Comeback i Glestadrunden

Etter at jeg for fire uker måtte stå over sesongåpningen i Snøkuten for første gang på 16 år, tok jeg tirsdag kveld turen til Veldre for å sikre at jeg kvalifiserer meg til jubileumspremien som er av det kunstneriske slaget i og med at det i år er den 35. utgaven.  Karusellen har altså lange tradisjoner og har fulgt det samme mønsteret i alle årene jeg har deltatt - og sikkert lenge før det: Tre forskjellige løp før jul og de tre samme i motsatt rekkefølge og løpsretning etter jul.

Jeg var litt i tvil om jeg skulle stille i klasse uten tidtaking for å ikke å ta noen sjanser mht. kneet, men ikke spesielt overraskende tok konkurranseabstinensen overhånd og jeg stilte meg opp i startfeltet vel vitende om at dette kunne bli en sjokkartet opplevelse. Siste skadefrie løp var tross alt KM i terrengløp 1. mai, selv om det ble tre løp til i vårsesongen før meniskskaden ble diagnostisert. Etter at jeg prøvde meg i Kongsvinger Maraton 3. august, har jeg gjort to spede forsøk på å øke farten på beina. En 1000 m på sti i 4.30-fart for snart en måneds tid siden var all "fartstreninga" jeg hadde i beina før jeg fredag satte mølla på 4-blank fart for å se hvor lenge jeg greide å holde det som normal er konkurransefart - nesten uansett distanse for meg. Det eksperimentet holdt i to minutter, altså en halv kilometer, før jeg måtte hoppe av for ikke å bli slengt i gulvet....


Tirsdagens løp i Snøkuten var historisk, ikke fordi jeg deltok i et ordentlig løp igjen, men fordi en helt ny løype ble innviet. Glestadrunden blir nå den mellomste runden og er oppgitt til 7,4 km. Til vanlig er det ikke premiering i enkeltløpene i Snøkuten, men i år må det nødvendigvis  deles ut rekordfat til vinnerne som for øvrig var ganske så suverene. Morten Sætha som løper for Swix vant på 25,23, og var over minuttet foran forrige måneds vinner, Bjørn Egil Nordseth fra Snertingdal IF.

De beste herrene så ikke jeg så mye av, men derimot hadde jeg følge av beste dame - i alle fall ei stund. Sofie Johansson åpnet forsiktig, samtidig som jeg hadde mest å bidra oppover denne gangen. Da det flatet ut på toppen var det samløpet kjørt, og jeg ble løpende alene ned mot mål. Jeg tok et par "magadrag" og nærmet meg igjen opp over tunet på Glestad, men i den bratteste nedoverbakken økte luka til nesten halvminuttet. Jeg kom inn på 31.44 på 7,25 km etter min GPS og holdt altså 4.23-fart i gj.snitt. Pulsmåleren fortalte om et snitt på 91% og 94 % som maks, dvs. hovedsaklig i sone 4, men også 3 minutter i sone 5.

Til tross for at premiéren i Glestadrunden resultatmessig ble det desidert svakteste av mine 87 gjennomførte løp i Snøkuten, ble det rene julekvelden siden jeg har ventet et halvt år på dette. Kneet bestod testen, og det var også utrolig deilig å være tilbake i konkurransemodus igjen. Det blir ikke helt det samme å fly rundt og bare ta bilder av slitne løperkompiser når du selv er tungt endorfinavhengig.

Oppover gikk det som ventet - men mot normalt - best. Jeg er fortsatt veldig reservert der det går nedover og prøver fortsatt å lande litt lettere på høyre beinet slik at det blir noe urytmisk over det. Jeg er likevel positivt overrasket over hvor fort leggene har vent seg til løpinga.  I tillegg til å ha omløp i hue i treninga utover vinteren, blir det nemlig særdeles viktig med omløp i leggene som jeg har slitt med når jeg har blitt for ivrig. Det er bare 14 dager siden jeg tok den hittil eneste asfaltturen i høst, og det endte med spasertur på den siste kilometeren pga. steinharde legger. Den siste uka har det det blitt blitt ganske mye og variert trening på  beina, med innslag av trappeløp, elghufs, skigang med staver, mølleløping og en langtur i terrenget. Det begynner å hjelpe, og 65 km på beina er faktisk sesongpers mengdemessig, selv om det ikke skal så mye til i år, da. Dermed tror jeg absolutt den største faren for overbelastning er over, siden skiene i dag ble klargjort for kommende skihelger på Sjusjøen.