Sesongdebut i Stenfjellrunden

Så er endelig sesongens første skirenn unnagjort, og den som venter på noe godt venter som kjent ikke forgjeves! "Mot normalt" ble det februar før det kunne skje, men etter helgas positive opplevelse skal jeg slutte å skylde på armbruddet mitt. Den etterlektede debuten  gikk nemlig så bra som jeg kunne håpe på - og langt bedre enn jeg (egentlig) hadde fryktet.

Forholdene var optimale, deltakertallet over tusen og jeg hadde nullstilt forventningene i forhold til alle andre som jeg pleier å sammelikne meg med. Jeg hadde egenseedet meg inn i en pulje med sluttid lik min egen i fjorårets ruskevær, dvs. pulje 4. For så vidt ideelt for å skjøtte jobben som kondis-reporter og få tatt noen blinkskudd av racerne som startet et kvarter før. Litt stress ble det - som vanlig, og dermed ble jeg stående helt bakerst blant de 100 i pulja og med 400 før meg i sporet.

Med trikkeskinner og minst tre spor hele vegen, var jeg likevel raskt framme blant de første i gruppa. Første halvdel er klart hardest med to stigninger opp mot Stenfjellet, men for min del frykter jeg alltid de lange stakepartiene vel halvveis i Stenfjellrunden. Flere ganger har jeg vært helt vissen i skulderpartiet, og minnes med gru en gang hvor jeg sleit med å komme meg forbi en løper men en stav på myrene mot Målia. Hvordan skulle dette gå i år?

Fin i farta:

Allerde etter fire km hadde jeg en god følelse og jublet uoppfordret for forholdene, formen, følelsen og framgangen de siste ukene. Foto: Stein Arne Negård.

Jeg mistet riktignok den vesle gruppa jeg hadde gått inn igjen to ganger og ramlet litt nedover på lista på den siste passeringstida og i mål. Allikevel overskygget følelsen av ikke å "få det" skikkelig på stakinga og gå i mål tjue minutter raskere enn i fjor det lille negative, slik at jeg bestod min egen test med glans. Med 24. plass i M45-49 fjor og 25. plass i M50-54i år kan jeg nesten sies å være i rute. Jeg var faktisk klar for et nytt skirenn allerde på søndag, men litt kaldt vær fra morgenen av ble brukt som påskudd for ikke å dra til Slettås likevel. Kanskje fornuftig, tross alt? Det blir nok skirenn stort sett hver helg til over påske nå, kjenner jeg meg selv rett. Sammen med spesifikk styrketrening, dvs. pigging, skal dette bare gå en vei: Framover på resultatlistene.

PS! Etter en stakemaraton som mange av disse seedingsrennene er, blir jeg alltid litt støl både i rygg og armer. Det aller mest positive nå to dager etterpå, er at jeg kun kjenner det litt i "feil" arm. Altså: Her er det bare å kjøre på!!