Årets viktigste tur

Utsikten fra Veldreåsen som jeg setter ekstra  stor pris på en gang i året. 

Det er lett å miste perspektivet i hverdagen, og bagateller kan bli grunnlag for irritasjon og kanskje også konflikter. Selv var jeg nok ikke noe bedre enn andre verken i dagliglivet eller da jeg gikk inn i trenings- eller konkurransebobla. De fem siste årene har imidlertid lært meg at skader og "filleting" i dagliglivet er uvesentlig i den store sammenhengen, og hvor heldig jeg er som er "frisk og rask" og kan drive med det jeg har lyst til.

11. juli har de siste årene blitt den viktigste datoen også i treningsåret mitt. I fem år har jeg nå tatt turen til Furnes kirke for å minnes min to år yngre bror som tapte sin korte kamp mot kreften. Etter å ha vært gjennom de naturlige prosessene og akseptert realitetene, bestemte jeg med for å hedre ham  på min egen måte. Tiden leger alle sår sies det, men det betyr ikke at at en skal glemme. Selvsagt dukker minnene fortsatt opp titt og ofte, men den 11. juli er det ekstra viktig å kjenne på at jeg lever ved å slite litt mer og lenger enn jeg gjør ellers i året. Det har også passet seg godt at jeg har tatt den ca.10 mil lange turen på andre måter enn det jeg er trent for - nettopp fordi jeg skal slite med å gjennomføre for å kjenne godt nok på følelsene.

De tre første turene tok jeg fra mitt andre hjem på Sjusjøen, så også i år. Det var også herfra vi tok den siste lange turen i bil en fredagsmorgen i 2014. Unntaket var i fjor da ferden gikk fra Elverum og jeg fikk min lengste og tøffeste tur noen gang på rulleski. Det ble en blodig og stekende tur i ferietrafikken på riksveg 3, og de synlige sårene er fortsatt synlige på kneet mitt nå et år etter. De fire turene på sykkel fra Sjusjøen har gått helt uten uhell, men sitter godt i minnet en stund enten pga. svette klatringer på tilbaketuren og noen reale regnskurer undervegs.

I år var det varmt nok men ikke ekstrem-forhold som i fjor. Bakkene på tilbaketuren var det som igjen fikk meg til å kjenne på at jeg lever. Med splitter ny sykkel, men kun én times-tur på rumpa før årets "lidelsestur" måtte jeg som forutsatt jobbe med meg som sjøl denne gangen også. Jeg velger hvert år ulike ruter gjennom Ringsaker på langs, og i år falt valget på Ellefsæterhøgda på tilbaketuren. Den er den korteste - men ikke den letteste, fant jeg ut. Jeg hadde "glemt" at jeg skal opp 400 høydemeter på en snau mil to ganger på returen, og mental etappe-strategi  måtte til da det begynte å røyne på i år også. Først fra Byflaten over Ellefsæterhøgda, så på verdens lengste vaskebrett på grusvegen ned i Næroset før det måtte cola til for å komme meg opp i Åsmarka og bakkene fra Mesnali opp til Sjusjøen ble tatt på ren vilje.

Min årlige egotrip har ingen verdi for andre, men den er til desto bedre hjelp for min egen mentale helse. Aldri i året føler jeg meg mer i psykisk og fysisk balanse enn 11. juli. Ganske fysisk sliten etter fem timer med mine egne tanker der gamle minner fra barndommen dukker opp. Det blir helt annerledes enn under et maraton- eller ultraløp hvor du hele tiden jobber med deg selv med fokus på prestasjonen.

Med bare to år i mellom Knut og meg var vi som Knoll og Tott de første 15 årene og delte de fleste opplevelser på godt og vondt. I år var det naturlig nok hans lidenskapelige forhold til Liverpool FC som opptok meg mest på turen, og Liverpool-legenden Bill Shankly sine ord om fotballens betydning ble på en merkelig ironisk måte veldig aktuelt:

“Some people believe football is a matter of life and death, I am very disappointed with that attitude. I can assure you it is much, much more important than that.”

Varm sykkeltur Sjusjøen-Furnes kirke 11. juli 2015

Sykkeltur Sjusjøen-Furnes kirke 11. juli 2016

Bløt og kald sykkeltur Sjusjøen-Furnes kirke 11. juli 2017

Stekhet rulleskitur Elverum-Furnes kirke 11. juli 2018

Varm sykkeltur Sjusjøen-Furnes kirke 11. julii 2019