Tap og vinn med samme sinn!

Rett og slett moro for Rune, Jan Erik, Otto - og meg på Slettås.

For 5. gang på like mange uker var det ut på tur - aldri sur for meg igjen på søndag. Slettåssprinten er som navnet tilsier relativt kort til turrenn og være (knapt 17 km). Traséen er også ganske lett og derfor ideell til å teste "stakemaskinen" - hvis forholdene tilsier det. Jeg hadde derfor klargjort to par ski og regissert et skikkelig "Gutta på tur"-opplegg. Sammen med klubbkompisene Amund og Rune, samt fetter Jan Erik, inntok vi Slettås i godt til for å teste ut om stake-strategien var noe å satse på - i all fall for Rune og meg. Med 6-7 minus og rapporter om litt drivsnø på myrene, pinglet vi ut. Med fasiten foran meg nå rett etter rennet var det nok et klokt valg for min del, men en dag så skal også jeg prøve meg som "de store turrenn-gutta"...

I år var dusinet fullt for min del mht. deltakelser på Slettås, og jeg trives særdeles  godt i bygda som ellers er mest kjent for innpåslitne ulver. For Slettåssprinten sin del har deltakelsen ligget på rundt 100 løpere, dog flertallet går runden opp mot nordsida av Trysilfjellet i trimklassen. I tråd med tendensene ellers i lokale kondisjonsarrangement var det faktisk flertall i turklassene med 61 på og 58 uten tid i år. Morsomt for oss som liker å leke både med hverandre og klokka, og positivt også for folkehelsa, tror jeg. Det betyr nok at flere tar seg en ekstra treningsøkt i uka, og det er aldri skadelig. I fjor var det til sammenlikning 44 aktive med, mens rekorden etter mine notater lyder på drøyt 70. Slettås IL vil mer enn gjerne feire 20. årsjubileum med deltakerrekord neste år. Jeg kan i all fall gå god for at du får valuta for startpengene i Slettåssprinten.

Med VR40 og et lite nervelag Blå Ekstra stod jeg klar på startjordet med alle "støttekonatktene" rundt meg. Otto var ikke til å unngå å høre, Ingvald virket lur som alltid, Rune var helt sikkert sugen på å revansjere seg fra duellen i Nybygda, Amund er raskere enn oss "gamlinga" på korte distanser og fetter'n var klar for mer "seriøs moro" etter å ha tatt rotta på meg i Trysil-Knut rennet forrige lørdag. Nå var det halv distanse og knapt nok det, så her måtte jeg skjerpe meg fra start. Jeg pleier å si at spenningsnivået mitt er omvendt proposjonalt med løypelengden. De korte lysløyperennene er altså 30 ganger verre enn Vasaloppet....

Startsletta på Slettåssprinten.

Det er 150 høydemeter å forsere på de 5 første kilometerne i Slettåssprinten, og et par bakker som jeg som regel må ut i fiskebein. Jan Erik, to blad Granrud, Britt og Per Ola, og jeg ble etter hvert er kvartett. Per Ola måtte slippe litt før toppen, men jeg var først og fremst fokusert på fetter-duellen. Jeg må si han overasket meg nok en gang da jeg for andre gang å ei uke måtte slippe i motbakkene. Ingen tvil om at mer løping, bl.a. med deltakelse i Snøkuten har gjort utslag mht. motoren hans i år, mens jeg mangler akkurat den turbotreninga. Men jeg tar'n på stakinga, trøstet jeg meg med der jeg kjempet på syregrensa!

Jeg bet tenna sammen og greide så vidt å hive meg på bakskiene til han og Britt da de slake utforkjøringene startet ned mot drikkestasjonen. "Tjukken" gled litt bedre og jeg måtte motvillig gi en liten luke og tenkte straks at her var det bare å takke nei til serveringa for å få kontakt igjen. Luringen foran tenkte tydeligvis samme tanke og pigginga (les: kavinga) fortsatte. Alt som jeg trodde var drillet inn av staketeknikk var glemt (kjente jeg i ryggen dagen derpå), og for andre gang for dagen ble jeg overrasket over styrken til favoritt-konkurrenten. Det viktigste er som kjent ikke å vinne - men å slå fetter'n! Jeg kom meg endelig opp i ryggen og Britt og to blad Bakken byttet litt på i front.

På slutten av den slake skogsbilvegen syntes jeg vi nærmest oss de brede stakeskuldrene til Rune, og jeg ble utålomdig av å ligge bak. Jeg kavet avgårde uten hell, og nede på de flate jordene kom de to igjen sammen med Per Ola som jeg visste var råsterk på stakinga. Jeg hadde for lengst innsett at det var bra jeg ikke startet på blanke ski, og instinktivt måtte jeg av og til ut i diagonal på de flate jordene.

Lillebakken i bakleksa for Storebakken i bakgrunnen, med Britt og Per Ola i forgrunnen.

Jeg ga aldri opp kampen, men måtte bare innse at jeg ikke var sterk nok etter en snau time med dårlig teknisk og taktisk staking. Fire sekunders tap i protokollen til tross, aldri har jeg vel vært en bedre taper! Jeg hadde trua og viljen i 16 km, og fikk "mætt i" (som vi sier på Ælverum) moro både før og etter. Mottoet til tross, jeg er ingen dårlig taper - i all fall ikke på sånne dager... Forskjellen på himmel og helvete er i alle fall større enn de 23 sekundene jeg var bak Rune som vant klassen og meg som havnet på den søte 4. plassen på Slettås. Dessuten er det omkamp i "klubbmesterskapet" med hodelyktrenn i Nymorunden på onsdag - i fristil....

Tiden leget alle sår nesten allerede på målstreken på søndag....

REPORTASJE MED RESULTATER OG 66 BILDER PÅ KONDIS.NO