I forbindelse med en helgetur hjem til Tufsingdalen, passet det bra med en stopp på Slettås på hjemturen søndag. Slettås-sprinten er enda et av mine faste innslag på terminlista. Dette var 10. gang jeg deltok i turrennet som ble startet opp i 1997. Jeg har altså sviktet det trivelige arrangementet fem ganger, men det skyldes ene og alene stevnekollisjon med Stenfjellrunden som ofte har gått samme helga.
Slettås-sprinten er som navnet sier, et relativt kort turrenn, og den 17 km lange traséen er i tillegg av det snille slaget med både slake stigninger og nedkjøringer. Den siste tredjedelen går over jorder med store krav til stakekapasiteten. Årets renn var det hittil største med 78 aktive og tilsvarende mange trimmere i aksjon under strålende forhold. Det var nok mellom 5 og 10 minusgrader, sol og verken vind eller gråbein å merke. Bygda har vært en del i media de siste ukene pga. nærgående ulv, men det skremte tydeligvis ikke turløperne.
Rett etter starten med Odd Snerthammer og Martin Lutnæs foran meg i karakteristisk bredbeint stil midt i bildet.
Jeg tok ikke forberedelsene til helgas renn så veldig nøye. For det første så ble jeg vel ivrig etter å se meg rundt på gamle trakter, og kjørte to økter på lørdag. Først en morgenøkt på bena for å se om alle hundekjørene hadde forlatt sjekkpunktet ved samfunnshuset. Deretter tok jeg og Rune noen runder i løysløypa, hvor jeg avsluttet med en kjapp runde i uoppkjørte spor.
På veg nedover dalføret søndag morgen fikk jeg mistanke om at jeg hadde slengt på for varm glider. Før helga spådde yr.no noen få kuldegrader, og jeg la på gul Toko hjemme. Heldigvis steg temperaturen til det halve av de 16 blå som ble registeret da vi svingte av nede i Jordet, men i enkelte kuldehøl langs løypa merket jeg at hardere voks nok hadde gjort seg.
Unnskyldning nummer tre er imidlerid den beste: Mine ti år gamle klassisk-sko løsnet fra såla på lørdagens økt, og jeg torde ikke ta sjansen på å bruke dem i rennet. Dermed ble det skøytesko i klasssik stil, og den stive såla ga ikke den samme følelsen i diagonalen oppover lia. Det var også der jeg, mot normalt, ble distansert. Et litt for tynt lag med VR 40 i det mildeste partiet opp mot toppen var nok også en medvirkende årsak.
Unnskyldning nummer tre er imidlerid den beste: Mine ti år gamle klassisk-sko løsnet fra såla på lørdagens økt, og jeg torde ikke ta sjansen på å bruke dem i rennet. Dermed ble det skøytesko i klasssik stil, og den stive såla ga ikke den samme følelsen i diagonalen oppover lia. Det var også der jeg, mot normalt, ble distansert. Et litt for tynt lag med VR 40 i det mildeste partiet opp mot toppen var nok også en medvirkende årsak.
Rune Gilde var hardeste hernesing og slo rett og slett knock-out på Otto, Ingvald og meg på Slettås.
Resultatlista bød ikke på de store overaskelsene ut fra mitt litt defensive utgangspunktet. Det ble prestisjetap både for Otto, Rune og et par andre jevnbyrdige som jeg tidligere i år har holdt bak meg. Men-men, på plusssiden noterte jeg at jeg holdt de beste damene bak meg denne gang. Dessuten var jeg brukbart fornøyd med stakinga. Det var litt mot normalt i løpsutviklingen sånn sett.
Jeg på bare "bøye meg i snøen" for Finn Magnar Hagen som knuste meg med halvannet minutt til tross for at han er akkurat 20 år eldre enn meg.Jeg kan ikke huske å ha slått renaingen mer enn en gang - i fristil i Budorrennet i fjor.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar