 |
| Typisk Bakkerolfen på sykkel: Ingen bak - ingen ved siden! Foto: Tonje Andersen |
Ikke at Sjusjørittet ble en negativ opplevelse, snarere tvert i mot, men fordi jeg på lørdag fikk en ny bekreftelse på det vil kreve mye tid (og mot) for å hevde meg på sykkel. Jeg er og blir en pyse på to hjul, og jeg legger heller ikke skjul på at jeg synes marginene er for små i den sporten til at jeg føler meg komfortabel. Jeg tenker konsekvenser og hva som kan skje både på trening og i ritt og da har en ingen sjanse. Sykling er dessuten mye taktikk og lagarbeid, og der er jeg på nybegynnerstadiet fortsatt.
Til tross for alle forbehold, ble Sjusjørittet et av mine beste rittopplevelser. Sommervarmen på fjellet passet en godværsyklist perfekt, og jeg var treningsmessig bedre forberedt en noen gang etter vel 40 timer og nesten 100 mil og "på ræva". Det er faktisk over dobbelt så mye som foran de all de fire Birkebeiner-rittene jeg har deltatt i med høyst vekslende hell.
Et annet godt argument for å stille opp var jo at dette rittet går på kjente veger og stier. Hadde jeg prøvd meg i helt ukjent terreng, ville jeg falt totalt igjennom. De få meterne med sti var velkjent etter at jeg har brukt traséen som treningsrunde fire ganger tidligere, og siste gjennomkjøring var under helt identiske forhold sammen med fetter Jan Erik på tirsdag.
 |
| Hele 320 var påmeldt, 307 startet og 299 kom til mål i historiens andre utgave av Sjusjørittet. (Foto: Dorte Finstad, Brøttum IL) |
Det høres kanskje litt motstridende ut å stille opp i sykkelritt med så defensivt utgangspunkt for en som er kronisk ute etter å hevde seg (i alle fall i aldersklassen), men motivasjonen var rett og slett å få ei real kvalitetsøkt. Treninga den første måneden etter meniskoperasjonen skal jeg snarlig komme tilbake til, men jeg er naturlig nok fortsatt avhengig av å vedlikeholde utholdenheten med alternative bevegelsesformer. Kvalitet på sykkeløkter alene er det vanskelig å få til med min muskulatur, så det har i hovedsak vært rulleski som har blitt redningen. Dessuten er konkurranse-abstinensen til å ta og føle på om dagen etter tre måneder med en god unnskyldning for ikke å prestere opp mot forventet nivå.
Målet for lørdagens økt ble innfridd mht. kvalitet. Tre kvarter I3 og ti minutter I4 er det beste jeg har prestert i så måte siden jeg torturerte meg gjennom Birkebeinerløpet for sju uker siden. Tidsmessig var det også godkjent med 2.10.35 på 56 km. Etter rolige gjennomkjøringer alene på 2.45 og 2.30 i "generalprøven", hadde jeg satt 2.15 som en antatt sluttid. Gjennomføringen var problemfri uten uhell for meg, men jeg fikk meg en støkk da jeg passerte en rytter som hadde gått i bakken og skadet seg i hodet i det eneste bløthullet som fantes i hele løypa. Det var godt å se at andre ryttere tok seg raskt av den skadde, og jeg ble dirigert forbi etter å ha avkreftet at jeg var lege.
Reisen fra Hornsjø og inn ble fin takket være Lise og et par mannlige ryttere som matchet meg bra, slik at jeg også fikk bidratt med noen korte føringer på den raske gruseveien mot Pellestua og langs Reinsvatnet. Det gikk imidlertid litt tid før jeg "fant flyten" som det heter. Starten var et sjokk uoppvarmet i motbakke den første kilometeren på asfalten opp på Storåsen, og ved første mellomtid etter 5 km på Elgåsen hadde f.eks. Kjell Arild (som jeg nok hadde en ambisjon om å henge på), tatt meg med ett minutt allerede. Det første terrengpartiet gikk uproblematisk bortsett fra at ei Lørenskog-dame veltet rett før det ble fri flyt igjen på den støvete grusvegen, og jeg overlevde også fartsetappen ned til Åstabrua med gode sikringsmargin. Maksfarten nederst i Rosinbakkene var forresten 55 km.
I partiet nordover langs Åsta gjorde jeg en typisk urutinert manøver. Jeg lå behagelig i gruppa jeg hadde fulgt nedover, men synes det gikk litt sakte og prøvde å kjøre meg opp i gruppa foran alene i motvinden. Sjanseløst! Lenge før den mil lange stigningen opp til Hornsjø, var jeg innkjørt og hadde min fulle hyre med å henge meg på halen igjen. Oppover "går ting så meget bedre", og da jeg rett før hotellet ved Hornsjø, fikk øye på JH-trøya til Lise, hadde jeg fått såpass variasjon i tråkkinga at jeg var klarere både i beina og hue til å fullføre på respektabelt vis.
Bortsett fra at jeg mistet ryggen til Lise på den steinete stien ved Reina, holdt jeg koken og vi kjørte oss opp noen plasser. På traktorvegen rett etter Hornsjø rakk jeg forresten å låne bort pumpa mi i fart til en Lillehammer-rytter som lovte å kjøre som en jævel for å ta meg igjenrett, men jeg så ikke noe verken til han eller pumpa etterpå...
De harde fakta forteller at jeg var i bakre halvdel både i feltet og i klassen til tross for nesten optimal gjennomføring i og med at det ble 171. plass av 299 fullførende som nr. 19 av 35 i klasse M 50-54 år. Hvis jeg sammenlikner med turrenn er ikke avstanden fram til de aller beste så mye større (< 30 min.), men det er bare så mange flere som kommer inn i samlet flokk i mellom. Sykling er en enten-eller sport, enten henger du med hvis du får opp dampen fra start, eller så blir du hektet av tidlig - eller bryter hvis noe skjer. Ikke min greie siden jeg liker å gjøre jobben - og bare skylde på meg sjøl - og som aldri har brutt noen av de 700 konkurransene jeg har deltatt i hittil. Jeg avslutter derfor med kollega Eiriks kloke ord: Bakkerolfen bli ved din lest!
Sjusjørittet mitt i tall og detalj:
NB! Jeg trodde det var mattestart og startet klokka 18 sekunder etter at starten faktisk gikk. Derfor avviket mellom egen tid og offisiell sluttid. Plasseringen min (12) ved siste passering på Elgåsen er feil fordi mange ikke fikk registrert mellomtid der, men uansett hadde jeg relativt sett positiv utvikling i rittet. På første mellomtid lå jeg seg nr. 191 totalt og var altså nr. 171 i mål.
Øvelse: Sjusjørittet
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar