Med kitling i magen i Kittillirennet

På start for 8. gang i vinter.
(Foto: Helge Bonden)

I helga ble det på'n igjen, gitt. Det var ikke planlagt egentlig, men det passet seg endelig å få deltatt i et lite kjent men tradisjonsrikt renn i Trysil. At Kittillirennet gikk i fristil, gjorde det egentlig enda mer fristende som en gjennomkjøring en snau uke før Birken. Det 3. skøyterennet så langt i vinter - og det kan fort bli et par til. 

Det var ikke så lenge siden jeg ble klar over rennet som går mellom Flendalen og Engerneset, men rennet som arrangeres av UL Flendølen og Gløtheim IL hadde faktisk 40-årsjubileum i fjor. Det var et av de ytterst få turrennene i gamle Hedmark fylke som jeg ikke har deltatt i. Det er alltid spennende med nye traséer, og jeg har heller aldri vært i  Flendalen tidligere. Altså en ekstra god grunn til å ta turen og sette av dagen. Engerneset har jeg passert mange ganger, men grenda helt sør i Engersjøen har kun vært stedet halvveis mellom Elverum og barndomshjemmet midt i Tufsingdalen. 

Med transport fra mål til start i veldig god tid før rennstart, rakk jeg å sette en uoffisiell pers allerede før rennet startet. Men en drøy time til overs, gikk jeg en drøy mil langs løypa før fellesstarten midt på dagen. Faktisk så ble "oppvarminga" så godt som like lang som renntida i det 18 km lange skøyterennet. 

Starten  i Flendalen (Foto: Helge Bonden) 

Starten gikk, og halvparten av de 20 i feltet forsvant fra meg opp den første bakken. Litt trå både ski og muskulatur virket det som denne dagen, og jeg fant ikke helt flyten før på det høyeste punktet hvor jeg snudde på oppvarminga. På de flate myrene fikk jeg kontakt med Martin som nok hadde åpnet i hardeste laget. Selv om det ikke var noe drikke å få som forespeilet ved passering av vegen til Bittermarka, fant jeg flyten når det ble "pansertrasé" derfra og helt inn . (Jeg tror forresten at de som stod på drikkeposten hadde ventet så lenge etter at de forrige passerte at de ikke trodde var flere med - uten at det spilte noen rolle for meg.) 

Jeg fikk et flott utsyn over dalen med Trysilelva under meg, og jeg gledet meg til dagens fartsetappe med 250 høydemeter på de neste 3 kilometerne. Selv om det pga. nysnø ikke var superraskt føre, gikk det såpass unna at det var ikke fritt for at det kitlet litt i magen i et par av de varslede svingene. Med motorveibredde nedover lia var det uansett ingen fare, men jeg fikk en fiks idé om hvorfor det heter Kittilia her.... En sjekk på Strava viser at jeg var oppi vel 50 km/t på det meste, og at snittfarten i det  3,7 km lange segmentet "Kittilia ned" var på ca. 40 km/t. Moro med fart når man har kontroll!

Nedtellinga med gule skilt fra 5 km og inn synes jeg også gikk ganske radig, og jeg merket at Martin måtte slippe litt i de korte padlekneikene som avløste dobbeldansen nordover dalen. Sola hadde også tittet fram og det ble i det hel tatt en fin skitur i ukjent lende. 

I mål på 1.01.44 på 18,3 km.
(Foto: Siri Anne Stengrundet) 

For kuriositets skyld kan det nevnes at jeg hadde akkurat samme snittfart (3:26 min/km) i Kittillirennet som i det fem ganger så lange Öppet Spår for 14 dager siden - men så er høydeprofilene ganske forskjellig da.

Sosialt samvær med muligheter for å smake på lokalt produsert mat før premieutdelingen satte en spiss på hele dagen. Det slo meg at til tross for at det var en lang liste med premier som skulle fordele, var det så godt som ingen som hadde forlatt samfunnshuset før hele arrangementet var avsluttet. Et godt tegn, og i sterk kontrast til mange mer kommersielle arrangementer der flere trinn på seierspallen ofte står tomme når dagens herderbevisninger skal deles ut. 

Hele scenen full av premier på lokalet i Engerneset.

REPORTASJE MIN PÅ KONDIS.NO:

KRISTIAN OG ANITA MOEN BONDEN BEST I KITTLILLIRENNET