Bakkerolfen: Opp som en bjørn, ned som en skinnfell!

Starten for pulje 2 med en ivrig frontkjemper
nr 2 fra venstre. (Foto: Jonas Sjögren)

Det er sikkert ikke alle som er enig med meg i at det har vært en drømmevinter med stabile kuldegrader og masse snø. Forholdene for oss som liker å bruke ski til trening og konkurranser har imidlertid vært nær det optimale. Riktig nok litt trått føre stort sett hele januar, men da er jo fordelen at en får en opptur bare av at skiene begynner å gli bedre igjen i takt med gradestokken.

Etter en skikkelig opptur i Trysil-Knut rennet i slutten av januar, har det blitt ytterligere to skimaraton med mer middelmådig resultat. Stenfjellrunden helga etter ble et skikkelig slitarenn, opplagt pga. hodeløs trening uka mellom de to langløpene. På de seks dagene i mellom de to rennene presterte jeg å kjøre fem dager på rad med innslag av rød sone. Etter en overfartsøkt hvor jeg så vidt greide å stokke beina etter tre bikkjer i 5 km ble jeg så støl i "bresemusklaturen" på forsiden av lårene at det gjorde vondt i fire dager. I tillegg inneholdt uka to Tour de ski-etapper på ski og både bakkeintervaller og langintervaller med Kondistrening to påfølgende dager. Da hjelp det ikke mye med en fridag på fredag...

Det hjelper ikke så mye med to gel på maraton
når tanken er tom før start....

Selv om jeg ikke hadde deltatt i Stenfjellrunden på 8 år, kjente jeg jo løypa godt og jeg syntes egentlig at den har vært hardere før. Jeg var "overseedet" og var blitt satt opp i første pulje og gikk derfor mitt eget løp bak alle andre. Det ble som planlagt rolig opp til Stenfjellet begge ganger, og etter en gel og drikke på andre drikkestasjon fikk jeg en opptur da jeg nådde igjen et par løpere. Det varte dessverre ikke lenge, og det var tydelig at det var lite energi på tanken. De beste i pulja som startet 10 minutter bak meg kom forbi i små puljer som det det aldri var mulig å koble seg på. Spesielt i det åpne lendet i retning Målia gikk det treigt med mye diagonal i motvinden på de flate myrene. Samtidig merket jeg at det med min dagsform ikke var noen gunstig startposisjon. Jeg blir litt stresset av å vente på at neste pulje, bl.a. turkompis Rune kommer i større fart bakfra.

Da jeg også overså sidesporet inn til den siste drikkestasjonen etter å ha klundra lenge med å få i meg den andre gelen, ble det ikke akkurat noe rakettspurt i de leie knekkerne i konkurranseløypene på Gåsbu. Ganske illustrende for prestasjonen jamført med helga før, kan det nevnes at Ingar som jeg helga før nådde igjen i Trysil-Knut, tok meg igjen med ti minutter denne gangen.

RESULATER STENFJELRUNDEN

REPORTASJE OG BILDER PÅ KONDIS.NO

Bilde tatt før start på Gåsbu ble ganske passende:
En lang skygge av meg selv!

Treninga de neste to ukene mellom Stenfjellrunden og Trysil Skimaraton ble klok av skade helt annerledes med mye rolig både på beina og på skia på fjellet. Sjusjøen Skimarathon stod jeg bevisst over for at det ikke skulle bikke over siden jeg hadde to maraton på to uker i forkant. Jeg skøyte-staka igjennom løypa dagen i forveien og konkluderte med at det var helt greit å prioritere presse-prestasjonene denne helga. Det var ikke mye futt i de skøytelårene på det trå føret, og jeg måtte hele tiden bytte på med staking.

Til Trysil Skimaraton har jeg vanligvis fått prikket inn habil form mange av de 21 gangene jeg har stilt opp på Østby. Jeg følte meg piggere enn på lenge før start også i år - kanskje litt for pigg? Siden det pga. vind på toppen ble to runder i en litt flatere løype, ble det "same prochedure as last year", og jeg lot de ferdigsmurte skiene med V45 ligge igjen i skiboksen og la skøyteskiene klar til staking helt fremst i pulje 2.

Ikke noe å si på forholdene og organiseringa på stadion.

Jeg har staket et klubbrenn og et par korte Tour de ski-etapper, men stakeintervaller eller langturer med ren staking har jeg ikke begitt meg ut på denne litt trå vinteren. Med kronisk blåføre har det liksom vært det riktige å gå variert klassisk. Beste trening for motoren er det også. Dermed har det bare blitt noen få halvlange staketurer når jeg har følt at jeg trenger en restitusjonsøkt. En bevisst prioritering som kommer til å endre seg i takt med overgang til is- og problemføre utover senvinteren.

Etter å kommet litt bak i pulja mi i den første seige bakken på Østby, gikk det radig unna i lettpartiet. Jeg tror faktisk ikke det var mange, om noen, igjen foran fra pulje 2 ved runding på i nærheten av stadion. Ut på andre runden kom først en skikkelig lokal Bjønn før Ragnhild kom tilbake med sine karakteristiske Svärd-steps i langbakken etter at jeg hadde tatt henne inn inn med tre minutter på førsterunden. Da løpere både med og uten festesmurning gled i fra meg i det samme lettpartiet som jeg var på offensiven i på forrige runde, skjønte jeg sakte men sikkert at jeg nok hadde åpna for hardt muskulært for pipestælkene som manglet langturer.

Før Trysil Skimaraton så dagens lys i år 2000 arrangerte Østby IL Bjønndilten delvis i de samme løypene som jeg rakk å delta i en gang. Dilting kan man vel ikke kalle det når man ikke bruker beina, men uttrykket med bjønnen og skinnfellen dekker bra.

Fasiten viser at det ble 7 minutter opp på runde 2 uten at det føltes som noen sprekk. Jeg tror likevel ikke det hadde gjort noen stor forskjell tidsmessig om jeg hadde valgt festesmøring. Jeg er ganske sikker på at jeg hadde stått distansen bedre og sånn sett fått en bedre løpsopplevelse, men trolig ville jeg ha brukt litt lenger tid på den første runde hvor jeg virkelig var på hugget i pigginga.

Jeg sier meg tross alt fornøyd etter å ha fått gjennomført en maraton også på blanke ski. Selv om det var verken spesielt god eller dårlig glid på TSM, tror jeg det kan være et reelt alternativ også i Birken hvis forholdene ligger til rette for det, dvs. med raskt føre.

Trysil Skimaraton ble tross alt årets nest beste renn rent statistisk med 6. plass i klassen og godt innafor beste halvpart totalt sett med 142. plass av de 353 fullførende. Enda viktigere for statistikken: Jeg topper adelskalenderen, nå bare sammen med Ove, med 22 av 24 deltakelser i det som etter min mening er det mest profesjonelle turrennet i sin størrelse øst for Mjøsa. Oddsen for at jeg stiller opp i 25-årsjubileum for TSM neste år er dermed rimelig lav....