mandag 7. mars 2016

Propp og topp kropp i årets Vasalopp

Første stopp: Dokø med  Petter Skåret rett bak
- men Petter var rett før i mål...
Svenneprøva i stakefaget ble avlagt til bestått i Vasaloppet, men jeg skulle gjerne gitt meg selv en bedre og mer gradert karakter. Umiddelbart etter målgang var jeg ganske positiv selv om ingen av mine personlige mål ble nådd. Etter å studert passeringstider og plasseringer er jeg mer irritert enn fornøyd etter at løpet resultatmessig var ødelagt etter tre kilometer. Men det er vel kanskje ordningen med verdens største fellesstart som er "sjarmen" med Vasaloppet?

For Medel-Svensson er jo opplevelsen og gjennomføringen årets "højdare" på ski, men for meg som har tilgang og mulighet til skiløping i langt mer variert og spennende terreng, er og blir tallenes tale alfa og omega. Derfor er jeg heller ikke sikker på om turen "i fäders spår för framtids segrar" kommer til å bli noen årviss ferd i framtiden heller.

Siden jeg bestemte meg bare en uke i forveien, valgte jeg å reise de 13 milene hjemmefra til mitt sjette Vasalopp på søndagsmorgen. Med tidligere gode erfaringer fra start i led 2, ankom Magnus, Østledningens allsidige sportsjournalist, og jeg Sälen klokka seks i forvissning om at de aller fleste i de første puljene var på plass før slusene åpnet klokka fem. Det var i år gjort endringer i den beryktede bakken rett etter start, og som flere ganger tidligere valgte jeg et spor helt ute til venstre fra en utgangspunktet mitt bakerst i led 2.

Passasjen til høyre for stabburet etter vegen var nemlig fjernet, og rent logisk var det klokt å velge yttersvingen. Det vurderingen viste seg dessverre å bli fatal. Det stoppet helt opp på min side, mens høyre siden fløt langt bedre. Ikke noe å gjøre med der og da, men da jeg omsider kom meg opp registrerte jeg mange løpere med startnumre både på 4000 og 5000-tallet, dvs. fra led 4 og 5. Hvordan i all huleste har de kommet seg hit, tenkte jeg et øyeblikk.

Oppe på myrene mot Smågan løste det seg opp, men med etter å ha "seedet" meg ufrivillig ned et par puljer, gikk ikke toget i den farten som verken Magnus, som startet i led 3, og jeg var bekvem med. Vi jobbet bra sammen og avanserte jevnt og trutt i sikk-sakk, men vi måtte ty til betydelig mindre glatte spor med nysnø i ute på sidene. For så vidt en god følelse å "rase" igjennom feltet bakfra, men i etterkant kan en jo spekulere i hvilken fart vi kunne holdt med samme  kraftforbruk lenger framme.

Magnus gikk med feste, mens jeg gikk, dvs. stod, mitt første turrenn på blanke ski. Det ble en en god match. Siden vi tilfeldigvis kom sammen igjen etter korken, hadde vi samme hensikt videre. Han gled like bra som meg, og jeg holdt langt på veg følge i de korte kneikene. Det var, naturlig nok, stor forskjell på hvor mange som hadde valgt blanke ski etter hvert som vi kom oss framover i feltet. Opp bakken må jo de fleste ut i fiskebein, mens jeg som en av relativt få i "Vasapropp-pulje 2" gjorde meg så smal som mulig og dro meg opp. Jeg prøvde å trøste meg med at med full stopp hver gang hellingen økte litt, ble det i alle fall ikke noen sjokkstart som "superstaker".

Etter en drøy halvtime var jeg oppe på løypa høyeste punkt etter ca. fire km. Jeg visste at jeg har brukt ca.17 min. de siste to gangene jeg har gått relativt uhindret opp fra led 2, og drømmeskjemaet på sub-fem timer hadde vel i realiteten sprukket. Jeg har imidlertid blitt ganske flink til å "jobbe med oppgavene" underveis i lange løp og gjorde i egen øyne et godt renn i 75 km defra. Ferden ble egentlig ganske så behagelig siden jeg ikke har utviklet noen teknikk som gjør meg verken andpusten eller kroppslig sliten ved staking. Frekvensen blir bare gradvis lavere, og teknikken desto mindre effektiv. Jeg må helt klart jobbe med å slå om etter terrenget, og spesielt motbakkene må angripes råere slik at det på samme måte som i diagonal kan bli min force. Da kan det bli mer svung over s(t)akene. Hvis en skal hevde seg i turrenn har en nok ikke noe valg....

Offisiell Vasaloppbilde 2016.
(Foto: photomic.com)
Etter alle de fem matstasjonene til og med Oxberg kom Magnus og jeg ut ganske likt og kunne forsette samløpet, men et stykke før Høkberg etter ca. 70 km kom det noen imellom som jeg ikke orket å passere, og jeg mistet den lange ryggen. Passeringene viser at han forsatte å avansere i feltet, mens jeg ble seigere i takten og sluttet å avansere etter Eldris, 9 km før mål. Da hadde vi i følge tidene og plasseringen på diplomet passert ca. 900 løpere mellom Smågan og Mora. I realiteten var det nok godt over 1000 siden vi jo hadde slitt oss forbi en del på de sju kilometrene fra "Vasastoppen" til den første kontrollen i Smågan.

Det som betyr noe på Vasa-CV-en er plasseringen, og i år ble jeg nr. 1402 av alle menn. I tillegg ble jeg slått av 39 damer. Det er faktisk min dårligste plassering av alle seks gangene. Det uttalte målet var topp-1000, noe jeg var vel 13 minutter bak. Et annen mental gulrot har vært å komme i mål under timen bak vinneren. Det var jeg drøyt 10 minutter for sent ute til å greie denne gangen, og for øvrig noe jeg aldri har greid tidligere heller. Den tredje og kanskje viktigste motivasjonen min var å se 4-tallet først på lystavla når jeg sklir over streken i Mora. Det var også grunnen til at jeg ventet med å melde meg på for å se an og unngå de to foregående årenes "sørpelopp". Forrige helg så du jo så lovende ut. Forholdene ikke ble rekordartet i år heller, noe jeg nok er avhengig av for å greie mine private limiter.
Magnus på oppløpet etter 5.15 i sitt andre Vasalopp. (Foto: Tonje Andersen)
Når alle tall beviser at jeg ikke har så mye å skryte av, må jeg jo ta med meg at "svenneprøva" i staking subjektivt følt gikk overraskende greit, selv om det altså ikke var noe "mesterstykke". Jeg har aldri vært mindre sliten etter å ha gjennomført en konkurranse av ultratypen, noe pulsklokka også bekreftet (før den slokket 8 km før mål): 16 minutter i sone 3, og resten ganske likt fordelt i sone 1 og 2.  Snittpulsen var 130 (79 %) og det høyeste jeg var oppe i var 148 (90 %).
I mål tre minutter bak Magnus var greit, mens andre differanser var mer ugreie.
(Foto: Tonje Andersen).
Med unntak av litt stivhet mellom skulderbladene er kroppen helt umerket av belastningen. Spesielt er jeg, bokstavelig talt, såre fornøyd med at knærne som var meget ømme etter et par av de lengste turrennene i fjor, ikke klaget på arbeidsvilkårene verken under eller etter rennet. Siden det etter hvert ble bare et eller to spor som gled, ble de også skikkelig slingrete. På den siste halvdelen var det stedvis en overdrivelse å kalle den blanke renna et spor, men det kan sikkert de 12 500 løperne bak meg beskrive langt bedre.


Gjennom Volvo-portalen. 
Bottom line this time:
Vasaloppet doblepoling: Check - done - finished - forgotten.
Birken classic: Next!

Mellomtider og plasseringer:

Split
Klockan
Tid
Sträcktid
min/ km
km/h
Plac.
Smågan
08:50:20
00:50:20
50:20
04:35
13.11
2222
Mångsbodarna
09:33:31
01:33:31
43:11
03:20
18.06
1794
Risberg
10:08:17
02:08:17
34:46
03:10
18.98
1560
Evertsberg
10:53:57
02:53:57
45:40
03:49
15.77
1507
Oxberg
11:40:20
03:40:20
46:23
03:06
19.41
1434
Hökberg
12:13:51
04:13:51
33:31
03:44
16.11
1393
Eldris
12:47:40
04:47:40
33:49
03:23
17.74
1363
Förvarning
13:15:35
05:15:35
27:55
03:18
18.27
-
Mål
13:18:08
05:18:08
02:33
05:05
11.81
1402