tirsdag 28. april 2015

I forskningens tjeneste

Den siste måneden har jeg stilt min kropp til disposisjon i forskningens tjeneste, som det litt pretensiøst kan sies. Jeg ble nemlig spurt om jeg kunne tenke meg å være med i DIALONG-studien. Det er en omfattende studie som tar for seg senkomplikasjoner i forbindelse med diabetes type 1. Målet med studien er å kartlegge plager hos pasienter som har hatt denne typen i mer enn 40 år. Studien omfatter drøyt 100 pasienter samt  en kontrollgruppe - og det var der jeg kom inn i bildet siden jeg var i den søkte aldersgruppen.

En vinn - vinn situasjon slik jeg ser det. Jeg kan bidra til økt kunnskap hos forskerne og samtidig få en grundig gjennomgang av helsen min. Ikke det at jeg har sluntret unna den årlige legesjekken tidligere, men tre dødsfall i nærmeste familie og omgangskrets i løpet av et snaut år gjør noe med deg. Jeg trengte derfor ingen betenkningstid før jeg sa ja til dette tilbudet. Det kostet meg riktig nok to arbeidsdager og reiser til Oslo, men det var også det eneste som talte i mot.

Første besøk i mars var ved Norsk Diabetikersenter på Bekkestua hvor jeg måtte svare på et omfattende spørreskjema og deretter bli lokalbedøvd før det ble tatt en vevsprøve fra setet. Litt interessant var det også å få vite litt om hvordan sånne studier foregår. Jeg måtte f.eks. samtykke i at mitt bitte lille "rumpe-stump-bidrag" kunne utleveres til et laboratorium i Cleveland hvor det vil bli oppbevart i en fryser til år 2038 før det vil bli destruert!

Andre del av undersøkelsen ved  NDS omfattet EKG, noe jeg ikke kan huske å ha tatt tidligere. Frisering og litt mindre "hår på brøstet" for å å sikre kontakt på elektrodene må en tillate i forskningens tjeneste. Blodpumpa har fungert utmerket i 55 år, så jeg var ikke nervøs for resultatet selv om sykepleieren sprang direkte inn til legen med den unormale kurven. Puls nedpå 30-tallet er ikke helt vanlig, og jeg måtte jo avsløre at det var bare var en uke igjen til Birken...

Andre og tredje del av studien ble gjort en dag etter påske på henholdsvis Ullevål og Aker sykehus. Først ved senter for klinisk hjerteforskning på Ullevål hvor det ble tatt blodprøver for å sjekke det meste. I alt ni røde glass tror jeg det ble, i tillegg til et medbragt gult, og prøvesvarene var i postkassa bare noen få dager etterpå uten noen avvik fra referanseområdene.

Videre bar det innom avdeling for fysikalsk medisin også ved Ullevål der et nytt spørreskjema ble fylt ut, stort sett med negativ respons på alle mulige komplikasjoner i hverdagen som mange diabetikere sliter med.  Deretter var det undersøkelse av skuldre og hender som stod for tur i form av måling av diverse leddutslag, kraftmålinger, samt ultralyd av skuldrene. Synd studien ikke omfattet undersøkelse av knærne også, tenkte jeg først. Ved nærmere ettertanke har jeg vel undersøkt det ene mer nok de siste to årene med til sammen fire MR-undersøkelser, så jeg stoppet meg selv fra å be om noe "ekstra-service". Det var likevel interessant å se "krateret" i muskelfestet på venstre skulder som stammer fra armbruddet mitt for for seks år siden. Når jeg ble fortalt om forstørrelsen på skjermen og at det var snakk om en liten glippe på 2 mm som ikke var mulig å kjenne på huden en gang, var det imidlertid ikke noen alvorlig skavank akkurat.....

Siste stopp på forskningens vei var Aker sykehus på andre siden av Sinsenkrysset for røntgen av skuldre og hender i forskjellige vinkler. Ikke noen nye oppdagelser å snakke om der heller selv om mine medfødte krokete pekefingre og knekte lillefingre ble kommentert. Dermed var mitt andre bidrag til forhåpentligvis ny viten fullbyrdet. Det første var forøvrig for ca. 5 år siden da jeg deltok i den store tøyningsstudien. Da også i kontrollgruppen, men det får jeg komme tilbake til ved en passende anledning.