Eventyr ender alltid godt - også når troll er innblandet. Mitt 7. skieventyr fra Venabygdsfjellet til Sjusjøen ble heller ikke noe avvik fra sjangeren. Det gikk bra til slutt i år også - selv om det var 25 km og 1.40 t lenger enn min lengste skitur fra før (Troll Ski-debuten min på 95 km i 2005). På min private adelskalender over seige prestasjoner var dette den lengste distansen jeg har beveget meg sammenhengende for egen maskin, selv om jeg i tid har tre som har pågått lengre, nemlig 12 timers på Bislett i 2007 (115 km), UltraBirken i 2010 (73 km på 8 t og 26 min) og UltraVasan i fjor sommer (90 km på 9 t og 8 min).
Troll Ski Marathon gikk for 20. gang i år og jubilerte med å tilby samme langdistansen som i 1994 og 1995 som var de to første årene. (Rennet har altså blitt avlyst to ganger) Jeg har egentlig vært mentalt klar for utfordringen siden nyheten ble sluppet i forbindelse med fjorårets utgave, og fysisk har jeg vel aldri vært bedre forberedt til et ultraløp - uansett disiplin. Tanken på om jeg ikke ville greie å gjennomføre har aldri sneket seg inn, men spenningen var selvsagt stor knyttet til hvordan jeg ville greie meg. Med rundt regnet 300 mil og 200 timer på ski det siste året og 25 skirenn de siste tre månedene, var jeg trygg på at grunnlaget var i orden.
Forberedelsen var skjerpet etter tabbene før Birken, og denne gang nøyde jeg meg med bare en kort utblåsning den siste uka i form av seier i klubbmesterskapet over 5 km fristil på onsdag. Ellers gikk det i spising med meget god samvittighet. Skrotten føltes pigg, men demonstrasjonene mine i høydeteknikk og tauhopping på jobben på torsdag var ikke noe sjakktrekk. Begge knærne var rekordvonde på fredag, men rett etter starten hadde gått på lørdag var Jumpers knee mer fjernt enn Sjusjøen...
På forhånd var jeg nok mer spent på det som var under skiene enn han som var oppå. Meg og klister er sjelden en god kombinasjon. Jeg stolte nok en gang på Swix-rådene og la på grønt sprayklister i bunn før jeg varmet inn et lag med fiolett, KX35. Eventuelt topplag fikk vente til lørdag morgen. Både voks og universal var aktuelt, avhengig av nattetemperaturen.
En eventyrlig morgen på Venabu! |
Så var eventyret i gang! De som stod foran meg pigget avgårde som om det var 12 km ikke 12 mil, og jeg skled som forventet bakover i køen fra min uvante posisjon. Det går slakt oppover i starten, og skiene satt brukbart i de isete sporene. Allerede i det første slake sklistrekket etter 5 km kom dagens første og største nedtur. Elendig glid skapte luke forover og den ene etter andre suste forbi. På en såpass voksen distanse og med en relativt lett profil er gliden utrolig avgjørende.
Du rekker jo å tenke på mye rart underveis på en sånn arbeidsdag, men jeg trengte ikke lang tid på å spekulere på grunnen til smøretabben. Tankene fant nemlig benvegen tilbake til Birken for tre år siden da jeg også bommet på smøringen på det isete føret. Jeg hadde igjen glattet ut klisteret for godt slik at det ble direkte sug mellom skiene og isen. Vel, ikke noe å gjøre med annet enn å fokusere på at føret helt sikkert ville endre seg underveis. Og der bommet jeg ikke…
Etter hvert hadde jeg falt tilbake slik at jeg havnet med løpere som matchet mitt tempo, men i den kvasseste nedkjøringen langs hele Troll-løypa før Øksendalen etter to mil ble det en stor luke som jeg måtte bruke noen km for å tette. Over et lengre myrparti var det realt tørrføre, og smøringshandicapet mitt ble straks mindre. Med godt inntak på de hyppige drikkestasjonen supplert med medbragt Enervit i drikkesekken, var jeg på nå på offensiven. Jeg tok mer enn min del av føringen, og fram mot starten for 45 km ved Gopollen hadde den vesle gruppa sluppet og jeg slo følge med nestemann foran.
Jeg hadde fokus på spise og drikke mer enn det jeg egentlig hadde lyst på, og jeg fulgte (nesten) også oppsatt plan for inntak av medbragte géler. Den første ble sprettet like før den hardeste stigningen ved Keiken etter 6 mil. Der endret forholdene seg drastisk. Fra lettskyet og knapt merkbar trekk i lufta, ble alt hvitt i tåka og vi fikk vinden midt imot etter svingen øverst i den seige stigningen. At jeg også måtte slippe kompisen jeg hadde følge med en mil eller to, hjalp ikke akkurat. Selv om jeg ikke så så mye, visste jeg at det snart ville bli mer ly ned mot Lisætra. Swix har også sin eneste smøreservice der, og jeg stoppet som planlagt for å få lagt på et ekstra lag med universal bare for sikkerhets skyld.
Opp mot Pellestova har jeg vært langt mer sliten tidligere, og da en som så ut som en ordentlig forstå-seg-påer skrek i den siste kneika «Du har jammen gått på ski før», trodde jeg på’n og vips så var jeg oppe. Kaffe, cola, rosiner, bananer, kjeks, lefser og kanskje mer også ble igjen dyttet innpå, og jeg var klar for et både fysisk og psykisk vegskille 3 km lenger framme: Ekstrarunden på 25 km mot Hornsjø i enda tjukkere tåke og yr. Inge vits å tenke på noe alternativ en gang. Jeg fokuserte heller på at den runden kan jeg utenat, og med tre nye løpere på slep ledet jeg freidig an.
I min kalkulerte tidsplan med en antatt sluttid på sju timer, hadde jeg regnet med at «strafferunden» ville ta halvannen. Mellomtidene sier at den tok 1.50! Det gikk ikke fort selv om vi delvis hadde vinden bakfra før Hornsjø, og det var heller ingen som prøvde å innbille meg at jeg gikk bra på ski opp til Pellestova andre gang! Nå var imidlertid det klart tyngste strekket, i alle fall mentalt, unnagjort. Skiene fungerte absolutt brukbart, og inngangen til bakkene føltes fortsatt bra uten at det aldri holdt helt opp. Ingen vits å legge skjul på at jeg begynte å bli sliten i hele skrotten, men det var egentlig bare håndleddene som verket litt. Armer, rygg, bein var bare signe - men ikke vonde. Mye staking og dertil lite diagonal, betød også bløte og kalde bein på den siste «sure» halvdelen.
En lykkelig slutt! |
Jeg hadde betalt en drøy tusenlapp for å få lov å slite en hel arbeidsdag – pluss et kvarters «overtid» – og følte at jeg virkelig hadde fått betalt for innsatsen gjennom dagen. Selvmotsigende? Neida, tida skulle gjerne vært en del bedre, hvis, i fremt, i fall osv, men stoltheten - og stølheten - etter å ha gjennomført er verdt å kjenne på og har ingen pris.
PS! Stølheten forsvant dessuten dagen etter, men stoltheten kommer jeg til å beholde «alle mine dager».
Jeg hadde betalt en drøy tusenlapp for å få lov å slite en hel arbeidsdag – pluss et kvarters «overtid» – og følte at jeg virkelig hadde fått betalt for innsatsen gjennom dagen. Selvmotsigende? Neida, tida skulle gjerne vært en del bedre, hvis, i fremt, i fall osv, men stoltheten - og stølheten - etter å ha gjennomført er verdt å kjenne på og har ingen pris.
PS! Stølheten forsvant dessuten dagen etter, men stoltheten kommer jeg til å beholde «alle mine dager».
Noen tall må med denne gangen også:
Plass klasse | Plass kjønn | Plass total | Punkt | Km | Tid | Splitt |
31 | 99 | 103 | Startkontroll | 2.5 | 9:14 | 9:14 |
3,24 Km/t | 3,24 Km/t | |||||
34 | 120 | 124 | Gopollen | 50 | 2:50:52 | 2:41:37 |
17,56 Km/t | 18,38 Km/t | |||||
26 | 87 | 91 | Pellestova | 80 | 4:57:44 | 2:06:51 |
16,12 Km/t | 14,19 Km/t | |||||
31 | 109 | 113 | Hornsjøen | 95 | 5:46:37 | 48:53 |
16,44 Km/t | 18,41 Km/t | |||||
30 | 89 | 93 | Pellestova 2 | 105 | 6:47:39 | 1:01:01 |
15,45 Km/t | 9,83 Km/t | |||||
33 | 119 | 123 | Forvarsel | 119.5 | 7:44:27 | 56:48 |
15,44 Km/t | 15,31 Km/t | |||||
33 | 119 | 123 | Sjusjøen Mål | 120 | 7:45:21 | 0:53 |
15,47 Km/t | 33,68 Km/t |
NB! En del har tydeligvis ikke fått registrert passeringene sine på Pellestova, slik at heller ikke plasseringene mine er reelle der. Det som er sikkert er at jeg gikk meg fram 11 plasser i det midterste partiet mellom 50 og 95 km, mens jeg altså mistet 10 plasser igjen på de siste 35 km.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar