Blå og blide mandagsløpere i Vasaloppet

To blå og blide Hernes-løpere rett før start.

Mandag var det dags for et av vinterens høydepunkt, Öppet Spår mellom Sälen og Mora. Som regel er mine turer på løp og renn rene egotripper, men denne gangen hadde jeg gleden av å dele opplevelsen både før og etter de ni milene med klubb- og treningskamerat Amund.

Amund og familien har et feriested i Ljørdalen like ved svenskegrensen, så tilbudet om innlosjering i for- og etterkant av rennet var lett å si ja takk til. Med en snau time til start i Berga By på en mandag helt uten køer av noe slag ble det ikke noe stress. Alt gikk på skinner, og to  forventningsfulle blåmenn stod klar på start sammen med 2500 andre i god tid før første start kl 7. Vi hadde begge fått led 2 etter anslått sluttid på 5.00 og 5.30.

Jeg har ikke gått Vasaloppet siden Rune og jeg gjennomførte Nattavasan for 5 år siden, og Amunds siste tur var en heller våt opplevelse i 2015. Vær og forhold virket meget lovende denne gangen, selv om det var litt mildere enn det som var meldt med nær null allerede i gryningen. Den svake vinden hadde riktig retning fra nord-vest, og sola var på vei opp da vi staket oss av gårde før vi kunne begynne den ni mil lange dansen mot Mora.

Amund hadde ikke mange foran seg i pulja i den første bakken, og jeg prøvde å finne rytmen i padlinga uten trengsel på de to første og hardeste kilometerne. Vel opp på myrene med sola på veg opp rett i mot, måtte man jo bare få trua på at dette ville bli en dag for minneboka nesten uansett videre ferd. Et fantastisk skue som bare overgås av minnet fra min første tur i Ultravasan en augustdag i 2014 da vi startet i mørket med fakler i motbakken før vi blir møtt av soloppgangen omtrent på samme sted. Magisk igjen!

Etter den første bakken er det nesten tre mil med lett terreng hvor jeg kunne dobbeltdanse helt ut til venstre hvor det var urørt og ganske så skarpt føre. Det er jo km-skilt hele vegen til Mora, og på dette strekket kom disse så tett at tanken om at "Vasaloppet er jaggu lett" aldri var langt unna.

Etter hvert blir det litt jo mer variasjon. Med bra påfyll av den gode og næringsrike blåbærsuppa  supplert med boller, sportsdrikk og et par medbrakte gel gikk det såpass bra unna at jeg begynte min vanlige hoderegning på sluttida, til tross for at jeg hadde tenkt at jeg ikke skulle bry meg om klokka denne gangen. 

Den eneste jeg fryktet på forhånd var at hamstringene skulle bli både slitne og vonde, og i den midterste tredelen var jeg litt skeptisk. Jeg prøvde å stå over skiene og ikke henge for mye forover. Jeg varierte også ganske hyppig med staking i sporet etter hvert som det begynte å bli skikkelig sug der sola hadde fått tak. 

Var jeg litt sigen på baksiden av lårene, var jeg aldeles uberørt i armene og overkroppen og kunne holde tilnærmet samme fart i sporet til høyre der det var blankt og ikke så mye sug som i den litt oppgåtte skøytraséen til venstre. Heldigvis er det også mye skygge i skogen etter Oxberg..... 

Etter hvert ble det mer og mer staking, og da det var tre mil igjen fikk jeg en fiks idé om å begynne å telle hvor mange jeg passerte på resten av turen. Jeg hadde jo allerede plukket en god del med pulje 1 på startnummeret, og det var ingen som hadde kommet bakfra etter at jeg hadde funnet marsjfarten min på de tre første milene. 

Det er ikke til å stikke under en stol at det ble lengre mellom km-skiltene midtvegs, og da var var det et sjakktrekk å rette fokus på noe annet. Helt på oppløpet mistet jeg tellinga fordi tankene naturlig nok fløy, men jeg kom hadde i alle fall kommet til nummer 30.

Det ble faktisk en ganske så god avslutning selv om jeg vel halvveis hadde regnet ut at det ville bli vanskelig se 4-tallet denne gangen også etter 5.01 som bestetid for 12 år siden. Med 5.08.32 var jeg ikke lenger unna enn at det ville gått med samme føre helt inn, men med 8 plussgrader i skyggen i Mora midt på dagen ble det for mye brems.

Amund jubler i mål.

Bakkerolfen jobber mot mål.

Amund var ikke mindre blid etter sin tur med 4.42.24 og helt oppe på 6. plass på totallista av de 2514 som fullførte. Begge fikk for øvrig 2. plass i aldersklassen av hhv. 153 og 173 fullførende, og Amund til og med veldig nær seieren. Totalt var jeg 64. løper i mål og passeringstidene og Strava avslører at jeg  gikk marginalt raskere enn min sterke teamkompis helt på slutten. En god mandag for to blå løpere som kunne feire med påfyll og en av mine flotteste nordlys-opplevelser over Fulufjellet samme kveld. 

Öppet Spår anbefales! Servicen er det samme som på selve Vasaloppet, men alt går enda mer smooth pga. antallet. Det eneste jeg savnet var cola på drikkestasjonene, men da smakte den ekstra godt til pizza i Sälen sammen med Team Sigstad!