Foto: Stein Arne Negård)
Strekket på Vårsetervegen har alltid vært favorittpartiet siden løypa ble lagt om for fem år siden, fordi det her er lett å få flyt. Selv om det var ekstra mye "hopp og sprett og tjo og hei" i det etterfølgende terrengpartiet i år, var jeg hele tiden på offensiven ift. løperne rundt meg. Nedover mot Maihaugen følte jeg at jeg kunne slippe på nesten uansett helling, og her tok jeg nok mange av de 70 plassene jeg løp meg opp fra første mellomtid til mål. Litt gode gamle takter fra den gang nedoverløping var Alfa og Omega for å lykkes i Birkebeinerløpet.

Jeg greide ikke å matche avslutningen til Nina som tross rundkast i nedoverbakken avsluttet enda sterkere og sikret seieren i K55-59, men alle andre jeg knivet med undervegs måtte melde pass. Rett etter målgang var Tim rask med å gi honnør for lettbeint løping, noe som jeg ikke akkurat har blitt bortskjemt med komplimenter for de siste  årene. Desto bedre smaker det!

Ny spenning - favoritt-fetter'n startet i neste pulje og er i mål når jeg har kost meg gjennom æresrunden i serveringsteltet. Har det gått ti minutter eller ikke? Her prater vi "close race" - og endelig har jeg marginen på min side. Barnslig glede, men 26 sekunders prestisjeseier på en dag da begge har gjort en godt løp er ekstra deilig.

Status ble 31. plass av 226 i klassen på 1.37.59 og den beste plasseringen i klassen siden 2011.

De 50 beste i M 55-59 år: