Bakkerolfen: På påsketour

Fra Narkuten med Bakkfjellet i bakgrunnen.

Påskeferien ble tradisjonen tro brukt til mye skigåing. Bedre påskeføre enn det jeg hadde både i Femundsmarka og i Ringsakerfjellet i år, går det vel knapt an å få? Jeg hadde allerede rett etter Birken-fadesen bestemt meg for å få med det som var mulig av turrenn denne påsken. Litt motstridende fornuft kanskje etter en skuffende Birken-opplevelse, men jeg har aldri vært inne på tanken å avslutte konkurransesesongen midt i mars. I år var jeg bare ekstra sugen på å ta på startnummer igjen for å vise for meg selv at jeg kan bedre. Dessuten var det noe så sjeldent som turrenn i skøyting på terminlista - og til og med to på en uke.

Lørdag før palmesøndag gikk historiens første utgave av Sjusjøen Fri, en tremil mellom de to arenaene på Sjusjøen. Etter en tøff start opp fra Natrudstilen, jobbet jeg opp til en gruppe med bl.a Helge (Sveen) langs "proffløypa" før vi svingte ned i retning Ljøsheim. Jeg har terpet litt på dobbeldans på skøyteturene mine i vinter, og merka at jeg kunne gå billigere i slake stigninger der jeg måtte padle tidligere. I de neste markerte stigningene over Midtfjellet og Gjestbuåsen holdt jeg også koken, men selv om jeg fikk en luke ved å sløyfe den siste drikkestasjonen ved Kroksjøen ble det bare nesten maks. uttelling. Opp Storåsen 2 km før mål merka jeg kjøret og ble skikkelig stiv før toppen.

I støtet opp Midtfjellet med Helge et stykke bak

Selv om det var litt surt at Helge, Marte Sofie Buraas (beste dame) og gamle gode Olaf Knai alle kom forbi på den siste kilometeren og slo meg med usle 7, 5, og 2 sekunder var jeg tross alt godt fornøyd de 28 første. 3. plass og bare 1,18 sekunder fra klasseseier overskygget "nesten-avslutningen". Jeg kan ikke huske sist jeg vant en duell på oppløpet, og jeg er både fysisk og mentalt på defensiven i den avgjørende fasen.

Simen Andreas Sveen vant Sjusjøen Fri på kjente trakter.

Dagen etter var jeg på plass i det korte påskerennet som Vestre Trysil IL arrangerer hvert år på palmesøndag. Vær og føre som dagen før hadde vært aldeles strålende, var avløst av null grader og snøvær. Vanligvis opplagt rubbeføre, men traséen fra Munksjøen til Tørberget er som laget for staking. Denne gang ble det derfor alvor av stakeambisjonene. Med fallende bløt nysnø som la seg i sporet, var det ingen i feltet som var sterke nok til å komme løs. Sju mann av oss lå og lurte, og selv om jeg prøvde meg litt etter å ha staket inn Morten (Bekkevold) i den eneste ordentlige motbakken, innså jeg raskt at her var det lurt å ikke dra for mye. Etter litt luregåing havnet jeg litt bak i køen da Morten og Ivar (Hesselberg Indby) dro opp tempoet noen hundre meter før mål. Jeg hadde vel neppe vunnet om jeg hadde vært førstemann inn på den vesle stadion heller, så jeg var godt fornøyd med å få tilkjent samme tid som Erland (Kristiansen) på delt 3. plass. Morsomt å være med i teten i et skirenn var det uansett, og den andre oppturen på to dager var et faktum!

Mine to overmenn i Munksjørennet: Morten Bekkevold og Ivar Hesselberg Indby.

Sammen med Morten, min tidligere nabo på Sjusjøen.

Tirsdag i påskeuka går alltid den to mil lange Narkuten mellom Narbuvoll og Tufsingdalen. Dette rennet gikk jeg første gang rundt 1970 og er også det enenste skirennet jeg noen gang har vunnet. Også Narkutløypa er godt egnet for staking med både nettofall og slake stigninger. Påskeværet var virkelig på plass igjen, og de urørte Birken-skiene mine både gled og satt bra. Undervegs var jeg også glad for at jeg ikke valgte blanke ski denne dagen. Spruten var borte i armene og det var godt å lange litt ut i diagonal i stigningen midtvegs.

En gruppe på ca. ti mann staket avgårde allerede på den lange startflata på Narsjøen, og jeg ble snart gående å kose meg i finværet siden det ikke var noen å se verken foran eller bak. Rett før løypas høyeste punktet nådde jeg til min vesle overraskelse igjen to stakere (Rolf Inge Odden og Øyvind Bekken), og dermed trodde jeg at jeg greide en hederlig topp-10-plassering likevel. Begge gled imidlertid meg inn igjen så det suste i den kvasse nedkjøringen rett før mål, slik at det ble 11. plass og litt langt bak (12 min) den sveitsiske World Cup-løperen som vant.

Om enda flottere var det å rusle samme løypa tilbake for å hente bilen sammen med Bernt (Tennstrand) fra Mesnali. Kanskje en av mine aller flotteste av noen og 20 Narkuter, selv om jeg faktisk har gjort unna eksakt samme løype 9 minutter raskere.

Ikke noe å si på forholdene inn til Kinnbua på onsdag.

Skjærtorsdag gikk tradisjonen tro Egebergrennet i fristil fra Hodalen til Tolga. Det var vel den andre av den ti dagers påskeferien hvor det ikke var strålende vær i år. Derimot både vind og lett snøvær rett i mot oppe på snaufjellet som gjorde det tungt og vanskelig, særlig for meg som gikk hele fjellet alene etter å jobbet meg fram i den skikkelig tøffe stigningen opp fra Hodalen. Jeg kom meg dessverre ikke helt opp i ryggen på gruppa foran meg før jeg møtte vinden for alvor. Jeg tapte nok mest i dette partiet, men gliden var også litt for dårlig før jeg kom lenger ned i grovere og raskere snø. Resultatmessig det svakeste i påsketouren, men med det programmet i forkant var vel ikke det så rart. På hviledagen etter Narkuten "lurte jeg meg selv" til å ta en drøy tremil innover mot Sålåkinna mellom Øversjødalen og Tufsingdalen helt på impuls etter middag, delvis utenfor spor og helt uten mat og drikke - og helt uten problemer. (appropos en viss skitur fra Rena til Lilehammer halvannen uke tidligere. En fantastisk tur- påskens aller flotteste - siden jeg faktisk ikke har vært inn til Kinnbua på ski tidligere.

Blid tufsingdøl ved foten av Sålåkinna.

Selve påskehelga ble tilbragt på Sjusjøen, og siden det var duket for skikkelig skishow i den gamle alpinbakken måtte jeg bare avslutte "Tour de Påske" med "Monsterbakken Opp" sammen med Martin Johnsrud Sundby. Birkebeinerbakken er akkurat 1 km lang med alle svinger og har en gjennomsnittlig stigning på 16,5 %. Jeg tok en prøverunde alene i god tid før det avsluttende heatet alle over 19 år, og ble smertelig klar over mine tekniske mangler i fristil. Med bare en hengarm i padling var det helt greit å gå mot venstre, men det må nødvendigvis være like mange svinger den "gærne" veien. Det ble mer skråstaking enn skøyting, hadde jeg på følelsen.

Smoothien smakte bedre enn det virker på bildet etter Monsterbakken Opp påskeaften.

Denne første utgaven av motbakkerennet var høyst uhøytidelig, og det ble heller ikke tatt tider. Hvor langt jeg var bak de beste ungsauene - og Martin - vet jeg ikke, men jeg brukte i alle fall akkurat 9 minutter. Til sammenlikning fortalte verdens beste at han i årets Tour-oppkjøring hadde kjørt ei økt på 6 x 6.30 min. i den samme bakken.....

Og den som tror at jeg bare har gått skirenn i påsken er helt på vidda....