700 dagers venting er over

Trysil-Knut rennet ble det første turrennet som er arrangert i mils omkrets på nesten to år. For meg var det på dagen 700 dager siden det forrige, Moraløpet på Koppang 29. februar 2020. Det kan vel også brukes som en god unnskyldning for at ikke alt gikk som smurt – bokstavelig talt. Det er flere ting med forberedelser og utstyr som har gått litt i glemmeboka og gjør skirenn litt mer uforutsigbart enn jeg liker. Det er en smule enklere å velge riktig joggesko.

Turrenn på Flishøgda er jo for min hjemmebane å regne, men jeg sjekka likevel forholdene i tung nysnø på torsdag. Lørdagen var meldt å bli ganske lik, bare enda mildere skulle det vise seg. Jeg slo derfor fra meg å prøve å treffe med festesmøring. Jeg gjorde klar både zeroski og skøyteski for staking og ventet med å ta avgjørelsen før på start. Der hadde jeg litt usikkert feste med rubb, og uten zerospray å oppdrive i byens butikker på fredag tok jeg ikke sjanse på å bli stående på Skallberget med «is i rubben». Jeg fikk heller ikke tak i grovt nok sandpapir som jeg antok var nødvendig i de blanke sporene. Dermed måtte det bli sesongens andre kvalitetsøkt i staking.

Nilsi er i bra form. Håper han er det også  når vi skal få med oss
"Så var det oss" i Elverum Kulturhus kommende lørdag. 

Jeg hadde kappet et par skøytestaver til tillatt maks-lengde på 148 cm og rutinert satt på de største trinsene. Før start syntes jeg imidlertid de «nye» stavene virket forferdelig tunge og uvant lange, så jeg grep favoritt klassisk-stavene på 145 med små trinser likevel. Ikke så gjennomtenkt akkurat med 10 cm nysnø og 100 som pigget opp stavtakene foran meg i løypa. De stavene ble litt korte særlig på andrerunden, gitt!

Gamle flour-produkter er jo gjemt langt unna rekkevidde, og med problemføre måtte jeg jo gå til innkjøp av noe tillatt lurium på toppen. Det som ikke var så lurt var at jeg sprayet Swix HS8 etter at jeg hadde lagt på 1 mm rill. Det tenkte jeg ikke over før jeg bikka ned fra Skallberget på førsterunden og bare så vidt seig i fra Tore som gikk med Vasautstyr fra 1922, altså med brede treski smurt inn med tjuru. På høy tid å drille rennforberedelser igjen tydeligvis.

Tore mot mål på vel tre timer i generalprøven til Jubileumsvasan. 

Kroppen har jeg imidlertid ingen ting å klage på. Jeg fryktet at det ville bli for tungt føre uten staketrening, men det viste seg raskt at jeg nådde igjen løpere oppover og ble kjørt ifra på de lettere partiene. Det var egentlig stikk motsatt av min egen oppfatning av styrker og svakheter i det gamet.

Pulskurven kan tyde på at jeg kunne holdt igjen mer på de første og hardeste 7 km, men jeg tror det var like mye pga. forholdene at pulsen ikke ble holdt oppe. Tidvis stod jeg bare bak og pirket i snøen på flatene siden det ikke var mulig og heller ingen vits å passere i det ubrukte sporet i motvinden. Når stavtakene også ble ganske løse ble det ingen rytme og jevnt pes over det, og jeg syntes det var ganske lett å løpe fiskebein begge de to gangene opp til Rogstadbakkvollen – for så å tape fem plasser på de fire siste og letteste kilometerne ned til mål.

Ikke bare jeg hadde vært for lenge uten skirenn. Ingulf
tok turen fra Lillehammer via Trysil (!) med to forskjellige stavlengder.

For å se det positive i det: Det hadde vært straks verre hvis utstyret hadde vært topp og kroppen ikke var med på notene. Nå var det mest motsatt. Ikke så motiverende å bli distansert i hver utforkjøring, men oppløftende å konstatere at jeg har undervurdert stakestyrken med tanke på valg av teknikk i kommende renn. De neste på programmet er Sjusjøen og Trysil Skimaraton om henholdsvis to og tre uker, så får jeg se om jeg får putta inn et til før Birken. Like moro med skirenn og treff før, under og etter rennet med flere jeg faktisk ikke har sett på to år.

Jubileumspin og 20. års-plakett ble årets beholdning. Høyt nivå blant de beste i klasen min for  "pensjonist-rekrutter" i år. Selv med et optimalt renn hadde jeg vært langt unna pallen denne gang.. 

Mitt 20. Trysil-Knut renn på Strava