Fra suksess til fiasko i Birken - del 2

Det har gått 14 dager siden Birken, og det er vel på tide å gjøre seg noen betraktninger om fiaskoen. Som tittelen i Birken-innleggene indikerer, gikk det ikke like bra på lørdag som på stafetten dagen før. Grunnen til at dette innlegget ikke har blitt til før nå, er egentlig todelt. For det første har jeg hatt det så travelt i etterkant - med å gå skirenn (!),  og for det det andre har jeg ikke turt å skrive det før nå. Det ville blitt for mye eder og galle uten å få fiaskoen litt på avstand først.

Jeg minnes nemlig 2008 da  "alle" satt pers med et kvarter i Birken. Da fór jeg rundt i løypene på Sjusjøen dagen derpå og skremte vettet av alle jeg kjente med ukvemsord myntet på meg selv. Dagen før hadde jeg driti jeg meg loddrett ut med å starte på rubba ski på realt klisterføre. Jeg var rimelig forbanna på meg sjøl etter å ha kommet inn på 3.23, ny pers med ett fattig minutt etter å ha staket meg opp til den første smøreservicen etter 5 km og ytterligere hatt en smørestopp på Kvarstad. Årets fiasko var i realiteten større, og jeg var ikke spesielt stolt over min egen reaksjon for sju år siden.....

Først en liten oppsummering av StafettBirken på fredag. Både laget og jeg gjorde jobben under vanskelig forhold. Ganske upresset på den 3. etappen gikk jeg, eller rettere sagt, staket jeg meg fra Kvarstad til Sjusjøen på 48.40. De to tidligere årene har jeg brukt 48.45 og 48.39 - med spikerfeste. Kan jeg få lov å kalle meg stabil? Det eneste jeg i etterpåklokskapens lys ikke er fornøyd med, er at jeg ikke forutså at rubb hadde vært tingen den dagen.

Lørdagen kom og jeg hadde fått forberedt meg helt som planlagt. Skipreppingen tok sin tid på fredagskvelden, men var ikke så vanskelig med varslet kaldt og tørt føre. Grunnvoks og VR45 ga feste, og gliden med hvit marathon-HF toppet med pulver viste seg også å være tilfredsstillende.

Pulje 3 klar til start. (Foto: Birkenbrgad.no)

Den lovende birkebeiner-lørdagen startet med sjokk-vekking kl  0500. I etterkant tolker jeg det som et første signal på en trøtt kropp siden jeg alltid våkner før vekkerklokka på sånne "store dager". Ellers har jeg vel aldri følt meg mer avslappet, verken under forberedelsene og i startområdet. Med Forsvarets transport på plass på Thingstadjordet en god time før min starttid klokka 0810, var det bare å roe ned etter å ha fått bekreftet at gårsdagens Swix-anbefalinger fortsatt gjaldt. Kald og rolig inntok jeg min plass helt bakerst i pulje 3 og lot "ulvene" jage av gårde. To minutter senere beveget jeg meg som planlagt rolig over startstreken og fikk dermed gå helt i min egen rytme opp til Skramstad. Kroppen kjentes ok, skiene satt i de faste sporene og jeg var tidlig i gang med å supe av min medbragte solbærtoddy spritet opp med Meråker-honning. Dette måtte bli en fin dag!

I avslappet samtale med Trond Martin (til v)- og uten ski - rett før starten for pulje  3. (Foto: birkenbragd.no)

Litt før Skramstad kom de første med et 4-tall bak på sekken uten at jeg ble stresset av den grunn. Det vil alltid være noen som ikke har fått seedet seg opp til riktig pulje og som hører hjemme lenger fram i feltet, resonnerte jeg logisk nok for meg selv. Samtidig begynte stavene å slå nedi uforholdsmessig ofte, og var nok dagens andre varsel. Forklaringen jeg ga meg selv var at fredagens rene staketappe hadde tappet armene mer enn jeg hadde merket.

Passering Skramstad på 42.22. (Foto: Birken-TV)

Jeg hadde fått i meg såpass mye medbragt allerede at jeg strøk rett gjennom drikkestasjonen på Skramstad. I stigningene opp mot Dølfjellet  kom stadig større puljer med løpere bakfra - og de kom fortere og fortere..... Dette partiet har ofte vært et kritisk parti for meg før jeg har fått maskineriet i gang i det slakere jobbeterrenget mellom Dambua og Raudfjellet. Jeg tenkte fortsatt flest positive tanker, så også da jeg skulle ta neste slurk av Camelbaken i utforkjøringen ned fra Dølfjellet og den isolerte slangen plutselig var frosset. Jeg visste jo at de er viktig på drikke hyppig for å holde slangen varm, men i 10 blå var det likevel gjort i løpet av ti minutter . Dermed ble det en ordentlig "pitstop" på Dambua før jeg skulle starte opphentingen.

Det var imidlertid ikke mulig å gire opp, snarere måtte jeg tenke på å roe ned. Da jobbkollega Askild, som jeg hadde ventet på, kom seg ei kule fra pulje 4 midt mellom Dambua og Raudfjellet, skjønte jeg for alvor at det gikk sakte. Med en liten sno imot, ble jeg også ganske stiv i maska - i dobbelt forstand - å prøvde i farta å forklare tingenes tilstand så godt jeg kunne. Jeg hørte selv at artikulasjonen var heller mangelfull. og i etterkant fortalte min vittige kollega at snøvlinga minnet mest om en som hadde fått et drypp!!

Sjekking av tida - 1.57.22 - på Kvarstad (Foto: Birken-TV)

Resten ble en transport i stedet for et skirenn. Det lette partiet ned Nysæteråsen går jo av seg selv, men Kvarstadlia var uvanlig lang. Skiene satt de, men jeg orket ikke å flytte fram beina annenhver gang, Jeg subbet meg oppover og trøstet meg med at jeg tross alt var over ti  minutter foran merketida. Det er jo ikke første gang jeg har vært sliten når "Birken begynner", men denne gangen virket det ikke som om lunsjen på Kvarstad ga meg noe løft. Vel vitende om at Stein Arne stod med kamera på verst tenkelig stedet oppi lia, prøvde jeg å luregå for å score noen stilpoeng.

Luregåing i skyggen i Kvarstadlia. (Foto: Stein Arne Negård)

På kulen etter Fjellelva stod Kjell Arild som avtalt med en oppkvikker, og for første gang merket jeg at det var mulig å gire opp bitte lite grann. Jeg var likevel så likesæl at jeg verken registrerte andre kjentfolk i folkehavet langs løypa eller lystavla med merketider. I nedkjøringene følte jeg meg litt mer på offensiven og kjørte slalåm mellom løpere som ikke kjente bakkene så godt meg. I den siste venstre svingen før Sjøsæterveien nølte jeg derimot litt, og dermed måtte jeg nedpå uten at det ødela for noen andre i alle fall.

Stilmessig ikke verst ved Fjellelva, men.. (Foto: Sportsmanden/Frode Monsen)

Etter å ha skjerpet teknikken for fotografene på Dæhliehaugen, fikk jeg transportert en daud skrott over fjellet på under tre og en halv time. Umiddelbart ikke så fullgæernt, følelsen og matematikken undervegs tatt i betraktning. Etter hvert  som den ene etter den andre glisende rapporterte om perser ned mot 3-blank, ble prestasjonen i årets viktigste skirenn devaluert fra en Birken litt under pari til en ren katastrofe.

Målgang etter 3.29.19 (Foto: Birken-TV)

Med 2008-fiaskoen fortsatt i minnet, prøvde jeg å holde maska og oppføre meg sånn noen lunde høflig overfor de jeg ikke kunne unngå å prate med. I realiteten var jeg jævlig skuffet. I bussen på hjemvegen gjemte jeg meg i baksetet og pratet ikke med en sjel. Følte ikke behov for å være sosial, liksom. Dessuten var jeg såpass trøtt at det var godt å innta horisontalen og ha baksetet helt for meg seg....

Subjektive følelser blir lett svart hvitt, eller himmel eller helvete om du vil. Jeg mener å være av den mer balanserte typen og støtter meg helst til de harde fakta når jeg skal mene noe bastant. Her kommer en del facts fra Birken 2015 som underbygger min  karakteristikk av fiaskoen:

Plassering og puls-messig utviklet rennet seg slik:

Lap	Plass	Gj. sn. puls	%	Maks. puls	%
Start - Skramstad	2309	137	83	147	89
Skramstad – Kvarstad	2409	127	77	140	84
Kvarstad - Sjusjøen	2460	127	77	138	83
Sjusjøen - Mål	2429	119	72	135	81
Start - Mål	2429	128	77	147	89

I klassen ble jeg nr 144 av 861 i M 55 - 59 år. Uttalt målsetting var jo førstesida av resultatlista, dvs. blant de 50 beste (3.11.34). Altså var dette 18 minutter for dårlig til å innfri egne forventninger som jeg fortsatt mener var nøkterne ut fra det solide grunnlaget og de jevnt gode prestasjonene i gjennom hele vinteren.

Hvorfor gikk det så på trynet i det eneste rennet som folk bryr seg om sjekke tida di på? Umiddelbart etter rennet tenkte jeg: "Aldri mer StafettBirken!" Etter å ha fordøyd både suksessen på fredag og fiaskoen på lørdag, er jeg ikke riktig så sikker lenger. Hovedgrunnen var nok heller mangelfulle energilagre og mangelfullt overskudd før helga. Jeg var så avslappet i forhold til årets renn at jeg ikke var skjerpet på det mest avgjørende bortsett fra treningsgrunnlaget. Jeg var jo ikke muskulært sliten på lørdag i det hele tatt. Med full guffe i ca. tre kvarter både i hodelyktrenn på onsdag og i fredagens stafett, burde jeg ha satt pers i matfatet inni mellom. Sløvt å ikke "gidde" å spise mer enn vanlig, og det er opplagt for sent å drikke og spise bra de tre timene før start.  Man lærer så lenge man lever, men irriterende at man skal være så tunglært...

PS! For å understreke fiaskoen ytterligere har jeg sjekket treningsdagboka, og tragikomisk nok funnet ut at jeg BÅDE har gått lengre OG hardere langturer tidligere i vinter. Verst når det gjelder, altså!