Birken for 25. gang

(Foto: Stein Arne Negård/Kondis)

Birken er det eneste løpet eller rennet jeg får spørsmål på forhånd fra "Gud og hver mann" om jeg skal gå og i etterkant hvordan det gikk, underforstått om jeg greide merket. Det er bare hyggelig det, for Birken er og blir noe spesielt. Den har for lengst blitt obligatorisk for meg, og det blir stadig mer utenkelig at jeg skal stå over. I år var det 25. gang på rad siden debuten i 1995. Med avlysninger i 2007, 2014, 2020 og 2021 skulle det regnestykket stemme.

Det store spørsmålet helt opp til start var altså ikke om jeg skulle gi blanke i Birken, men om jeg skulle satse på blanke ski. Det valget ble enklere å ta med all nysnøen på fredag som jo førte til at TurBirken (tidligere FredagsBirken) og SkøyteBirken ble utsatt til dagen etter. Jeg så for meg både drivsnø og løse stavtak på renndagen selv om værmeldinga var lovende med sol, noen få kuldegrader og litt vind i mot. 

Ski Classics-eliten er klar til start 07:45. 

Smøretipset ang. feste virket også såpass safe at jeg gjorde klar bare et par ski og ventet med nervelaget til Tingstadjordet etter at Vidar og jeg hadde kjørt "same prochedure as last year" med bil fra Sjusjøen og buss fra Håkon Hall kl 0530. 

På start garderte jeg litt på Swix-rådet og la VP50 som de to siste lagene, men var likevel forberedt på at det ikke ville være noe feste fra start.  Det stemte bra, men etter 2 km staking kom jeg godt i gang og var ganske overbevist om at jeg hadde valgt riktig. Det er deilig å kunne porsjonere ut kreftene ved å  variere, og fra min posisjon omtrent midt i pulje 2 var det overraskende få som staket. Jeg fokuserte på å gå avslappet uten å bruke krefter på å skifte spor mer enn nødvendig. Det gjelder å løfte blikket å unngå å bli gående bak en som staker. Før var jeg veldig opptatt av åpningen til Skramstad, men nå så jeg knapt på på klokka før jeg nærmet med Sjusjøen hvor jeg hadde anslått tid til mine faste colalangere.

Jeg fikk første bonusdrammen med cola før Dølfjellet og tok første gélen på tur ned på andre siden - men leverte selvsagt restene på matstasjonen på Dambua. Samme prosedyre i siste bakken ned til Kvarstaddammen og også ned fra Midtfjellet hvor det ble dobbel dose. Jeg greier ikke å la være å bli irritert på klistertubene i sporet i alle nedkjøringer. Noen steder må man løfte opp begge skiene samtidig for å unngå å få klister under skiene. Hva med et kamera på de mest benyttede stedene og statuering av noen eksempler med f,eks. 15 minutter tillegg for noen av de raskeste? Tipper det ville hjelpe!

Jeg skal ikke påstå at det sprutet i stigningen opp til Midtfjellet i år heller. Det siste giret mangler når man ikke har kjørt noen intervalløkter på ski i det hele tatt, men det blir likevel et jevnt bra sig. Det holder jo greit i et så langt renn, men det skulle vært moro å gi litt gass oppover igjen. 

Litt skakk øverst i Kvarstadlia, men ellers i vater over fjellet i år.
(Foto: Stein Arne Negård/Kondis) 

Når jeg har tippa Midtfjellet så er jeg i mål på Birken. Resten er en rus når forholdene og stemningen er som det var både i fjor og i år. Det var ikke så verst vorspiel på Nysæteråsen og i kneika opp til Midtfjellet heller, men det er fra Fjellelva og innover man får "ståpels" på armene og frysninger nedover ryggen. På myra før stadion var det en som skrudde på Vazelina akkurat da jeg passerte to digre høyttalere slik at jeg skvatt ut av sporet. Snakk om trøkk!

Som jeg oppdaget i fjor var det ikke noen vits å sjekke tavla med merketider verken på Kvarstad eller Sjusjøen - rett og slett fordi vi som startet i de to første puljene ikke blir tatt med i beregningen. Siden jeg konstaterte at jeg var ganske på skjema til colasjenkerne mine, visste jeg det ville bli rundt fjorårets tid på 3.50. Det ble som ventet et par glatte km også  på slutten, men med like god glid som alle andre jeg kunne sammenlikne meg med og trygt feste i 50 km, hadde jeg egentlig ganske så optimale ski. 

Det er tilfredsstillende å fullføre såpass uberørt etter nesten 2 timer i sone 4 og 1 time i sone 3. For  sammenlikningens skyld hadde jeg bare 1 time i sone 3 og hele 4 timer i sone 2 i Öppet Spär for tre uker siden. 

Strava mener jeg har hatt en viss formstigning det siste halve året....

Formen og overskuddet var som forventet bedre nå, og jeg traff bra med oppladingen med litt trøkk annen hver dag den siste uka. En times konkurranse i fristil (Kittillirennet) søndag, 5 km løp (Hamarkarusellen) på tirsdag og noen små impulser i relevant teknikk og terreng sammen med Jan Erik i "TorsdagBirken". For øvrig la jeg inn to hviledager onsdag og fredag. 

Plasseringsmessig ble det litt ned fra i fjor til 50. plass selv om jeg kom inn på to og et halvt minutt bedre tid - 3:47:38. Årets beste renn på årets best skidag - så langt! Skisesongen er langt fra over.