 |
| Blide duellanter etter endt dyst! |
Det kribler jo litt ekstra det aller første rennet, og i en helt ukjent trasé blir spenningsnivået automatisk skrudd opp et hakk. Med så mange faste innslag på terminlista som jeg "må" ha med meg, er det ikke så ofte jeg begir meg ut i ukjent terreng med startnummer egentlig. At fetter Jan Erik også sesongdebuterte på samme startstrek, gjorde det heller ikke mindre spennende i år. Han er jo for "statsproff" å regne med sin tilværelse som pensjonert militær med et seriøst team i ryggen og greier!
Det var skikkelig vinter og helt topp snøforhold i løypene rundt Skei. Litt kaldt og trått og ikke noen stakeforhold akkurat. Etter hvert så skjønte jeg at løypa heller ikke innbød til det for oss vanlige turløpere. Terrenget er langt mer kupert enn i min snille sesongdebut i Romjulsrennet på Sjusjøen, så det ble rikelig anledning til å trimme motoren i diagonal. Jeg ble for øvrig liggende bak en voksen kar som staket seg ut fra start, men jeg lurer på om han var en av de få som brøt....
Rennet utviklet seg akkurat som jeg hadde regnet med. Litt trått før jeg kom i gang i retning Austlid. De første 5 kilometerne var veldig lange, mens jeg bare gikk og ventet på at Jan Erik snart skulle dukke opp på siden. I en lang nedoverkjøring kjente jeg noen som dyttet på stavene mine og jeg signaliserte "Der er'u , ja!", for så at sjekke med blikket at det var ikke den forventet gule konkurrenten.
Ikke lenger etterpå var den en i riktig farge og umiskjennelig lett krumming i ryggen som kom opp på siden - og kampen på Skeikampen var i gang. Vi var en liten gruppe, og jeg lot fornuftig nok andre gjøre jobben og la meg på halen og byttet på bruke de to sporene i takt med de fire-fem foran. Jan Erik lå langt framme og virket sprek. Dette kom til å bli et kjør! Ved først drikkestasjon strøk fetteren rett forbi i front og jeg gjorde instinktet det samme selv om planen var noe annet.
Løypa i Skeikampenrennet går i et åttetall, og omtrent midtveis kommer det tyngste partiet med ca. 3 km sammenhengende mote. Jeg syntes det gikk litt rolig med den gule ledertrøya, så jeg la meg ut i sidesporet for å slippe å trampe på skiene til kara i mellom oss. Litt overrasket registrerte jeg at jeg ganske fort var alene, anslagsvis et halvt minutt foran gruppa. Jeg hadde en større pulje på tilsvarende avstand foran, og i forvisning om at jeg snart var på toppen la jeg inn litt ekstra for å få kontakt.
Det ble dessverre bare nesten, og før jeg fikk mer en etterlengtet drikke på samme stasjon midt i åttetallet, var jeg innhentet av den eneste konkurrenten jeg hadde i fokus. Jeg holdt så vidt følge i stigningene slakt oppover, men fikk vite etterpå at jeg nok hadde vært en god inspirasjon for opponenten ved å avsløre at jeg så sliten ut. På ei slak stakemyr virket skiene akutt tråe, og jeg måtte meget motvillig slippe den kjensspake ryggen. To andre av følgesvennene fra tidlig i løpet smatt også forbi i en liten kneik uten at jeg greide å henge meg på. Selv om jeg hadde øyekontakt og innbilte meg at jeg nærmet meg litt tilbake mot utgangspunktet, gikk det som jeg både hadde fryktet og forventet i første runde i tittelkampen: 0-1 og 54 sekunders prestisjetap som normalt skulle holde både til salt i såret og gryta vi fikk servert etterpå!
Men skitt au! At Jan Erik foreløpig er i bedre rute enn meg virker bare motiverende. Få kvalitetsøkter på ski til tross, hang jeg godt med i en småtøff løype. Ekstra artig ble det når det stod 2 x Bakken på toppen av lista i M56-60 år. At jeg ble et kvarter etter Astrid Uhrenholdt Jacobsen og nesten 20 minutter etter den svenske totalvinneren får så være. Det går mange flere tog denne vinteren!
Totalvinnerne Astrid Uhrenholdt Jacobsen og Stefan Sunnerberg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar