På opptur sammen med Trysil-Knut rennet

Trysil-Knut rennet på lørdag var ikke mindre enn mitt 6. skirenn for sesongen, to korte klubbrenn inkludert. Som kjent hjelper det å trene - og konkurranse er den beste treninga. Jeg begynner å kjenne igjen litt gamle takter nå. Når det skjer i de lyse omgivelsene jeg hadde sammen med 270 ved Osensjøen på lørdag, så føles det kanskje enda bedre enn det objektivt er.

Som på Budor for tre uker siden stilte jeg med ferdigsmurte ski og lave skuldre på det reale blåføret. Eneste forskjellen var at jeg hadde gardert med et lag V45 mellom de tre med V40 siden det var meldt temperatur opp mot noen få minusgrader midt på dagen. Det var litt kaldt på myrene - og fingrene - før Tørberget, men det var før dieselmotoren var ordentlig varm. Stemningen steg i takt med temperaturen og løpsutviklingen, og resten av de nøyaktig 40 kilometerne ble en sann (n)ytelse.

Det er ikke til å stikke under en stol at arrangørene i Søre Osen har slitt litt med utfordrende forhold og ymse kvalitet på løypene siden jeg startet å gå rennet for snart 30 år siden (Fælt som tida flyr!) Trysil-Knut rennet var faktisk det andre ordentlige turrennet jeg gikk i februar 1995 etter at jeg startet med systematisk kondisjonstrening 1. juli 1994. 14 dager tidligere hadde jeg debutert med høye skuldre i J/H-rennet. Med noe avlysninger og andre prioriteringer var dette mitt 21. renn fra sørenden av Osensjøen.

Tilbake til årets utgave: Med 25 cm nysnø på fredag var jeg av gammel vane forberedt på litt løse forhold, men det var helt ubegrunnet. Den nye snøen som kom var såpass mild og var tråkket ned og som hadde frosset bra i 10-15 minus på natta. Det er tydelige at sør-osingene har fått oppgradert redskapen sin.... 

Starten for de 110 i første pulje. (Foto: Monika Søberg/Lokalavisa)

Jeg hadde seedet meg inn i den andre av tre puljer og startet tre minutter etter de travleste som staket seg over isen og opp i lia. Startflata var nok en forbedring siden den var lagt parallelt med fylkesvegen og lettere tilgjengelig enn tidligere. Fra framskutt posisjon i pulje 2 skled jeg litt bakover, men holdt tritt med Trond Martin som staket seg opp på det trå føret. Før den første drikkestasjonen var det lagt inn en 3 km sløyfe slik at Trysil-Knut for første gang holdt kravet til seedingsrenn på 40 km. Tidligere var det 28 før det ble 33 så 37 km. Det aller første året det var seedingsrenn i 2007 ble det gått to runder og var på hele 48 km det ene året. Jeg leverte for øvrig min beste prestasjon den gang med en 2. plass totalt. (Best i det lange løp den gangen også?)

Jeg hadde litt bange anelser helt fram til Tørberget hvor jeg ble innhentet av flere som staket rett fra meg på "sandpapiret". Det var like trått som det var flott, men jeg var likevel sjeleglad for at jeg kunne variere teknikken hele tiden. 

Jeg hadde for første gang gjort som proffene og festet fire gelér på startnummeret, og jeg fulgte planen min med å ta en rett før hver drikkestasjon så jeg av prinsipp fikk kastet fra meg tuben sammen med drikkekruset. Det er mulig det er like mye mentalt, men jeg fikk i alle fall en skikkelig opptur for hver dose, spesielt etter den andre ved passering Ensrudvegen. I den lange, slake stigningen rett etterpå, oppildnet av først å ha innhentet Ragnhild og så Ingar, begynte jeg virkelig å få trua. 

Lørdag følte jeg midt i smørøyet, og bildet er tatt
midt i Trysil-Knut løypa midt på dagen. (Foto: Gine Skei)

Eter at jeg fikk kjørt Move-bindingen bakover og "suste" forbi en stor kar ned til Munksjøen og innhentet Roger'n i den neste nedkjøringa, ble det kastet skikkelig med bensin på bålet. Etter å ha "løpt" i fra en ung staker som bannet noe fryktelig i de leie knekkerne  etter Vestbyvegen (har vært rimelig gåen der sjæl) koste jeg meg skikkelig. Å ha såpass motor at jeg bare kan "løpe" fra medløperne er drømmescenarioet og styrken min fra "gamle dager". Lørdag var jeg der igjen - i alle fall i mitt eget hue. Bare å glede seg i stedet for å grue seg til Stenfjellet og Ryskdalen i de neste rennene.... 

I ettertid  viser resultatlista at jeg gikk meg opp ni plasser på totallista i dette småkuperte midtpartiet. Fingrene hadde tint opp, sola skinte og skiene gled bedre enn hos de rundt meg. Jeg angret litt på at jeg ikke justerte bindingene før start, men der var jo vanskelig å forutse at festet skulle være så perfekt hele veien.

Den siste gelen og drikkestasjonen ble droppet, og med bedre glid var det bra trøkk i den lette stakinga den siste mila. Det var ingen flere i sikte, men et par løpere jeg ante bak meg hadde tydeligvis problemer med å henge på. Den herlige avslutningen oppleves ekstra moro når det butter litt fra start. For første gang i vinter kunne jeg avslutte med konkurransepuls i stedet for langturpuls. Det er som jeg alltid har sagt: Det viktigste er ikke å vinne - men å få opp pulsen! Underforstått det samme som jeg innledet med: Konkurranse er den beste treninga!

Samværet i samfunnshuset, kaffen til matpakka, fornøyde arrangører, solskinnsbilder av mange løpere,  premie og greier. Skirenn er stas! Når 4. premie er startkontingent til neste års renn så vet jeg hva jeg skal gjøre den siste lørdagen i januar også 2025. 

Også arrangøren i Søre Osen IL fikk en velfortjent opptur i helga. Etter covid-avbrudd i 2021, ugunstig flytting ut av bygda i 2022 og klønete flytting til en senere helg med påfølgende avlysning pga. manglende påmeldinger i 2023, gikk alt på like rette skinner som løypene ved "wonderschöne" Osensjøn lørdag. Økning fra 179 til 271 fullførende lar seg også høre. Og aller mest oppsiktsvekkende og trolig den beste reklamen: Alle som startet fullførte. Det må sies å være 100% uttelling, Søre Osen IL! Hvis jeg skal få lov å pirke på én ting, så er det safta som var iskald og vanskelig å få i seg. 

Sesongbeste med 4. plass.

Alle resultater

Reportasjer på kondis.no med mange bilder: 
Lene Ådlandsvik og Henrik Olimb best i Trysil-Knut rennet  

Bilder fra Trysil-Knut rennet