Lørdag stod Trysil-Knut-rennet, årets andre seedingrenn, på programmet. Rennet i Søre Osen var et av de aller første turrennene jeg deltok i da denne positive galskapen tok til i 1995, og siden har det vært nesten et fast innslag på terminlista mi. Løypa var den gang 28 km og jeg brukte 1.53.03 og ble nr. 92 av 145 deltakere. Det ga 10. plass av 13 deltakere i M 30-34 år - 28.22 bak vinneren. Årets løype er 10 km lenger og jeg kom inn på 2.09.51 og ble nr. 33 av 271 deltakere. Det ga 3. plass blant 29 løpere i M 50-54 år. Avstanden til totalvinneren var 18.40. Interessante tall som forteller en del!
Seedingen i seg selv ikke grunnen til at jeg skal gå tre renn med den statusen i vinter. Jeg har startpulje 3 både i Vasan og Birken på grunnlag av 3.21.17 i Birken i fjor, og trenger egentlig ikke starte noe lenger fram. Det går fort nok for en typisk "slow starter" som meg likevel. Det er først og fremst lengden på rennene og den gode konkurransen i Budorrennet, Trysil-Knut-rennet og Trysil Skimaraton som lokker meg til start. Med Vasa-come-back om fem uker er det greit å kjenne at det er noe over navlen som fungerer også.
Trysil-Knut rennet - omtrent midt mellom Trysil og Elverum.
Turen ved Osensjøen var av det hyggelige slaget. Hele dagen gikk med selv om det er bare er tre mil til start. Som kombinert løper, fotograf og skribent er det greit å være ute i god tid. Kjell Arild og jeg var på plass to timer før start selv om skiene var så godt som ferdigsmurte på forhånd. Vær og føre bød ikke på nevnverdige bekymringer denne gangen med rundt - 5 grader, sol og uvesentlig vind. Det ble likevel et tynt nervelag med blå ekstra dekket med VR40. Det var nemlig mildere i høyden, men den vesle frykten for glatte ski var ubegrunnet på lørdag. Det holdt seg som forutsatt kaldt i snøen, og skiene fungerte akkurat som forventet - kroppen også forresten.
Mye er gjort med hensyn til stigning allerde etter 6 km i Trysil-Knut. Etter en moderat åpning begynte jeg å plukke løpere oppver lia, og jeg hadde funnet min plass da vi begynte på myrkjølene innover mot Tørberget. Gliden var heller ikke dårligere enn de jeg kunne sammenlikne meg med, så her var det bare å male på.
Januar og lange turrenn har tradisjonelt vært en tung opplevelse for mine skuldre og armer, og jeg er alltid litt usikker på hvor mye jeg kan spa på med fra start. En gang ble jeg staket fra i innover mot Målia i Stenfjellrunden - av en løper som gikk med en stav!
Treninga i vinter har tydeligis hjulpet. Det er mye lett staking mot slutten i denne traséen og jeg holdt brukbart helt til mål. Riktignok kom Odd Arild Strand (som er over 10 år eldre enn meg) med sine karakteristiske djupe tak på den siste matstasjonen 9 km før mål, og en løper tok meg på den siste kilometeren med staking nede på Osensjøen, men ,men.. Alt-i-alt et godt steg framover i retning både Mora og Lillehammer.
Fetter Jan Erik er i siget etter ribbeinsbrudd og vil nok komme nærmere og nærmere utover vinteren.
Trysil-Knut-rennet var velsignet med strålende værforhold i år, etter at løperne slet med frostskader etter fjorårets utgave. (Da var ikke jeg med på grunn av armbrudd.) Det var også 50-årsjubileum både for rennet og idrettslaget, og marsipankake og kaffe smakte fortreffelig i det intime og koselige lokalet på knausen ved Osensjøens sørende.
Enkelte kritiske kommentarer til rennet var å høre i etterkant, men er stort sett en bekreftelse på at vi som driver med dette begynner å bli ganske kravstore når det gjelder standard på det meste. Varmt vann i dusjen var mitt største ankepunkt etter at jeg hadde virret rundt med fotoapparatet en halv time etter innkomst og gikk i dusjen "midt i feltet". Løse stavtak var problemet for mange denne gangen, men det har jeg hatt i alle de tre turrennene jeg har gått i vinter, så det overrasket ikke meg. Tipper det har noe med lite og sein nedbør, samt relativt lave temperaturer å gjøre?
Kjell Arlid i djupe stavtak en halv km før mål.
