Ski out 2017 and ski in 2018

God grunn til å være fornøyd med skiforholdene ved
inngangen til det nye året. (Foto: Finn Olsen)

Et år er omme, og vi starter alle mer eller mindre med "blanke ark og fargestifter tell". For min del ble det ikke det store årsoppgjøret med med meg sjøl. Jeg skal nok fortsette å gjøre mye av det samme som jeg har gjort de siste to månedene, nemlig med fokus på skisesongen. Jula ble jo riktig så bra etter hvert med masse snø også på hjemmebane, og med en fortsatt hemmende hamstringskade er det ingen grunn til ikke å gå "all in" for skisesongen 2018. Hvis jeg skal rangere mine mange forsetter på treningsfronten, er det ingen tvil om at ønsket om å stille "fit for fight" til løpsesongen utpå våren kommer aller høyest opp.

Nå er det altså ski som gjelder, og jeg er godt i gang. Med 75 mil før årsskiftet er jeg ca. 10 mil foran fjoråret i alle fall. Konkurranse-lysten har som vanlig vært større enn evnen. Et par testrenn i staking, et skøyterenn og den "ordentlige" sesongdebuten på  Romjulsrennet ble ikke noe å ta av for. Det har  gått ganske som forventet egentlig siden jeg aldri har vært noen "julestjerne" - snarere en "påskelilje" i ski-sammenheng....

Strava har oppsummert 2017 for meg - så da slipper jeg å telle opp selv. 

Rett før jeg gjøv løs på julematen, var det tre mann av oss som kjørte et testrenn hvor vi staket 3 runder i en rundløype på 6 km. Differansen fram til sparringpartner, Rune, var den sammen som i vår første test på Budor 14 dager tidligere og sånn sett helt ok.

Kåring av dagens vinner av pre-ribbe-testen med Anders og Rune lillejuleaften.
(Foto: Ulf Erik Strand)

Verre var det da jeg fikk brålyst til å prøve meg på Budor fristil fem dager senere. Med masse nysnø, mye brattere bakker og bare sånn passende overskudd, hjalp det ikke mye nye skøyteski, gitt. At jeg ble sist i seniorfeltet var jeg inneforstått med på forhånd, men ikke SÅ langt etter. Nok om det, hele poenget var å få en hardøkt, og med nærmere 40 minutter rundt syregrensa lyktes jeg i alle fall med det.

Starten på skøyte-sjokket på Budor 4. juledag. (Foto: Stein Arne Negård)

På årets nest siste dag er det Romjulsrennet på Sjujsøen som gjelder hvert år - uansett form. På løypesjekken kvelden før bestemte jeg meg, i motsetning til i fjor, å gå med feste. Traséen var fast og fin til tross for mye nysnø, men med varslet skikkelig kaldføre vet jeg at jeg ikke er sterk nok til å stake opp de to-tre trøkkene som er underveis. De to stakestestene jeg har kjørt på forsesongen har  vært tøffe nok selv om begge har gått å ganske lett føre og i lette traséer. Dessuten må jeg holde beina  i gang. Kapasiteten er så dårlig at jeg ikke orker å gå diagonal i bakkene for tida. Om det skyldes hamstringskaden, manglende styrke i beina eller at jeg mangler max-O2-økter er jeg ikke sikker på. Trolig en kombinasjon av alle tre. Det kan forsåvidt høres ut som et godt argument for å stake, men på sikt tror jeg at jeg har igjen for å bruke beina på en mer naturlig måte. Samme tilnærming vil jeg nok ha til turrennene utover vinteren - er jeg i tvil går jeg med feste!

Romjulsrennet ble etter hvert en duell med Anders som også var med på stakestesten uka før. Jeg hadde forsåvidt mange andre jeg håpet på å kunne følge, men den ene etter andre seig ifra. 10-12 minusgrader gjorde festesmøringsjobben veldig enkel. Tre tynne lag med VR30 og litt VR 40 inni holdt lenge, mens den grønne Skigo-glideren nok kunne vært glattere. Klassisk-skiene mine ble ikke brukt i konkurranser på hele fjorårssesongen, så de trenger nok en slip, fant jeg ut ved nærmere øyesyn.

Det ble veldig mye avlastende dobbelttak med fraspark i den 23 km lange runden. Sånn sett stod teknikken i stil med den gamle, gode Swix-dressen som jeg gikk med. Noe var definitivt bedre før, og denne mørkeblå noen og 90-modellen er akkurat like god nå som da den fikk æren av å være med på mitt første Birken-merke for akkurat 20 år siden!

Diagonal ble akkurat som tidligere fort tungt. Ikke teknikken i seg sjøl, for jeg kunne jo ikke hatt bedre feste. Jeg får altså ikke luft, og da merkes det veldig fort i lårene - akkurat på samme måte som når jeg løper motbakke på beina. Kanskje belaster jeg muskulaturen annerledes og jobber mindre økonomisk også på ski når hamstrings ikke fungerer som de skal?

I retro-stil ved passering Midtfjellkoia. (Video: Roar Øfstedal)

Før den siste av de tre ordentlige stigningene over Gjestbuåsen nærmet jeg meg Anders og en stakende Torleiv som ga meg litt ekstra motivasjon. Før det hadde jeg allerede blitt tatt igjen av en del unggutter som startet i pulja fem minutter etter meg. Etter å ha hatt dagens duellant på bakskiene fra Kroksjøen og inn, prøvde jeg meg med et lite rykk i den siste vesle kneika før stadion. Anders hang imidlertid på og ble, i motsetning til i vår forrige test, for sterk på stakinga inn mot mål.

Med Anders på bakskiene et par km før mål i Romjulsrennet. (Foto: Lene Faraasen)

Jan Erik så jeg omtrent ikke etter starten gikk, men han hadde da rukket å komme seg helt igjen etter at jeg krysset målstreken på i underkant av 1.25 - ca. fire minutter mer en i fjor. Prestisjetapet for fetter'n, som jeg gikk hade fotofinish med ifjor, ble i underkant av minuttet.

Plasseringsmessig ble det også flere hakk ned fra i fjor, og et godt stykke unna den uttalte målsettingen om å bli blant den bedre halvdelen i dette tøffe turrenn-selskapet. 276 var foran og snaut 200 bak. I aldersklassen var likevel ikke avstandene framover til 10 av de 11 foran meg avskrekkende, den daude følelsen tatt i betraktning.

Romjulsrennet var uansett en opplevelse å ta med seg med ren vinteridyll som jeg ved god hjelp av både Finn og Kjell Arild fikk dokumentert grundig på Norges beste nettsted for kondisjonsidrett - kondis.no. Les og se masse flere bilder her:

Andreas Nygaard og Ragnhild Haga på topp i Romjulsrennet

Resultatliste M56-60 år:

ALLE RESULTATER FRA ROMJULSRENNET 2017