Bakkerolfen: Reise- og race-report fra Valencia Marathon

Da er årets høydepunkt i løpeskoene gjennomført, sent - men godt! Det hører med å summere opp erfaringer, mest for egen del, så ikke alt det positive blir glemt og potensialet kan tas ut enda mer bedre ved neste anledning.

La meg ta konklusjonen med en gang: Valencia Marathon 2023 er noe av det mest minneverdige jeg har vært med på, og turen og løpet scorer høyt på de aller fleste områder.

Nå er ikke terningkast eller rankinger noe stort poeng, men det er tilfredsstillende å føle underveis og i ettertid at jeg ikke kunne gjort så veldig mye annerledes. Jeg fikk langt på vei ut det jeg pr. dato er god for over 42195 meter samtidig som jeg fikk med meg så mye annet som jeg vil leve lenge på.

Opplegget var spikra i god tid med bestilling av hele pakka med reise, hotell og startlisens ved påsketider. Jeg hadde jo en kombinert agenda med at årets store konkurransemål skulle innfris samtidig som Kondis' lesere skulle få sitt. Oppholdet ble derfor utvidet med en dag både i for- og etterkant for å få levert noen rapporter om den imponerende sterke og brede norske innsatsen.

Jeg dro sammen mange kjente løpervenner fra Hamarområdet fra Gardermoen til Alicante fredag morgen, og jeg returnerte på egen hånd med samme direkterute tirsdag formiddag. Det er ca. to timers reise med tog eller bil mellom Alicante og Valencia, men ved å fly til Alicante slipper man mellomlandinger. Det viste seg å være et heldig valg på returen hvor det for mange ble kanseleringer og forsinkelser grunnet snøvær i Mellom-Europa. Jeg som i utgangspunktet hater all reising og venting, ville nok kommet hjem i en annen sinnsstemning hvis jeg måtte ha oppholdt meg på en aller annen flyplass et døgn ekstra....

I likhet med de fleste i Hamar-gjengen var jeg innlosjert på Hotel Primus ca. 1 km fra start- og målområdet. Vi brukte store deler av fredag ettermiddag for å komme oss til og fra startnummer-utdelingen som i år av ukjente grunner var lagt til ExpoDeporte over en mil unna begivenhetens sentrum. Dermed er en av de få tingene jeg har å utsette på arrangementet nevnt. Trælete opplegg, men vi var i alle fall glad for å få ordnet det på fredag så vi slapp rushet som sikkert ble på lørdag siden det ikke var mulig å hente startnummeret på løpsdagen.

På breakfast-run lørdag med Hamarkameratene.

Lørdag ble i tillegg til jobbing for egen del, brukt til en liten parkrun. Forholdene var helt strålende på "shake-outen" med noen få smart-strides/stigningsløp som Marius Bakken har indoktrinert skal avslutte alle rolige økter. Symptomatisk var det ikke mulig å ta disse i planlagt åpningsfart dagen deretter. 4.45-fart virket jo som veldig rolig jogg....

Jeg er jo ikke spesielt vågal i matveien uansett, men det var ekstra god grunn til å kjøre safe med spaghetti carbonara på den felles middagen lørdag kveld. Etter en liter cola og en pose potetgull til kveldsøkta på lap-toppen, ble det tidlig kveld og tidlig morgen. Klokka styrket ikke akkurat selvbildet på løpsdagen med både sovepoengsum og "body battery" på et lavmål samt høy hvilepuls for tredje dagen på rad. Trolig et utslag av stress forbundet med reising og uvante omgivelser, og i motsetning til i hverdagen ellers stemte ikke verdiene med den subjektiv følelse.

Logistikken før start på løpsdagen var ganske enkel. En lett frokost ble inntatt i et forventningsfullt miljø to timer før jeg før jeg tok en sveip bortom løypa der elitefelt passerte bare noen hundre meter fra hotellet. Med fem grader i lufta var det litt kjølig i bare Norge-singletten. Jeg droppet nemlig dropbagen og ekstra tøy siden foto-oppdraget kombinert med lett oppvarming gjorde at jeg holdt varmen. Jeg rakk til og med en ekstra tur innom hotellet for et siste nødvendig ærend før jeg beveget meg i retning folkehavet på den andre siden av den karakteristiske brua mot sluse nr. 5 med start for alle med brune startnummer som skulle gå 40 minutter etter de første puljene.

Jeg var på plass der jeg skulle et kvarter før start og vi beveget oss stadig framover i retning startstreken, selv om jeg syntes det gikk sakte. Etter noen snapshots med mobilen som jeg hadde med i et belte på magen, var jeg klar. Klokka 0855 gikk starten min, men ikke noe skjedde i feltet mitt. Jeg så meg rundt og skjønte at her hadde blitt kluss i puljene siden det var både grå og brune nummerlapper. Lite å gjøre med det, og med nettotid spiller det jo ingen stor rolle. Likevel en hake ved et ellers imponerende velorganisert løp.

Like før staten (skulle ha gått).

Utgangsfarten ble litt roligere enn forventet, men i ettertid kan jeg si at det nok ikke spilte noen rolle. Det positive var at jeg fant 5-blank-farten på de to første km, mens det negative var et jeg ikke hadde tålmodighet til å følge strømmen og avanserte framover på hele den første halvdelen av løpet.

På forhånd hadde jeg bestemt meg for å kjenne litt på beina og legge meg på en fart mellom 4.45 og 5.00. Om det hadde noe med manglende søvn eller strøm på bodybatteriet skal være usagt, men jeg hadde ikke de superlette beina som jeg hadde drømt om. Det falt ganske naturlig å legge seg på + - 4.50, samtidig som jeg fulgte nøye med både på puls og km-tider. I starten var temperaturen optimal, men litt vind gjorde det mentalt lettere å finne seg en høy rygg der gatene gikk i "feil" retning.

Jo lenger vi kom ut løypa, jo mer publikum og jo flere som heiet på "Rolf". Tro meg, det gjør noe med deg, i alle fall når du er i dytten! Noe annet som imponerte var drikkestasjonene som kom med mindre enn 5 kilometers mellomrom og var mange hundre meter lange på begge sider av gata. Vann i flasker er helt ideelt selv om mesteparten gikk i asfalten og gjorde det småglatt, mens sportsdrikke i beger var litt vanskeligere å få i seg fart. Bommet man på den første slurken, fikk man imidlertid mange sjanser å få i seg det man følte for. Med unntak av den aller siste ved ca. 40 km, benyttet jeg meg av alle. Full valuta for pengene uten at jeg gikk en eneste meter.

I tillegg til væskeinntaket som fungerte helt perfekt, benyttet jeg meg av de to arrangør-postene med Enervit-gel etter vel halvveis. Sammen med regimet mitt som bestod av en medbragt High5-gel med koffein hver halvtime, kan jeg skryte av at jeg satte en pers i Valencia. Jeg fikk nemlig i meg ikke mindre enn 8 gels med koffein ganske så jevnt fordelt over 42 km. Med noen bananbiter i tillegg har jeg nok aldri vært flinkere til å følge oppsatt nærings- og drikkeplan.

Med rundt 17 grader ble det noe varmere enn optimalt på slutten, og det falt naturlig å løpe på skyggesiden av gatene i Gammelbyen hvor fokus ikke helt uvanlig ble flyttet fra "oppgavene" til hvor mange km det var igjen til mål. Jeg passerte halvveis på 1.42.30 og hadde altså fem minutters margin på tidsmålet mitt på 3:30. Puls og km-tider var fortsatt ganske synkrone til 32 km med tider på 4-tallet. Selv om jeg fortsatt hadde ok flyt, var det ikke til å unngå å legge merke til at det kom opp noen spreke løpere bakfra, bl.a. Marte fra reisefølget mitt.

Det røynet på gjennom Gammelbyen.

På den siste mila ble det stadig flere sekunder over 5 min pr. km. Ingen spesielle problemer annet enn at framdriften ble nesten umerkelig dårligere. Ingen vondter eller akutte problemer i det hele tatt, bare baksiden av lårene som visnet litt bort. Sekunder pr. km blir til et minutt på hver 5-er og klokka var dessverre snillere på distansemålingen enn km-skiltene. Ved passering 40 km innså jeg at det ikke var mulig å klare mitt primære mål. Likevel er det følelsen på de siste 400 meterne på det blå og sviktende underlaget, til og med en liten utforbakke, som sitter igjen som det sterke minnet. Euforisk er det vel noe som heter?

Fortsatt godt gåen på oppløpet.

3:32:26 betyr 147 sekunder unna det som jeg var ganske trygg på å klare etter min to måneder lange og snorrette vei mot Valencia - og slett ikke "verdens undergang". Det aller meste kan gjentas ved neste forsøk som i alle fall ikke skal bli to år til som det var siden mitt forrige løp før Valencia. Noen flere langturer med innslag av maratonfart så muskulaturen tåler cruise-farten helt inn, så er jeg der. Det bemerkelsesverdig er nemlig at jeg hadde ikke før ruslet tilbake til hotellet, så var beina like fine igjen og jeg småløp bort til hotellet der Hamar-gjengen hadde avtalt å møtes i sola på terrassen. Snakk om å yte og så nyte - og da snakker vi ikke YT-reklame! Du kan nesten ikke vente med å løpe maraton igjen etter å ha tatt del i et sånt fellesskap hvor alle har en ting til felles - kommet seg gjennom 42195 meter, vunnet over seg selv, distansen og en stor del av medløperne.