Med blandede følelser i Østlendingenløpet

I helga var det full fest i Elverum med arrangementer i bøtter og spann. For andre året arrangerte Østlendingen i samarbeid med klubben min, FIK Orion, Østlendingenløpet. Det stakk like mye i hjertet som i kneet da jeg greide å skade menisken på nytt og var helt nødt til å stå over fjorårets premiere. I år ville nok også 9 av 10 stått  over i min situasjon. Nå er ikke jeg spesielt opptatt av å følge strømmen og gjøre som de 9 andre - jeg går min egen (kronglete) veg. Ok, jeg lar hjertet bestemme og gjør kanskje ikke det mest fornuftige i alle sammenhenger. Selv om det kanskje noen ganger gjør vondt verre i min skadesirkel, har jeg i alle fall prøvd. Ingen vet heller med sikkerhet om det hadde vært så mye annerledes å avstå verken fra ditt eller datt.

Situasjonen kan i mye øyne best sammenliknes med å bli nekta å være med på feiringa i sin egen bursdag to år på rad. Jeg ble nekta i fjor, og det gjorde sitt til at jeg var enda mer bestemt på å få være med i år. Når du har hatt en finger med i spillet fra starten, får du et eierforhold til det. Østlendingenløpet er litt "mitt" liksom. Begge løypene har jeg gjort titalls runder i før jeg endte opp med nøyaktig 5 og 10 km. PR og ikke minst dekning i etterkant har også vært mitt bord - i tillegg til mer praktiske gjøremål på løpsdagen som løypemerking og drikkestasjoner. Nok å gjøre, så hvorfor pine seg gjennom ei mil halvskadet?

Kollega David hadde motsatt opplevelse av meg og løp sitt beste milløp noen gang - langt der foran.
(Foto: Jan Erik Bakken)

Jeg er slett ikke uvant med  å bli slått av 11 år eldre Ole Peter på de virkelige lange distansene, men denne gangen måtte jeg slippe etter 3 km... (Foto: Jan Erik Bakken)

Litt selvmotsigende i utgangspunktet, men i tillegg til å tilfredsstille løpekåtheten er det utvilsomt den beste måten å se hvordan et løpsarrangement fungerer på å oppleve det hele fra riktig vinkel - fra en løpers synspunkt. Derfor stilte jeg til start med historiens laveste ambisjon, og i likhet  med 100 % av gjennomførte treningsøkter - uten å angre på at jeg pinte meg halvt i hjel.

Det var nesten dømt til å gå "den vegen høna sparker" uten en eneste intervall- eller tempoøkt i beina siden juni måned. Etter vårsesongens mislykkede strategi for å bli kvitt betennelsen i kneet, har jeg nå prøvd å avstå fra alt annet enn helt rolig langkjøring på beina. Jeg har jo prøvd å ta i skikkelig på rulleski eller sykkel, men at kvalitetstrening må være spesifikk ift. det en trener mot,  fikk jeg til de grader bevist på lørdag. Asfalt  har jeg heller ikke satt mine løperben på av samme grunn siden jeg prøvde meg i mitt forrige milløp på Kongsvinger ved St. Hanstider.

I passende selskap for dagen - med en søppelcontainer ved Frydenlund skole! (Foto: Jan Erik Bakken)

Jeg valgte jo primært å være med for å oppleve folkelivet jeg visste det ville bli langs løypa med tre store arrangementer på samme helg i Elverum - og sånn sett årets verste dag å arrangere noe på mht. trafikk av både biler og fotgjengere. Likevel "måtte" jeg ha et mål for egen del også. Det var nemlig nesten på dagen 20 år siden jeg løp mitt første 10 km gateløp - nettopp i Elverumsløpet. Tida ble 42.09 som 34-åring 13. august 1994. Det burde jeg greie uten løpetrening! 4.12-farten ble såvidt testet i 1 - en - km på asfalt dagen før, så her var det bare å gå på med friskt mot og sterk tro......

RESULTATER ELVERUMSLØPET 1994

Som vanlig var første kilometeren på 4 blank grei nok. Så var det om å gjøre å justere cruisecontrollen og juble seg gjennom løypa som er flat helt til vel halvveis. Det var varmt, og jeg hadde stressa med løypemerking, saftblanding, kjøring hit og dit og var ikke akkurat i toppladet tilstand. Da  jeg løp under undergangen ved 3 km føltes den første lille kneika og den etterfølgende Standbygdvegen som endeløs. Tørst og tom for krefter lengtet jeg bare etter den sjølmiksa cocktailen på 5 km. Passering halvveis ble gjort på skjema til målet på litt over 21 minutter, men jeg grudde meg for den neste drøye kilometeren opp mot løypas høyeste punkt på Løvbergsmoen.  Km-tida hadde gradvis sneket seg oppover og var allerede på 4.30 før den tyngste som jeg fryktet ytterligere et halvt minutt opp på - og fikk rett. Via Øverleiret, ned mot sykehuset og inn i Storgata er det lettløpt og med to reale utforbakker er det mulig å senke km-tiden igjen. Klokka hadde hengt seg opp på 4.30 og det var så vidt jeg slapp å se 44-tallet på den store klokka ved mål. To minutter bak et innbilt realistisk mål - katastrofe for n'te gang anno 2014. En ny påminnelse om at det er et lite univers mellom det hodet sier og det systemet er i stand til å yte. At jeg gidder!

Det var MORO å se alle de blide løperne i Østlendinegenløpet - og ekstra MORO er det å treffe "gamle" elever som Mads på løp. (Foto: Jan Erik Bakken)

Min egosentriske selvmedlidenhet til tross. Jeg løp i mål med et smil om munnen og viste forhåpentligvis med all mulig tydelighet opp hele Storgata at dette var MORO,  moro å bli heia på, moro med folk som prøver å innbille meg at jeg løper bra, moro med tilbakemeldinger om løypa, moro med det fine været, moro å ta del i et bra arrangement - og aller mest at det er MORO å løpe - ikke på tross av - men nettopp å fullføre på grunn av varmen og alle andre mer eller mindre selvforskyldte hindringer på min veg.

Kollega Lene løp med stort pressepress på sine skuldre etter å blottlagt hele sitt treningsliv i Østlendingen i hele sommer - men hun taklet presset og nådde målet med nesten to minutters margin.

Reportasje med masse bilder og alle resultater på kondis.no

Først i mål på Kongsvinger Maraton

Dett ble mye maraton for penga på Vinger!

Kongsvinger Maraton har helt siden debuten i 1996 vært et høydepunkt i sesongen min. Det er Hedmarks største løp regnet i aktive deltakere, og et av Norges få skogsmaraton som går nesten bare på grus, men også litt gress og sti og bare noen få hundre meter på asfalt. (Det er egentlig ikke Hedmarks eneste maraton lenger fordi Runar Thorstensen ultraløp i Ulvådalen helga etter også har klasse for maraton.)

Jeg har, med ett eneste unntak, stilt opp på Sæter Gård hvert år siden debuten. I 2000 prioriterte jeg å sykle Varlitråkket i Trysil som oppkjøring til Birkebeinerrittet og hadde sikkert litt slitne bein etter en ukes konkurranser i Etape Bornholm. Før årets løp har det blitt 16 registrerte deltakelser fordelt på 9 hele, 6 halve og en minimaraton i fjor. Det var ikke aktuelt å droppe turen til Vinger i år heller, siden fylkets flaggskip på løpsfronten fortjener årlig oppmerksomhet på kondis.no. Å dra uten å løpe når jeg likevel var påmeldt sitter veldig langt inne, så spørsmålet var bare hvilken distanse og hvilket ambisjonsnivå "Jolly Jumper" burde ta i år. (Jeg har vel bortsett fra navn-assosiasjonene hatt ekstremt lite til felles med både Lucky Luke og hesten hans de siste to sesongene, men selvironien er god medisin for meg uansett...)

Min klassekamerat i M50-54, Trond Inge Carlsen, imponerte med å dukke ut fra skogen som andremann på maraton.

Etter litt testing to dager før løpet, endte det med at jeg fikk lov å starte en time tidligere sammen med de som forventer å bruke over fem timer. For det første var jeg jo usikker på kneet, men nesten like viktig var det å tenke på dekningen av løpet på kondis.no. Jeg visste at det kom til å bli en ensom opplevelse, men planen var å rekke de to rundene før første løper både på halv- og helmaraton kom mot mål, dvs. på ca. fire timer. Plan B hvis kneet ble slitent undervegs, var å ta en pause og jogge gjennom minimaraton senere på dagen for å få godkjent deltakelse.

"Ultra-Rita" Nordsveen, og siste to års vinner, Anne -Berit Vangen, var helt jevne på halvmaraton

Det kom en regnskur på morgenen før jeg syklet de 8 kilometerne fra Vennersberg til Sæter, men i god tid før vi 14 "tjuvstarterne" stilte oss opp kl 10 var det klart at det kom til å bli like varmt som det alltid pleier å være den første lørdagen i august i skogen rett nord for festningen. Jeg fikk som ventet ikke noe følge fra start i mitt sub-6 minutters tempo, og løp følgelig samtlige 42 195 meter i "ensom majestet". Ikke noe problem med det annet enn at funksjonærene på noen av de første av de ni drikkestasjonene ikke var forberedt så tidlig med hele "barmenyen". En stor fordel med å være fremskutt "baktroppløper" er at en kan ta turen som en real "pub-til-pub-runde". Aldri har vel jeg "fått så mye for penga" på et maratonløp! Jeg stoppet i alle fall 15 ganger og lesket meg en "dobbel" - i tillegg til litt fast føde i form av rosiner og bananer. Litt sosial småprating ble det også til til på min ferd som ellers foregikk i min egen tankeverden.

Jeg pleier å ha følge med Ola Mellem når jeg løper maraton på Vinger, men denne gang ville det ikke blitt noe samløp selv om jeg hadde ventet med å starte.

Den ferden gikk overraskende fint, i alle fall på første runde. Jeg har tross alt ikke løpt en meter etter Femundløpet i slutten av juni uten å kjenne det i sena under det høyre kneet. Ikke vet jeg hva som var grunnen, men bortsett fra noen små stikk i den første nedoverbakken, kjente jeg absolutt ingen ting i kneet på hele turen! Da Jan Billy påstod at jeg så bedre ut ved runding etter 21 km enn på de første meterne etter start, gikk tankene til "runner's high"! Takk, Jan Billy!

Steinar Lien vant klassen min på halvmaraton på 1.31.50.

Etter å ha holdt nær 5 blank fart på de lette kilometeren nedover, rundet jeg halvveis på nøyaktig 1.50 og regnet på om jeg kanskje rakk å få med meg innspurten på minimaraton også. Med start kl 13.30 og med visshet om at de raskeste gjør unna 4,2 km på et kvarter, betydde det i praksis at jeg måtte være inne på 3.45. Da hadde jeg et øyeblikk glemt at jeg verken har løpt maraton eller hatt noen løpeturer på over tre mil på nesten to år. Andre runde ble derfor tung og gåpausene i de bratteste motbakkene, som jeg fornuftig nok la inn på førsterunden også, ble kjærkommen variasjon. Lårene ble tunge og stegene korte, men leggene og ikke minst knærne tålte både opp- og nedstigningene.

Magne Kartensen løp  følge adelskalenderen sitt 23. Kongsvinger (halv)maraton og er den sammen med...

.. klem- og premieutdeler Harald Furholt som har størst ansiennitet i Kongsvinger Maraton. Her er det Anne Berit Vangen som er i ferd å få en sine to klemmer - og premier.

Om det var kinesiotapen som jeg helt impulsivt pyntet høyre kneet før start, eller mange av de andre panikk-tiltakene jeg har gjort den siste måneden i håp om at det skulle hjelpe mot jumpers knee, er høyst tvilsomt. En ny episode av den føljetongen får jeg komme tilbake til når den treige kroppen min har fått tid til å reagere på maratonsjokket. Litt flåsete kan jeg i nuets beruselse omformulere litt på Hjallis: "To runder og vekk med'n!" Jeg innrømmer også gjerne at det var litt moro å løpe i først i mål etter å ha spøkt med den gamle skikjempen Tore Negård om at det er tøft å "gå opp løypa" i sånt vær.

Det er alltid morsomt å ta bilder på løp når folk gleder seg over opplevelsen. Her er det Håvard Undem som signaliserer hva han mener om sin halvmaraton.

Sluttida 3.54.56, negativ pers med nesten halvtimen og et kvarters positiv split til tross, jeg angret ikke en meter på at jeg prøvde denne gangen heller. Tid og plassering er helt underordnet, men jeg greier jo ikke å unngå å kikke litt på resultatlista likevel. Uvanlig sterk konkurranse i klassen min gjorde at jeg ble "bunnrusk" i M50-54, men totalt endte jeg faktisk blant "den bedre halvdel " med min 21. plass av 57 startende. Foreløpig konklusjon: Utålmodighet er en dyd!

PS! Det ble en aldri så liten nedtur rett etter målgang. Jeg hadde jo med meg sykkel, mest for å komme meg litt ut i løypa for å ta ordentlige skogsmaraton-bilder av de andre hel- og halvmaratonløpere, men det var ikke så lett som antatt.... Krampene hogg tak i begge leggene da jeg satte meg på jernhesten, og jeg måtte pent trille redskapen mens jeg knipset bilder motstrøms de siste tre kilometerne opp til siste matstasjon. Ned igjen gikk det seg seg heldigvis til med utstrakte legger, og etter ytterligere visping tilbake til svigermor langs den trivelige Strandpromenaden, var beina nesten like lette som hodet.

Reportasjen min på kondis.no med 230 bilder:  Svensk seier i sedvanlig stekhet Kongsvinger Maraton

Juli med jumpers og digital overtrening

13. mai skrev jeg på bloggen: "Senere utover sommeren må jeg opp i 10 mil i uka på beina for å ha grunnlag for å gjennomføre høstens to store mål..."

Nå er juli måned gått og det ble godt og vel 13 mil løping - på hele måneden. Det høres bortimot ut som 75% reduksjon i forhold til planen, men likevel er nok ikke grunnlaget så verst. Statistikk er en enkel måte å ljuge troverdig på ved bare å plukke ut de tallene som passer. Jeg skal ikke bortforklare at Jumperskaden har tvunget meg i kne bokstavelig talt, i forhold til løpetreninga, men det har som vanlig ikke vært noe å si på ferieaktiviteten. Bare fjorårets juli med ferskfiksa menisk overgår årets ferieinnsats. Derfor skal jeg la surving over egne skavanker ligge i denne omgang og heller fokusere på at grunnlaget i alle fall er intakt - om det så er er høyst uklart hva det skal "brukes til"....

I tillegg til å ha gjennomført ganske nøyaktig to timer daglig trening helt uten fridager i juli, har jeg loggført det firedobbelte (!). Det er nemlig ikke til underslå at jeg er vel så ivrig til å loggføre treninga som å gjennomføre den. Med så mange digitale treningdagbøker tilgjengelig på nett, er det mye å kose seg med for en freak på området: Garmin Connect/Training Center, Endomondo, Strava og "gamle gode" STÅ-PÅ. Alle har sine styrker og svakheter, men her er statusen for juli 2014 i alle fire dvs. egentlig fem verktøyene (Garmin Training Center lagres lokalt, mens Garmin Connect er nettbasert):

	Garmin	Strava	Endomondo	Stå-På
Økter:	25	25	36	42
Km:	574	574	585	623
Timer:	44	44	53	63

Forklaring til de til dels store forskjellene:
All utholdenhetstrening blir registrert med min Garmin 610 på armen (eller sykkelstyret) og lastes automatisk opp på pc-en til både Garmin Training Center, Garmin Connect og Strava når jeg legger fra meg klokka. Training Center har jeg lagret økter lokalt på siden 2007, mens Garmin Connect har jeg brukt systematisk siden jeg begynte å blogge om konkurransene mine i 2009. I disse dager har forøvrig Garmin Connect gjennomgått en betydelig oppgradering som jeg ennå ikke har fått tatt i bruk ennå.

Endomondo har jeg brukt et par år mest for de sosiale mulighetene, mens jeg er ganske fersk Strava-bruker. Sistnevnte har vel vært et førstevalg for syklister i mange år, tror jeg. Jeg må innrømme at jeg som har en relativt godt utviklet sans for konkurranser, først og fremst har blitt litt fascinert av alle segmentene som dukker opp langs rutene og som gjør det mulig å sammenlikne mine tider med proffenes.

Jeg har til tross for automatiske opplastninger fortsatt med å legge inn all trening manuelt i "veteranen" STÅ-PÅ. Grunnen er enkel og grei at jeg da har all historikk samlet helt tilbake til da jeg startet med systematisk kondisjonstrening i 1994. Diagrammene funker ikke, men de tabulariske rapportene gir meg fortsatt den beste oversikten. Det er også bare her jeg konsekvent fører all annen trening, i hovedsak styrke- og bevegelighetstrening, som altså er grunnen til at jeg får mye større totaler enn på de GPS-baserte dagbøkene.

Hva nå - plan A eller Å?

På mjuk, selvfrisert mose er det i alle fall mjukt å løpe!

Det er ikke så lett å holde styr på verken ukedager eller datoer i disse ferietider, men en kikk på kalenderen viser allerede 23. juli. Ikke noe spesielt med det annet en at det er akkurat en måned til UltraVasan. Drøye fire uker igjen og forberede seg på. Hm, det er ikke bare den uvanlige sommervarmen som gjør at jeg føler det brenner under føttene om dagen. Det begynner å haste noe veldig i forhold til høstens planer i lange baner som i tur og orden inneholder Kongsvinger Maraton, UltraVasan og Berlin Marathon. Det er ikke sånne ting du legger ut på med smertende hopperkne og haltende løpesteg. Det har ikke vært mye å rope hurra for her i gården den siste måneden, men jeg har ikke helt gitt opp håpet om gjennomføring av plan A - ennå.

Hvis jeg ikke får gjennomført hel maratondistanse på Kongsvinger på anstendig vis den 2. august, må jeg bare droppe både "julekvelden og bursdagen" i år, dvs. de to dagene jeg har gått og gledet meg til snart et helt helt år uten å komme ordentlig igang med forberedelsene. Selv om det jo kan gå bra både når julekvelden kommer for brått på kjerringa og "supriseparty" til bursdag, er hovedregelen at det absolutt er en fordel med grundige forberedelser. I UltraVasan kan jeg være fornøyd med bare å gjennomføre delvis gående, men det blir ikke aktuelt å dra til Berlin for å løpe på asfalt hvis jeg ikke vet 100% sikkert at jeg kan løpe til mål.

I så fall blir plan B å slenge seg med i noen kortere, lokale løp, gjerne en del motbakkeløp siden det helt klart er best mht. kneet. Det begynner jo å bli en del å velge mellom på den menyen også her i "de dype skoger". Det er motbakkeløp i Våler, Moelv og Trysil i august og september, så det vil bli flere muligheter til å vise svakheten min. Det har til dags dato ikke vært styrken min akkurat, men jeg får trøste meg det banale uttrykket: "Det er i motbakke det går oppover!"

Hvis løping skulle bli helt umulig for andre høsten på rad, er det ikke annet å gjøre enn å legge plan C som i korthet går ut på å lengte etter vinteren... Mer konkret vil det si å prioritere rulleskitrening og stimulere konkurranselysten i den lokale rulleskikarusellen, veteran-NM i Sørkedalen og Sjusjørullen - og håpe på rekordtidlig vinter....

Jeg kan forsette å forestille meg forskjellige scenarioer, f.eks. med å ta et tre ukers skippertak på sykkelsetet for å prøve å stjele meg en Superbirkebeiner-status på billigsalg, dvs. å ta merket i sykkel-Birken. Da er vi allerede ned på plan D, og kjenner jeg meg selv rett så blir realiteten ingen av de skisserte planene når sesongen er over.

Det som imidlertid er realiteten i øyeblikket er at jeg ikke er i stand til å løpe en meter uten smerte. Med så treige signaler som kroppen min sender ut er det bare å håpe at all den fornuftige styrketreninga jeg har gjort hittil i juli gjør at jeg kan løpe mer normalt igjen i august. Der tror jeg at jeg er ved kjernen av problemet mitt. Jeg driver ofte med så mye forskjellig og kan sjelden identifisere hva som gjorde skaden verre - eller bedre når signalene kommer mange dager etterpå.

Et konkret og heldigvis bagatellmessig eksempel på akkurat det til slutt: Da jeg løp Femundløpet den siste lørdagen i juni snublet jeg, men fikk tatt meg føre med stivfrosne fingre uten noen mén der og da. Tirsdagen etter tok jeg årets første rulleskitur fra Moelv til Sjusjøen. Natt til torsdag fikk jeg omtrent ikke sove fordi det var så vondt på den ene sida på ryggen. "Dumt å kjøpe nye staver 2,5 cm lenger enn det jeg var vant til", tenkte jeg klok av skade - helt til jeg fikk gått en ny tur helt uten problemer en uke senere. Realiteten var at fallet mitt på lørdag førte til et lite brist i et ribbein som gjorde skikkelig vondt - men ikke før etter fem dager. 

Selvstudium av løpesettet etter en av mine  ytterst få løpeturer i juli. Det ser fortsatt mer haltende ut enn det føles..... 

Back to basic-styrketrening

Sjusjøen - Mitt treningsstudio første halvdel av juli.

Juni gikk langt fra etter planen og da er det vel logisk å gjøre noen med planen? Med unntak av et (nesten) godkjent Birkebeinerløp, ble de andre konkurransene sørgelige greier.

Jumpers kneet mitt ble ikke kurert av trykkbølgebehandlingen selv om løpetreningen ble kraftig redusert. Kombinert med eksentrisk styrketrening ble løpesettet stadig mer haltende. I ettertid er det lett å se at tusenvis av repetisjoner på å tåle å gi etter uten  ikke "ta seg sammen", vil gjøre seg utslag i et haltende løpesteg. Jeg har gjort samme øvelse på begge bein, men styrken var opplagt forskjellig i utgangspunktet.

Siden midten av april, altså i to og en halv måned, har jeg (med noen få unntak) kjørt daglige eksentriske øvelser på skråbrett, 3 x 15 repetisjoner med økende belastning fra 0 til 25 kg som beskrevet i bloggen 18. april: Ingen dårlig aprilspøk. Det har blitt ca. 10 timer og 2300 repetisjoner på to og en halv måned uten noen framgang. Da er min vurdering at jeg har  prøvd lenge nok.

Bilder fra fotturen fra Prøva til Lyngen fredag 4. juli:

Toppen av Lyngkampen

Ski-abstinenser seks uker etter at sesongen ble avsluttet 17. mai.

Mye snø i igjen på baksida av Akselvorda - 1050 moh.

Dagens rasteplass - Steinhytta ved Lyngkampen på akkurat 1000 moh.

Umiddelbart etter det siste løpet ved  Femunden var saken ganske klar. Styrken må prioriteres, og nå er det ikke tid til mer eksperimentering, Dermed er det tilbake til tradisjonelle styrkeøvelser og fram igjen med sykkelslangen og balanseputa. Jeg ble nemlig frarådet å kjøre konsentriske styrkeøvelser mens jeg tok de fire trykkbølgebehandligene med en ukes mellomrom i juni.

Den første uka på fjellet har det blitt daglige økter med styrke kombinert med lange gåturer og et par skikkelig "Estil-økter" i myra. Styrken skal tilbake samtidig som løpetreninga vil foregå helt uten intervaller eller konnkurransepreg. Kjerneøkta i uka blir langturen som må økes gradvis  utover i måneden til drøye tre timer. Ellers blir vekt på variasjon med sykkel, rulleski og lange fotturer.