Birken x 20 - men ikke i stil

Det nærmer seg start for pulje 3 kl 0810.

Klassisk stil kontra do-stil (også kalt staking), skinfeller kontra klister, feste kontra glid. Hvor komplisert går det an å gjøre en skitur? Har kroppen oppå skiene noe å si, eller? En kan jo lure etter et lite skirenn som foregikk mellom Rena og Lillehammer i helga. Hvem har hørt om det var noen som traff med formen på lørdag? Ikke jeg i alle fall - og det ble som vanlig vekslet ganske mange ord med noen titalls kjennere etter avlagt eksamen også i år.

Birken er fortsatt det store i dobbelt forstand, men den er blitt liten i forhold til tidligere, og det merkes veldig godt for oss som deltar hvert år. For så vidt i positiv forstand siden det er mye mindre styr, men selvsagt noe jeg ser med bekymring på hvis jeg løfter blikket litt opp over egne skitupper  I år var det ganske nøyaktig 6000 færre enn for fem år siden, og med under 9000 fullførende det minste antallet som kunne sette Birken på CV-en siden 2005. Hvordan kan det henge sammen når medieoppmerksomheten aldri har vært større? Jeg for min del synes jo det siste er skikkelig "kult" og koste meg med å gjenoppleve hele rennet på nett-tv slik at jeg fikk både "i pose og sekk". Det vil derfor overraske meg hvis kurven fortsetter å dale når avlysnings-unnskyldningen nå er oppbrukt.

Klart til jakt innafor ulvesone 3.

I årene etter det avbrutte rennet i 2007 økte nemlig deltakelsen nesten formidabelt fra 10500 i 2008 til 14700 fullførende i løpet av tre år. Selv om det nok var mer provoserende med avlysningen i 2014, er det langt flere årsaker til at det har gått tråere i Birkensporene de to siste årene. Trender, treningsforhold, tilbud og etterspørsel tror jeg er vel så viktige. For meg er det med Birken som med nærbutikken: Jeg setter stor pris på at den er der og har så gode tilbud som mulig.

Jan Erik var klar for lengst etter å ha overnattet (nesten) bokstavelig talt på startstreken

Nok om det, for egen del  var det 20. gang jeg "måtte gå" i år. Jeg mener ikke at jeg lar meg presse til det, akkurat. Det har bare blitt en del av meg. Jeg har jo  fleipet med at jeg skal vinne Birken i klasse 85 +. Det er på kanten langsiktig målsetting, men bak den dårlig skjulte sjølironien skjuler det seg noe seriøst. Jeg greier ikke å se meg selv uten å prøve å holde meg i form - og med et litt over middels utviklet konkurranseinstinkt blir manndomsprøven "rett utenfor stuedøra" et naturlig mål hvert år. Så når Tronsmoen årgang 1929 staker Birken i 2016, er det vel ikke "science fiction" å se Bakkerolfen årgang 1960 skøyte (?) inn til seier i Birken i 2045? Da vil sikkert alle teknikkvarianter være lov - bare en har ski på beina....

Det er jo egentlig mer enn 20 år siden jeg havna på Birkenkjøret, men med to avbrutte akter har jeg nådd klimaks på Birkebeineren stadion akkurat tjue ganger. Det ble ikke noen triumf-ferd denne gangen heller, men som vanlig godt nok til at jeg var etter hvert var fornøyd med å fullføre - selv om det bare delvis ble med stil!

Den fysiske formen, som jeg liker å fokusere på mer enn utstyr, smøring, vær og forhold, er ikke i turboklassen dessverre. Det er jeg ganske så sikker på skyldes manglende maks. O2-trening. Uten den meget effektive kapasitetstreninga som jeg i alle år har fått gjennom løpinga, har jeg ikke det giret som skal til for jage skikkelige. Det går bokstavelig talt på det jevne, men jeg er ikke villig til skylde bare på alderen. Det må nødvendigvis ikke til mer, men hardere trening til for at det skal bli sammenheng mellom liv og lære. Det er mye som tyder på at det må bli i form av nye treningsformer framover. En kan like det eller ikke, men stakingas effektivitet er vel bevist en gang for alle?

Etter helgas "VM i sporskifte og glidende fiskebein" er det likevel med en besk ettersmak jeg kaster meg på karusellen. Diskusjonen rundt regelverk og skisportens framtid opptar meg også, og på min kosetur  i perfekte nylagte spor tilbake til Rena på søndag fikk jeg den fikse (?) ideen om at fiskebein kan jo bare forbys akkurat som skøyting for å unngås alle tvilstilfeller. Utfra min spede fusking i stakefaget, bl.a. i Vasaloppet for 14 dager siden, må man være helt maskin for å gå fra staking med fart inn i bakken til fiskebein uten glifase. Jeg tror Åge Skinstad på at at han glatt (!) kunne ha disket 100 løpere i de første puljene i den bratteste kneika opp til Midtfjellet på lørdag.

Selv om det ble færre kuldegrader enn antatt natt til lørdag, var det overraskende lite igjen av sporene i alle moter allerede fra start. Når et stort antall løpere i de første tre puljene stod og staket i sporet (?) i år skulle en tro at det ville føre til mindre slitasje enn hvis alle hadde gått og sparket fra. Fra min posisjon i pulje 3 var det ikke så mange som stilte med blanke ski, men fra "sikre observasjoner" i kvinner elite som jo ble nådd igjen av det store flertallet av hardinger i pulje 1 og 2 samt menn elite, var det visstnok ikke alle sporbytter som var motivert av passering av andre løpere....

Skulle ikke jeg fokusere på løperen oppå skiene i dette innlegget? Så derfor tilbake til "det seige slitet" som det under tvil fortsatt er riktig å kalle Birken. Jeg var godt motivert og godt lada til "å jage som en ulv" denne gangen. Stor var derfor overraskelsen da jeg etter en kontrollert, men ikke spesielt rolig åpning passerte Skramstad på over 42 minutter - et minutt lenger tid enn da jeg  på halvskarpt kveldsføre ruslet opp i pratetempo to dager i forveien, med to vegpasseringer med påkrevde skibæringer! Ikke noe rekordføre alså!

Søndag var jeg nødt til å nyte medbragt på matsatsjonen på Skramstasætra.

Før Skramstad ble jeg liggende bak en som jeg virka enda mer hjulbeint enn meg, og jeg ble mer bevisst på hvor kraften ble overført til snøen i de overraskende slingrete sporene. Ikke rett ned akkurat selv om jeg gikk og gjentok ordene som Johnsrud Sundby  prøvde å få inn i hodet på Tufte: "Rett deg opp - rett deg opp!"

Ute av skogen ble de merkbart fastere, og festet med Vahuti Gold virket rimelig optimalt. Jeg hadde passert Madshus-Rune som jeg visste gikk på skinnfeller, og jeg ventet i spenning på glidtesten ned fra Dølfjellet - eller Gelfjellet som jeg foreslår for Statens Kartverk at det skal hete heretter. Før jeg kom så langt var jeg glad for at jeg kunne variere med god gammeldags diagonalgang og kan ikke si at jeg på noe tidspunkt angret på at jeg ikke våget å satse på blanke ski. Vasan, ja, men Birken?

Ned fra "Gelfjellet" unngikk jeg mer seigt under skia ved hjelp av eminent orgeltramp-teknikk og kom meg ut på myra før Dambua med selvtillten i behold. Fullt brukbar glid, selv om jeg ikke var best i klassen denne gangen heller. Med tro på at det små forskjellene skyldtes vekt-handikapet, fortsatte jeg med taktisk og teknisk godkjent gåing i sidevinden mot Raudfjellet. Ikke så lett å gjemme seg bak noen, men med bevissthet på å spare beina og blodpumpa med mye staking ble det dagens lengste opphold i den grønne kaninfila til venstre.

Sporene over Gelfjellet midt på søndagen.

Selv om det var noen i tyngre vektklasser som kom bakfra ved Nysætra, nærmet jeg Kvarstad med fornyet håp om rekordtid. Jeg er ganske flink til å lure meg sjøl med optimistisk hoderegning og visste at det er fullt mulig å bruke under halvannen time på den siste halvdelen. Med 1.55 var jeg bare fem minutter bak rekordskjemaet mitt fra 2010 og levde i håpet - noen få minutter. Etter litt småprating med trialton-Torbjørn i inngangen til Kvarstadlia, kom realiteten for en dag om at det er her Birken begynner. Kroppen var fortsatt med, men jeg burde ha klister på yttersida av skoa for å få feste. Det var betydelig mildere - og jeg ble enda mer hjulbeint enn normalt der jeg kanta skia i kjent stil - akkurat som det hjelper liksom.

"Rett deg opp - rett deg opp!"

Nå lovet jo jeg ikke å  fokusere så mye på utstyret, så kort fortalt kom jeg over Midtfjellet med mye fiskebein - garantert helt uten glifaser pga. farten - og gassa brukbart på igjen mot Sjusjøen. Etter å ha fått servert en svart oppstiver av Kjell Arild på kulen etter Fjellelva fikk jeg dratt meg mer eller mindre opp på armene til Sjusjøen med en våt drøm om kald cola. Den fant jeg aldri på drikkestasjon som jeg gled rett igjen uten å få bestemt meg. Heldigvis stod Tork rett etter stadion med et skikkelig krus herlig svart sprudlevann og matemtikken var forsatt langt framme i panna. Overraskende nok var jeg fortsatt de samme fem minuttene bak skjemaet. Med en skikkelig glatt avslutning kunne det kanskje gå likevel!

Rett utenfor residensen vår i Bakkerolfen Hills, dvs. i den første utforbakken på Sjusjøen, ble det håpet skrinlagt for godt. Skikkelig sug - og verre skulle det bli! Det var kanskje ikke så mange som hadde topp ski hele vegen, men for meg virket som jeg hadde bytta begge underveis. Ferdig snakka - dette er utendørs idrett - og dessuten hadde jeg fiksa gliden sjøl!

Det ble ganske akkurat 40 minutter på 13 km med (nesten bare) nedoverbakke. Dermed endte jeg på 3.30.09, ni minutter bak persen. Det ble likevel bestenotering plasseringsmessig i klassen med 13 plasser, opp fra 76. i M45-49  i 2006 til 63. plass i M55-59 i år. Mellomtidene viser at jeg mista 6 plasser i klassen min fra Sjusjøen og ned, men totalt antar jeg at det nok var snakk om det tidobbelte uten at jeg foreløpig har fått sjekka det. (Skal oppdatere det senere!)

Helt objektivt og aldersuavhengig har jeg regna meg fram til at det var et ganske så middels Birkebeinerrenn ji forhold til mine 19 tidligere bravader. Jeg ble nr 1237 av de 8783 som fullførte og var 1.01.35 etter vinneren. Bestenoteringene her er hhv. 495. plass i 2006 og 39.51 bak vinneren i 2004. Kanskje litt urettferdig å sammenlikne meg med meg selv i en ti-tolv år yngre utgave, men dog noe å strebe etter og motivere seg  med. Det er ikke til å unngå å la seg imponere av stake-fetter Jan Erik som i følge fødselsattetsten er tre år eldre. Ved hjelp av mer strukturert trening har han med sine bakkenske gener hevet seg opp på et nivå som han ikke har vært på tidligere. Jeg tar av meg skilua - og hiver meg på stavene!

I midten (fra Østlendingen 21.03): Sekunder etter målgang ble jeg spurt om jeg ville satse på felleski. Det ble ikke verdens mest gjennomtenkte uttalelse. Hadde jeg fått svare nå ville jeg svart: "Stakeski med feller - ja takk!"