Kapittel II - KnallBirken (Fortsettelse av kapittel I - SurveBirken):
Ole Martin og fetter Jan Erik rett før start. Begge hadde grunn til å smile også etter målgang etter å ha satt meg ettertrykkelig på plass i ferden over fjellet i år.
Ved passering Kvarstad var alle forventninger til årets viktigste skirenn nullstilt, og jeg bestemte meg for bare å nyte turen og stemningen. Det er jo fra Kvarstad til Sjusjøen det er mest liv langs løypa samtidig som det er her jeg føler meg "hjemme" etter uttallige turer, nesten alltid i perfekt preparerte løyper.
Nederst i Kvarstadlia stod kollega Eirik som avtalt med kald cola. Nam-nam, ingen grunn til å stresse nå og det ble god tid til å redusere forventningene til gymsjefens prestasjon for dagen! Fotograf Stein Arne stod på sin vante plass litt lenger oppe, og jeg tok meg tid til å forklare at det ikke holder bare å kjenne bakkene godt... Innover ved Grunna er det slakt og fint, og skiene satt litt bedre enn på andre siden av Åsta. Her var det utrolig mye folk som skrek "Heia Rolf! og jeg var nesten i humør til å stoppe opp og slå av en prat. Jeg fikk langt fra med meg hvem alle var, men prøvde å gjengjelde støtten med en tommel i været. (Egentlig skulle den jo pekt ned, men det falt meg ikke inn.)
Stilstudie i Kvarstadlia. Foto: Stein Arne Negård.
På toppen av Midtfjellet fikk jeg et øyeblikks opplevelse av å ha spikerfeste. Det var tendenser til å lugge da jeg fikk ny påfyll av Hege samtidig som jeg fikk forklart tingenes tilstand. På flatene innover mot Sjusjøen fikk jeg dagens mest postive følelse da jeg merket at var bra futt i stakinga. Før den vesle hellinga ned mot Fjellelva gjenkjente løpskollega Miroslaw meg og jeg fikk tømt innpå en god porsjon av hans "polske blanding": Cola og Red Bull. Ordentlig krutt! "Knallglid i dag!, serverte en forbipassernde som blåste forbi nedover mot Fjellelva og jeg ble minnet på at gliden ikke hadde fått noe "kick" i alle fall. Passeringen ved Sjusjøen er alltid en opplevelse. "Knadd" med folk og liv og røre. Det er her jeg har opplevd at det har gått kaldt nedover ryggen når jeg både har hatt noe å gå med - og for. Jeg hadde desverre ikke det siste denne gangen, men destod mer fikk jeg med meg av det som skjedde rundt om kring. På matstasjonen på stadion stoppet jeg og tok to kopper kaffe. Jeg var ganske mett etter ekstraservicen og hadde ikke bruk for anna påfyll. Ikke hadde jeg rørt noen av de fire gélene jeg hadde lett tilgjengelig i hoftebeltet på sekken heller. Faren for å få tillegg eller bli disket med for lett sekk var heller ikke noe som jeg trengte å bekymre meg for. I etterkant viste det seg at jeg hadde drukket en snau halvliter av de to med Enervit sportsdrikke balndet med Ringer som jeg hadde i Camelpaken. Ikke noe besøk i kjeller grunnet krampeaktig behov for næring akkurat. (27 km av løypa ble gått/stått i sone I)
Nedkjøringene fra Sjusjøen ble en sugende opplevelse, og jeg ble nådd igjen av noen titalls løpere i alle fall. Bl. a. av Magnus som startet rett foran meg i pulje 3. Med et lite skippertak i høyspentlinja greide jeg å holde han innenfor rekkevidde og pigget inn rett bak - men på fire sekunder bedre tid skulle det vise seg. En liten prestisjeseier innad i "Team Andersen" altså, etter at vi hadde det sosialt ved smøreservicen på Dambua. På Kvarstad var jeg usosial og droppet hans andre forsøk på å få feste, slik at jeg var litt foran i sporet før gliden sørget for å utjevne den forskjellen på slutten.
Birken anno 2012 er historie, og vil trolig bli stående noen år som "Knall Birken" med nye, klare løyperkorder både for damer og herrer. For andre gang knallet jeg til med en smørebom, men med fire år til neste skuddår lever drømmen om å lykkes skikkelig. Jeg tror personlig på et liv etter Birken hvert eneste år, og det livet vil alltid inkludere drømmen om å få ut det potensiale en tror en har. Og neste år skal jeg cruise inn til mitt 15. merke og ta Birkebeinerkruset......
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar