Hva skjer'a?

På vei ut av mørket...

Endelig – nå etter tre ukers råkjør har jeg tid til å sette meg ned og reflektere over hva det er som har skjedd med skrotten. Først en kjapp oppsummering: To halvmaraton i Oslo og Elverum med en ukes mellomrom, to fullpakka helger med hovedansvar på kondis.no – Norges i særklasse beste nettsted for kondisjonsidrett, halvannen uke med tre sykkelturer med overnatting for 150 tiendeklassinger, hovedansvar for Kondis-høstjakta – Strava-karusellen med 80 fullførende deltagere over tre uker her i Elverum. Ikke i stedet for, men i tillegg til det som den rutinemessige hverdagen krever av tilstedeværelse og rutiner.

Startnummeret i Oslo Maraton kunne i kastes.

Noen ganger vil ting hope seg opp, og på forhånd frykta jeg at denne perioden ville ta knekken på det vesle jeg hadde rukket å bygge opp av løpsform etter en løpefri juli - men så skjer det stikk motsatte: Løpsresultatene på halvmaraton er bedre enn på fire år, og uka etter det andre løpet på rappen presterte jeg en intervalløkt som gikk betydelige lettere og raskere enn på x antall måneder. Jeg jublet uhemma etter Oslo Maraton men kopierte i praksis prestasjonen uka etter i Elvemaraton men med 5 slag lavere både gjennomsnitts- og maks. puls. Tida ble riktignok to minutter svakere (1.35.25 –> 1.37.30), men det tilskriver jeg motvind på andre halvdel og en tyngre løype. Det kosta subjektivt sett som også pulsen viste mindre, og det fløt enda bedre enn i Oslo. Godt serva av team-makker Jan Erik på sykkel ble det nok en stum jubeldag. Dagen etter «måtte» jeg for sikkerhets gjøre et realt forsøk i det siste løpet i vår egen Strava-cup før "tre-ukers helvetet" kulminerte med lydløs jubel på Kondis-treninga nå på torsdag.

Det både føles og syns at det er mer flyt i løpinga.

Analyser er morsommere når en skal finne årsaker til at det går bedre enn ventet, og som alltid er det sammensatt. Muskulært har jobbstresset ført til mindre løping og mye hverdagstrim/restitusjon i jobben. Sammen med flyten som det å mestre enn stressende hverdag gir når du fikser den ene oppgaven etter den andre, så er nok det hovedårsaken. Paradoksalt nok så har stresset gitt meg overskudd! På toppen av det hele tør jeg påstå at jeg har vært mer til stede i hverdagen for både familie og mitt sosiale nettverk enn vanlig.
Konklusjon: Flyt i hverdagen er alfa og omega. Sagt på Bakkerolfens original-dialekt: Fungere føten – så fungerer hugu óg!

Tendenser til jubelscener på Restvoldjordet. 

Sammen med Kondistrener-kollega Christoffer som debuterte på maraton med ganske lik tid og identisk alder som meg for nøyaktig 25 år siden.

På rett vei også på torsdags-intervallene denne uka hvor vi så (flom)lyset for første gang i år.