En trolsk stakemaraton

At 95 km lange Troll Ski, eller Lillehammer Troll Ski Marathon som er det hele og fulle navn, er en skimaraton er ikke noen overdrivelse. I ordets rette forstand er det to og en kvart maraton, og kongedistansen på 120 km er jo nærmere tre! Årets utgave var den 21. i rekken som er blitt arrangert og går nok inn i rekken som den tøffeste. Det var min 8. tur langs Troll-løypa fra Venabygd til Sjusjøen og den 6. på hoveddistansen. I 2012 ble den kuttet ned til knappe 70 km med start i Øksendalen siden det ikke var snø igjen på fjellet midt i april, og i fjor prøvde jeg på 120 km med en strafferunde på 25 km om Hornsjø. Du kan lese om den her: Mitt lengste skieventyr

Uka før Troll Ski gikk jeg og funderte på om jeg skulle ta sjansen på å stake 95 km. Fokuset var på temperatur og føre, og jeg klargjorde for to scenarier. Birkebeinerskia ferdig "pulverisert" og klare til å legge dagens festevoks og Vasaloppskia med cera fra "tupp til tå". En økt med enkel stavforskning på Budor var eneste følelsen jeg hadde på skia den siste uka utenom den enda enklere gliforskningen i målområdet på Sjusjøen fredag kveld. Begge testene ga sammen konklusjon, og jeg gikk for staking med skøytestaver. Testrunden fra Budor til Målia via Ruskåsen på returen gikk hakket lettere med 7,5 cm lenger staver onsdag kveld, og Vasaskia skia gled en tanke bedre under fredagens forhold (uten at jeg hadde lagt på feste på Birkskia.)

I forhold til utgangspunktet om at jeg skulle stake under raske forhold og gå med feste hvis det ble krevende føre, kan man jo si at jeg ikke er så standhaftig og sta som jeg vil ha det til. På grensen til impulsiv passer bedre, selv om jeg vanligvis ikke er impulsiv før jeg får tenkt meg om....

Turen opp til Venabygdfjellet gikk som en vind (!) i år. Det kan være en trøttende greie når den biologiske alarmen går en god time før tida, og jeg en er lys våken fra klokka tre om natta. I år delte jeg sete i bussen med Åge Ludvigsen, den mest meritterte av alle dagens birkebeinere med 51 merker på ski og maksimale 18 i løpet. Vi hadde mye å prate om, og plutselig og var på fjellet. Takk for en hyggelig og lærerik prat, Åge!

Venabygdfjellet kl 0730 lørdag med scooteren foran 12-milsløperne.

Det var jo ikke mye å stresse på starten i år med null tanker for nervelag eller anna panikktiltak. Jeg tok meg en liten "stake-apertif" for å få noen bilder rett etter start på 120 km. Ellers var det bare å kose seg innendørs så lenge som mulig. Det var bare et par kuldegrader, men vinden var merkbar da jeg gikk tilbake i motvinden etter utført fotooppdrag. Løypa går nemlig rett nordover på de første 2,5 km og med sør-sørvestlig vind var det da jeg fikk en liten anelse om hva som var i vente....

De tre HSK-kara, Morten, Torleiv og Hans Tore,  gikk sammen til mål og avsluttet dagen er halv time før meg.

På de første to milene går løypa i snaufjellet, og selv om det var 80 som hadde startet en halv time før på 120 km og anslagsvis samme antallet rett før meg i løya, var det ikke lett å se hvor løypa gikk hen. Det ble dannet kjeder med titalls løpere som gikk som som vi var på brevandring, og lysten å gå fortere ble umiddelbart korrigert av sunn fornuft - enn så lenge. Ikke noen vits å dra en meter her, nei!

Jeg ble ganske tidlig fornøyd med valgene jeg hadde tatt på forhånd mht. utstyr og påkledning. Jeg stilte som anbefalt med superundertøy med vindtett front, tjukk lue, tjukke skihansker og briller godt plassert nedpå nesen fra start. Skøytestavene som både har større trinser og er lenger, kom godt med i de verste drivsnøskavlene. Nede i Øksendalen var det som forventet mer i ly og finere spor, men så bar det oppover igjen. Gliden var på det jevne i forhold til medløperne, og det gikk greit å holde følge med de fleste rundt meg som brukte beina i motene.

Tålmodighet måtte til lørdag, og sånn gikk nå milene, for ikke å si timene. Som vanlig hadde jeg et skjema i hodet til en antatt sluttid. Jeg innbilte meg helt til lørdagen kom at jeg skulle være i stand til å stake raskere enn persen min fra 2010 på 5.23. Da vi nærmet oss halvveis bekreftet Maren, som imponerte med en sterk 2. plass totalt, det som jeg nesten ikke ville tro: Vi hadde brukt over en time mer enn normalt til Gopollen der det er start for halvdistansen, 45 km.

Maren syntes som meg at klokka gikk veldig fort lørdag, men det gjaldt virkelig alle andre også. Gratulerer med sterk 2. plass, Maren! (Foto: Kjell Arild Andersen)

Før vi kom så langt ble jeg såpass kald i et åpnet lende av å gå å subbe bak i rekka at jeg heiv meg ut i løssnøen og avansert i spiss for å jobbe meg varm igjen. Samtidig innbefattet planen å være med å dra litt siden han som lå der tydeligvis hadde dratt alt for lenge allerede, og nestemann virket lite interessert. Etter ca. 1 km snudde jeg meg for å kontrollere at de andre fulgte på, men de var flere  hundre meter bak. Ikke spesielt taktisk siden jeg fortsatte i samme tempoet og passerte stadig noen slengere.

Rett før vi kom til Gopollen, opplevdes det verre enn noen gang, og i ettertid  skjønner jeg at det var mange som ga opp akkurat der. Hadde det ikke vært for merkestaurene var det ikke mulig å se løypa, og jeg måtte geleide rutinerte Olaf Knai som var av de første som tok meg igjen, inn på riktig kurs igjen.

Videre mot Keiken gikk jeg å grudde meg til å dra meg opp på armene i Trolløypas lengste sammenhengende stigning som heldigvis har en matstasjon etter den bratteste delen. Her har jeg gått fiskebein også tidligere, men med glatte ski og lengre staver var ikke det like enkelt. Jeg er helt sikker på at noen av mine fiskebein, objektivt sett, ikke var godkjente selv om jeg var 100% fokusert på å gå reglementert. Som jeg irriterte meg over i Birken, er det er i tilnærmet umulig å unngå en liten glifase hvis bakken ikke er stupbratt, da. Jeg trøstet meg med at de andre rundt meg som staket, i alle fall ikke var noe mer reglementert. Også på flatene så jeg gjentatt enbens-skøyting, men det er kanskje lov når det ikke er satt spor?!

Jeg sleit meg helt sikkert unødvendig ut på mitt velmenende forsøk på å bidra til å holde farten opp, og da jeg samtidig tukla med å få i meg en gèl (som forsatt er uåpnet) før Keiken etter ca. 60 km, mista jeg hele kjeden som sakte men sikkert hadde nådd meg igjen. Derfra ble det i praksis en ensom kamp bortsett noen få korte besøk, bla.a. av Lin Iren som var høflig nok å slå følge forbi Lisætra. Hun bestemte seg for å smøre om før stigningen opp til Pellestova, som forresten var ny av året  og gikk mer i trappetrinn i samme trasé som Hafjell Ski Marathon - tror jeg. Det var nemlig ikke så lett å se i tåka som nå hadde blitt tettere enn noen gang. Min spreke og alltid like positive klubbvenninne kom forresten tilbake med bedre feste i kneikene mellom Nordseter og Sjusjøen og var et minutt før meg i mål. Gratulerer med et crazy løp, som du selv sa det, Lin Iren!

Litt sliten var det lov å være her, Lin Iren. (Foto: Kjell Arild Andersen)

Fra Pellestova går det bratt ned mot Reinsvatnet, og for første gang måte jeg ploge ned bakken som jeg har sust ned mange ganger. Selv om brillene med gule glass fungerte perfekt hele dagen, ble jeg her usikker på hvor jeg skulle kjøre i det hvite tåkehavet. Det slo meg ellers at jeg faktisk ikke var på langt nær så gåen i kroppen som jeg pleier langs det endeløse Reinsvatnet. Jeg kjente ikke noen spesielle vondter i overkroppen eller armene, og merket nok at jeg lå på en lavere puls enn vanlig pga. staketeknikken: Muskulaturen i beina blir jo i mindre grad aktivert enn i variert klassisk teknikk. Pulsmåleren ble uvanlig for meg å være, glemt igjen hjemme i Elverum, så jeg har ikke noe "bevis" for det, men søndagens digg-diggere-diggeste følelsen av å bruke beina i god gammaldags diagonalgang, underbygger antagelsen.

I de tre fiskebeinssmotene etter Nordseter var det like fordømt vanskelig å gå fiskebein, spesielt i overgangene til staking over toppen. Jeg innså etter halvgått løp at dette ville bli rekord i feil ende hva tid angår, uten at det opptok meg i det hele tatt. Igjen fikk jeg igjen for min stahet og opparbeidede erfaring fra seige utfordringer, og delte løpet opp i passende etapper mentalt. Med 7.17.28 som sluttid nærmet det seg to timer lenger tid enn mine to kjappeste Trollturer i 2010 og 2011 og under halvtimen mindre enn på 120 km i fjor. Og da ble det også ganske "jobbigt" på den siste halvdelen. Det overrasket meg likevel at jeg var marginalt "raskere" på de siste 13 km i år enn i fjor da jeg tross alt hadde feste - selv om jeg hadde gått en halv time lenger.

Vel blåst, og sjølv om jeg hoverte med "barnsekirenn" rett etter målgang skiftet jeg mening ganske fort til: "Itt no barneskirenn"! (Foto: Kjell Arild Andersen)

Som de faste bloggleserne  vet, opptar plasseringer og tider ganske mye. Denne gangen ble det "mot normalt" underordnet, selv om jeg underveis ikke ante at så mange som en tredel valgte å gi seg. Da jeg skulle lage reportasjen på kondis.no i etterkant, var jeg hellig overbevist om at EQ Timing hadde skikkelig problemer. Det var noen få mangler på den første lista, men 124 DNF-er, de aller fleste på 95 km, sier vel sitt? 120 km ble kutta ut pga. de rådende forhold, men tre mann, deriblant Sjusjø-nabo Geir strøk likevel mot Hornsjø uten å bli varslet om endringen!

Å kalle det en trolsk opplevelse er vel litt klisjépreget? Likevel er det i etterkant litt rart å tenke på at der jeg tidligere har gått trollbundet av de fantastiske omgivelsene, gikk en hel arbeidsdag uten å se noe som helst. Føle meg snytt? Nei, ingen grunn til det. Jeg vet hvordan det kan se ut og hvor utrolig fort milskiltene kan komme når det er skarpt skareføre på Troll Ski - verdens flotteste skirenn - i all fall i min verden. Så neste år skal jeg nok "stake lell"!

ALLE RESULTATER

REPORTASJE MED BILDER PÅ KONDIS.NO