På pinsetur i dype odalske skoger

Diltende mot mål ved Steinbekken i Knapper lørdag.
Foto: Henrik Holter, Glåmdalen.

Pinseaften beveget jeg meg litt på meg igjen - denne gang i litt ukjent land. Odal'n har vært Hedmark-redaktørens dårlige samvittighet i Kondis-sammenheng og den direkte årsaken til at jeg stilte til start i Modilten i Knapper.

Før jeg henga meg til kondisjonsidrettens fortreffelighet, fartet jeg riktignok litt i i området rundt Storsjøen som helt uproff fotballsparker (må ikke forveksles med fotballspiller, selv om det var det jeg trodde jeg var helt til jeg var ferdig med puberteten rett før jeg runda 30). Knapper hadde jeg imidlertid ikke satt mine verken slappe eller spreke bein før på lørdag, og med unntak av det ganske snille løpet Dølisjøen Rundt i Sør-Odal'n for to år siden, har jeg to vage, småtøffe minner fra terrengløp i Odal'n fra tidligere.

Det første var Nøkkelvasslonken fra Åsa i Solør over til Mo for ørten år siden, og jeg husker bare at det var stygglangt og at jeg holdt på å dø på meg i ei kneik rett til værs på Odal-sida. Det andre litt nyere minnet er fra Odalsløpet på Sand hvor jeg også erindrer at det gikk mye opp og ned. Tøffe erfaringer for en forhenværende asfaltsubber som som aldri lærer og lurer seg selv ved å trene i "terrenget" på de flate furumoene i Elverum.

Modilten på ca. 9 km visste jeg var et realt terrengløp langt utover det som venter i Birkebeinerløpet, og ambisjonene strekte seg derfor ikke lenger enn til en real gjennomkjøring sju dager før halvmaraton. Tre kvarters innsats i rød sone skulle være omtrent passende utblåsing, i tillegg var det et håp om at det kan virke direkte formutløsende med fartslek eller naturlig intervall på terrengets premisser.

Feltet telte drøyt 20 løpere som raskt strekte seg ut på den steinete og bløte stien rett etter startstreken. Som vanlig dro jeg opp gjennomsnittalderen i løpet, og Lars H-M var den eneste som som jeg hadde et halvt øye på i starten. Jeg ble imidlertid liggende bak noen ungjenter på de første meterne, så dermed slapp jeg å speide mer etter han. Jeg plukket opp en litt for optimistisk unggutt underveis, men ellers ble jeg overlatt helt til meg selv langt inne i de  dype skoger, og da går det utilsiktet litt saktere enn hvis du har noen referanserammer.

Og sakte gikk det! Km-tidene lå kronisk over 5 minutter før jeg fikk opp igjen dampen på en lettløpt skogsbilveg i ca. 1 km. Derfra var det bløtere sti og litt snåknot langs ei fin fiskeå, men da de tette, røde Swix-båndene fortalte meg at jeg skulle opp noen egger igjen, måtte jeg koble inn krabbegiret. Rett og slett skigang, ikke spretten en gang!

Vinneren, Per Erik, var kommet et godt stykke ut på nedjoggen sammen med fatter'n da jeg prøvde å lange ut igjen på den siste kilometeren  mot mål, to sekunder for sent til å komme meg under tre kvarter som jeg hadde forespeilet meg. Bra beregnet i alle fall - og i eget hode ganske godt jobbet i ingenmannsland. Klokka i Odal'n gikk imidlertid like fort som alle andre steder jeg har satt den i gang i vår, så den fortalte en helt annen historie.

Utbyttet ble likevel så bra som jeg kunne håpe på, og jeg fant i alle fall ut hvilke terrengsko jeg ikke skal bruke uansett hvor vått det blir i Sjøsæterlia på lørdag. De oransje, utslitte Adidas AdizeroXT er herved pensjonert for godt etter å ha sviktet eieren ved siste korsvei.

Enda viktigere var det at jeg midt i skauen tror jeg fant svaret på gåten: Hvorfor greier ikke Bakkerolfen å løpe opp en motbakke?  Svaret er trolig "lamme" hofteleddsbøyere. Det får jeg ikke gjort all verden med den kommende uka, men på sikt er jo ikke det den verste diagnosen en kan få. Igjen setter jeg det i sammenheng med for dårlig balansert styrketrening - og kanskje en konsekvens av en mindre relevant bevegelsesform på ski.

REPORTASJE MED MANGE BILDER PÅ KONDIS.NO:
Per Erik Monsrud mestret Modilten best

De tre beste i Modilten på lørdag (fra høyre):
Vinner Per Erik Monsrud, toer Raymond Lishaugen og treer Jørgen Moen.