Helt på hjemmebane i Trysil-Knut rennet

Petter Otterstad med heng på Bakkerolfen på Flishøgda.
(Foto Sara K Olsen)

I motsetning sesongdebuten på Skeikampen for 14 dager siden gikk helgas turrenn på meget kjente trakter nesten på hjemmebane. Siden Trysil-Knut rennet måtte flyttes til Flishøgda, gikk nemlig 3/4 av rennet i Elverum kommune og vi var innom Trysil i snaut 5 km på hver av de to rundene. Viktigere enn hvilken kommune vi peset rundt i tåka, var det at jeg i motsetning til de fleste kjente løypene meget godt. Denne vinteren har det ikke blitt noen turer til det populære utfartsmålet for mange elverumsinger, men tidligere har det blitt hyppige turer dit i begge ender av sesongen.

PS! Hvis vi ser bort fra en vintertriatlon nettopp på Flishøgda i 2008 er det så vidt meg bekjent ikke arrangert et turrenn i Elverum kommune siden 2003 da Hernesrunden gikk for siste gang. Fram til årtusenskiftet var var også JH-runden i Heradsbygda og Nøtbergsrennet i Sørskogbygda faste innslag på terminlista.

Jeg har ikke akkurat følt meg helt på bortebane hvis vi hadde gått den originale TK-løypa heller. Dette var nemlig min 15. Trysil-Knut. Jeg har gjort noen gode renn der da det gikk en måned senere og jeg hadde rukket å konkurrere meg i form. Det beste var utvilsomt i historiens lengste Trysil-Knut renn i 2007 da jeg faktisk var med og kjempet med Ole Martin Nyberget og nåværende rennleder Ingar Kristiansen om totalseieren. Det skal sies at det det ene året var to distanser og konkurransen var mye hardere i den vanlige utgaven på 28 km, men 2. plass av 50 løpere var moro åkke som...

På lørdag valgte mange av de sterkeste av de 174 løperne å stake den 37 km langeløypa, men for meg var ikke det aktuelt. Jeg hadde preppa både glid og feste til forrige helgs renn i Nybygda, og la bare på litt mjukere feste. Ikke noe stress denne gangen med en snau halvtimes kjøretur til start, og skiene kjentes bra selv om det ble litt mildere enn meldt på forhånd. Ganske så avslappet kunne jeg spøke med de to presumptivt beste i klasse M56-60, Bjørn og Tore, om at jeg nå var på hjemmebane og at de måtte passe seg. De virket ikke spesielt skremt, men de sindige kara der har gått et skirenn eller to før og er ikke så lette å skremme....

Som vanlig gikk det litt tid før dieselmotoren kom i gang slakt oppover i retning det vanligvis så fine utsiktspunktet på Skallberget. Da vi bikket toppen, merket jeg gledelig nok at jeg gled rimelig bra. Trond Martin som staket fra meg oppover ble nemlig innkjørt før første drikkestasjon, og jeg fikk etter hvert følge bare av en annen kjenning, Petter, som gikk en av sine aller første ordentlige turrenn. Her lå det an til til kompiskjøring for å plukke et par løpere som vi skimtet foran oss på de grå-hvite viddene.

Med lua på snei og Petter'n  på bakskiene på Rogstadbakkvollen. 
(Foto: Øivind Larsen)

Ved runding halvveis sakket han dessverre litt akterut og dermed var det ikke annet enn å gjøre jobben selv. Trykket ble holdt bra oppe, men det er alltid litt vanskelig å vite helt objektivt uten noen i sikte verken foran eller bak. Før kneika opp til Rogstadbakkvollen for andre gang ante jeg at en liten gruppe nærmet seg bakfra. På toppen var det imidlertid bare en annen elverumsing, Maren, som kom opp. Med sekundering om at hun la som nr. to av damene, dro hun friskt og i akkurat passende fort nedover på de siste lette 5 kilometerne tilbake til Trysilvegen. 1 km før mål ble vi likevel tatt igjen av gruppe på fem yngre løpere, deriblant Petter, som selvsagt alle fikk slengt seg foran oss før vi suste forbi målskiltet.

Selv om jeg ble dyttet fem plasser ned på totallista helt på tampen, ble det da "førstesidestoff" (på resultatlista), og en ganske så kalkulert 3. plass i klassen bak Bjørn og Tore. Avstanden fram til de beste var også "innafor", og følelsen av å ha gjort et bra skirenn for andre gang i år er ikke å forakte for oss endorfinavhengige.

Det er alltid behov for litt praktisk repetisjon av pensum før eksamen som fortsatt er nesten to måneder unna. (Skal komme tilbake til semesterplanen med innlagte prøver ved neste anledning). Lørdag ble jeg f. eks. minnet på at jeg taper for mye i starten og mister den avgjørende muligheten for å utnytte medløpere. Litt enkelt sagt dro jeg første runden helt til jeg ble alene og måtte dermed gå den andre helt alene. Med riktig rygg tror jeg fort det kan være snakk om minutter ift. det ideelle løpsopplegget. Ellers merker jeg at jeg kan stake lenger opp i bakkene i år og sparer dermed pusten ift. å bruke beina. Det ville garantert gått saktere uten feste for meg på  Flishøgda, men dagen når jeg stiller med blanke ski på et ordentlig skirenn kommer nok snart...