Birken har blitt mer komfortabel!

Det er ikke noe stress med Birken lenger...

Birken er over, den er frivillig  - og den er blitt mer komfortabel!! Her er det bare å kline til med en gang og konkurrere med Frank Løke om oppmerksomheten med dobbelt utropstegn. For en som ble nr. 75 i pensjonist-juniorklassen må det jo smøres tjukt på for i det hele tatt å bli lagt merke til....

Selv Frank Løke måtte innrømme at han kan ta feil da han måtte kle på seg i uværet som var på Birken-lørdagen i år, og jeg må anmode alle å lese hele innlegget før Bakkerolfen blir stemplet med samme karakteristisk. Jeg mener slett IKKE at Birken burde gått på lørdag, og jeg er 100% enig i avgjørelsen som ble tatt allerede på torsdag om at Birken skulle utsettes et døgn. Det er lett å være etterpåklok, men denne gangen var arrangørene også føre var. Det var den absolutt beste av flere mulige løsninger. 

Når jeg bruker den tabloide overskriften så gjelder det min egen innstilling til rennet. Jeg har jo vært innom det i flere av mine i alt ti Birken-rapporter etter at  Bakkerolfen så dagens lys i 2009. Selv om det høres motstridende ut, så er det egentlig noe av de samme erfaringene jeg gjorde i 2018: Birken må tas på alvor. 

Et første hint om at jeg må skjerpe innstillingen til Birken kom sent lørdag ettermiddag da jeg skulle ta ut skiene av skiboksen på Sjusjøen for å preppe de ferdig etter at de hadde ligget urørt siden mandag. Siden vi hadde planlagt å være på fjellet til over påske, hadde jeg i god tatt lagt fem par ski i takboksen - men ingen staver. Favnen var full med ski da jeg plukket de med fra kjelleren, så jeg måtte gå en tur til med stavene. Det dukket tydeligvis opp et eller annet siden den andre turen aldri ble tatt.... 

Note to my self: Gjør aldri ting i god tid! Følg innarbeidet rutine som alltid er å ta med ski, sko og staver som siste del av dra-til-fjells-ritualet! Godt jeg kjenner Simen på Sport1 på Sjusjøen slik at det ble en super-deal på nye staver, for øvrig de første topp konkurransestavene siden jeg gikk til innkjøp av mine Swix Team før et av mine aller første Birkebeinerrenn i forrige årtusen - tro det eller ei! 

Jeg rakk å ta bilder av eliteklassene i år også.
Her er det herrene som fyker av gårde tre kvarter før meg.

Jeg burde jo ha repetert blogginnleggene fra hvert eneste år i Birken for å ikke gå i de samme fellene. Det er en stor del av motivasjonen min for å bruke tid på å kladde ned egen navlebeskuelse år etter år her. Det er en åpen dagbok hvor jeg kan gå tilbake og minne meg selv på hvilke erfaringer som ble gjort fra samme renn eller løp. At noen hundre likesinnede synes det er verdt å lese, er jo i tillegg hyggelig. 

Same prochedure as the 25 last years...

Selv om alt er så godt forberedt at en tror en sitter på fasiten på forhånd, lever imidlertid hvert eneste renn sitt eget liv med nye opplevelser på godt og vondt. Det er vel nettopp derfor så mange blir fasinert av turrenn generelt og Birken spesielt? Selv er jeg en kontrollfreak av dimensjoner og liker å tro at jeg har kontroll på alt. Det er nettopp derfor jeg er enda mer fasinert av løping hvor prestasjonen ikke i samme grad er avhengig av utenforliggende faktorer. På ski kan jeg sammenlikne tider og analysere så mye jeg vil. Det er alltid noe som ikke kan sammenliknes med andre år, og årets utgave ble jo også spesiell på flere måter. 

På grunn av dårlig vær både fredag og lørdag, ble det to helt treningsfri dager i forkant av årets renn. Planen var å teste skiene på Sjusjøen lørdag etter middag, men det fristet ikke i vinden da Johannes kom innom stadion og rapporterte om 25 sekundmeter bortpå myra. Tenke deg til 90 km/t i kastene! Da vil nok både jeg og Frank Løke ha medvind.... 

I år tok jeg bussen fra Sjusjøen kl 0530 og var på plass på start under to timer senere. Alt ble gjennomført i henhold til rutinen som etter hvert er innarbeidet. Jeg var på plass så tidlig at jeg ble stående helt framme ved sperrebåndet i pulje 3. Der hadde jeg egentlig ingen ting å gjøre, men skitt au!

I starten skled jeg bevisst bakover, men det er liksom sånn det skal være. Jeg har definert meg selv som en rutinert "slow starter" og derfor tar det helt piano. Men hvor lurt er det? Og hvorfor varmer jeg ikke opp før Birken lenger slik at jeg klar for litt kjør fra start? Det var både god tid og plass til å jogge seg en god runde med staver. Litt paradoksalt egentlig at jeg har lagt meg til slappere vaner enn ellers i det som jo er årets viktigste skirenn. 

Foto-Birken i gang. (Foto: Finn Westgaard)

Finn og Aud heiet meg inn mot drikkestasjonen på Skramstad på 46.30 med bare positive tanker om at dette var flott (men trått). Etter å ha sett spesialister som Trond Inge, Trond Martin og Morten stake seg opp lia, var jeg etter 4-5 km ikke i tvil om at det ikke var stakeføre for meg. Dermed var jeg godt i gang nok en gnag med å hake av på ei lang lista av ting som gikk akkurat som planlagt: 

Planen om er gel på vei inn mot hver matstasjon ble fulgt til punkt og prikke for å kunne skylle den ned med sportsdrikke, saft, vann eller cola - og selvsagt å få kastet søppelet der det hører hjemme. (Jeg tror jeg traff kurven fire gnager på rad. Med en dobbel cola på Sjusjøen følte jeg ikke behov for noe å ta den siste gelen.)

Jeg droppet drikke i sekken for første gang på veldig mange år, og tror det er vel så bra. Jeg slipper overvekt i starten, og jeg får i meg vel så mye væske når jeg kan variere med det jeg til en hver tid har lyst på. I tillegg har jeg jo hatt problemer med slangen som fryser hvis en ikke passer på å drikke ofte når det er ned mot 10 minus som det var på start i år. Påkledning med ullundertøy under dressen og tynne racing-hansker var perfekt fra start til mål. Jeg ble verken kald eller svett. Rett og slett en komfortabel tur fra A til Å. 

Jeg har blitt flink til å dele opp Birken i partier. Etter en sedvanlig (for) rolig åpning opp til Dølfjellet, fant jeg rytmen opp til Raudfjellet etter som vanlig å ha konstatert dårlig glid ned fra Dølfjellet. Her var det i år "mot normalt" med litt orgeltramp mulig å navigere seg ned uten å få søtt klister under skiene. Nede på myra virket det som jeg hadde truffet to likevel. Her var det trått, men jeg skjønte fort at jeg ikke burde lagt på topplaget med V45. Jeg kunne også ha kostet på noe annet enn Swix sitt råd for turløper med HS6-voks. Fra Raudfjellet til Kvarstad ble Move-bindingen kjørt bakover og jeg greide å holde tritt på de flate stakepartiene, men på de to lange glistrekken tapte jeg irriterende mye. 

Passering på Kvarstad gir meg alltid en ganske god indikasjon på sluttida selv om det ikke er noen merketid å sammenlikne seg med lenger. Det gamle skjemaet om to timer til Kvarstad og tre til Sjusjøen har jeg vært ca. ti minutter bak de siste par siste årene, og sånn ble det også denne gangen. Kondis-kollega Stein Arne overasket meg med å stå aller nederst i Kvarstadlia i år, så jeg rakk ikke å bruke han som motivasjon for å skjerpe teknikken i det som jeg synes er det tyngste partiet Birken. Opp til Midtfjellet er det jo legitimt med fiskebein, men hvis du må ut i det i Kvarstadlia så er du enten veldig sliten eller har dårlig feste - eller oftest begge deler - dog ikke i år.

I gang med Kvarstadlia med godt mot også i år. (Foto: Stein Arne Negård)

Kondis-kollega-veiledning på høyt nivå. 

Mentalt er jeg i mål på Midtfjellet selv om det ikke var like lett staking som det pleier å være innover mot Sjusjøen. Cola av Kjell Arild, skjerpende heiarop og fotografering fra Jan Erik og Hilde og senere Bjørg og  forventninger til et annet føre  nedover lia var god motivasjon som også ble innfridd. Det gikk bra unna i trikkeskinnene, og selv om det var et par nesten-ulykker tenkte jeg at det var godt jeg kom før ungdommene fikk startet fra Sjusjøen. Litt manglende feste i kraftlinja før stadion er jo reglen snarere enn unntaket, og den lange sløyfa på stadion er flat og stakbar. For første gang spadde jeg på litt vilje og krefter utover komfortsona og pigget meg bra inn på 3:52:03. 

Rett før matstasjonen på Sjusjøen ble det både oppmuntring og filmsnutt signert Hilde og Jan Erik.

Trått, flott med komfort er Birken 2024 oppsummert på 1,2 3. Alle var enige om at det var et sjakktrekk med den historiske utsettelse et døgn, og at det var trå forhold helt til Sjusjøen. Emil Gukild som fikk stor oppmerksomhet i målområdet var også enig med meg  at det nok tilsvarer de 13 minuttene han var fra å greie sitt meget profilerte mål om 3:30. Jeg er helt sikker på at Birken har mye å takke både Emil, Silje og Anders for at spesielt yngre mosjonister finner det mer interessant enn før å gå Birken. 

Noen får mer oppmerksomhet enn andre -
i alle fall fra ungdomsreporterne fra Åmot Ungdomsskole.
(Foto: Geir Hjermstad)

De startet podcasten "Skiklubben" med å sette mål. Når jeg tenker meg om så har målet mitt blitt veldig vagt med årene. Helt fra debuten i 35-årsklassen har spenningen vært knyttet til foran eller bak merket, noe som etter hvert har blitt en selvfølge å greie. Det har tydeligvis gjort noe med motivasjonen min. Jeg må rett og slett å legge litt mer press på meg selv. Det er jo viktig å ha en fin tur over fjellet, men nå er jeg snart der at jeg stopper og fyrer opp grillen... Jeg jobber alltid best under press, og det presset må jeg legge på meg selv. Jeg går jo ikke Birken for andres skyld.

Det viktigste er tross alt er veien mot målet slik som jeg opplevde så sterkt fram mot fjorårets maraton i Valencia. I år har jeg vært bestemt på at jeg skulle gå med feste i Birken og trent deretter - helt til føret slo om de siste par ukene. I stedet for å spisse formen med de nødvendige motbakkeøktene, grep stakepanikken meg for å være gardert uansett vær og føre. Dermed ble det mer og mer staking på tampen. Da jeg torsdag skjønte at det ville bli trått føre på søndag var valget enkelt, men jeg er ikke fornøyd med Ole Brumm-vinglinga mi i forkant. 

I mål ble jeg møtt av Finn - også det akkurat som vanlig! 

I statistikken ble det den nest dårligste tida mi i Birken "i moderne tid" og derfor litt irriterende å være så fornøyd med det. Det er greit med merket for 23. året på rad og mitt 25. renn på rad sub-4 timer godt innenfor 1/4 -premieringen som nr. 75 av 411 det siste året i klasse M60-64. Det er ikke greit å være absolutt uberørt muskulært. Diagonalgang i halve Birken burde kjentes annerledes enn en vanlig søndagstur. Neste år skal lista legge høyere når jeg rykker opp i klasse eldre junior-pensjonist. 

27. gang inkluderer QR-Birken i 2021,men ellers
er denne ganske identisk med 2022 og 2023-utgaven .