Drømmen om den perfekte langturen

I dag gjennomførte jeg den siste økta i den seks ukers lange maratonoppkjøringa i Marius Bakkens maratonplan. Tre timer rolig langtur, uten gåing, men «very, very easy»! Etter mange turer i kupert fjellterreng på Sjusjøen, passet det bra at turen måtte gjøres i nærområdet i Elverum.

Maratonplanen min har virkelig bevisstgjort meg ift. hvorfor jeg skal trene, og dagens mål var altså helt rolig i tre timer. Jeg måtte derfor legge opp en rute som var så flat som mulig for å holde pulsen nede når Marius sa at jeg ikke skulle gå. I tillegg ville jeg holde meg unna asfalten siden det er mest grus og bare litt sti som venter på Kongsvinger om to uker. Planen om tre nedtrappingsuker ryker altså, men siden Kongsvinger er årets maraton-tentamen - og ikke eksamen - så gjør ikke det så mye. Jeg ville vel ikke greid å trappe ned i tre uker når jeg har ferie uansett…

Med fullt fokus på pulsen på klokka la jeg av gårde i det som vel nærmest kan kalles for perfekt løpevær. Lett duskreng, 15-16 grader og tilnærmet vindstille. Drømmen var å kunne gjennomføre en skikkelig langtur 100 % i sone 1, så jeg trippet i de slake stigningene i retning Hernes før jeg kunne lange litt mer ut da jeg krysset Trysilvegen med kurs for Starmoen. Halvvegs hadde jeg så vidt tippet over 116 (72%) noen sekunder som er øvre grense for min sone 1. Etter en liten svipptur på asfalten måtte det brukes museskritt da det bar inn på sti og opp mot Svenkerudvollen og så videre litt oppover Svartholtet. Her sprakk det siste håpet om den perfekt gjennomførte langturen siden pulsen gjerne ville 4-5 slag høyere enn i småkneikene i starten.

Pulskurven pekte som høydekurvene slakt oppover  ved Svenkerudvollen

Pulsstigning, flow, er jo helt naturlig, men sikkert også litt forårsaket av at jeg kjørte en ganske tøff progressiv intervalløkt dagen i forveien. Før øvrig merket jeg ikke den økta  annet enn at jeg fikk litt ømme knær etter to timers løping. Økta på 3 x 9 minutter på lørdag ble forøvrig gjennomført med Asics Pirahna, et par jeg fant igjen i skapet og som veier 238 gram – til sammen. Leggene må jo også herdes!

Ned mot sentrum, eller Leiret for lokalkjente, innså jeg at turen ble kortere enn jeg hadde trodd så det måtte legges inn noen sløyfer på asfalten før jeg fant stien langs Glomma retning Strandbygda. Tankene fikk litt mer spillerom etter hvert som fokuset på pulsen ble skrinlagt. Uten at det var planlagt kom jeg til å tenke på at jeg hadde vært innom mange av de stedene i Elverum som virkelig har vært en stor del av livet mitt de siste 40 årene:
- Stiene og løypene i Stavåsen og Hernes kan jeg vel med en klisjé kalle mitt andre hjem i 25 år.
- Hernes og Øyenbanen hvor jeg tilbrakte store deler av fritida mi på 80- og halve 90-tallet.
- Sykehuset Innlandet, den gang Hedmark sentralsykehus, hvor sønnen ble født for vel 30 år siden.
- Elverum ungdomsskole som har vært min arbeidsplass de siste vel 30 årene.

Glomma "måttes" kysses for at turen skulle bli lang nok....

Man kan bli nostalgisk av mindre, men tilbake til nåtiden og framtiden. Drømmen om å kunne dokumentere en 100% vellykka langtur ved hjelp av pulsloggen lever selv om den ikke ble oppfylt denne dagen heller. Den kan vel i så måte sies å være 70 % vellykka siden det ble 45 minutter/7 km med litt for høy puls (i sone 2) og 2 t  og 20 minutter/21 km med riktig intensitet. HF-snittet var 114 slag (71%) og den høyeste målte pulsen var 127 (78 %). En rolig og fin langtur i mitt eget selskap ble det i alle fall.

Turen på Strava: