I motbakke i Sjusjøløpet

Klokka stoppet for seint på Sjusjøen. (Foto: Erik Haugen)

Første helga i august var det på tide å pynte opp på brøstkassa med en nummerlapp igjen - en kortreist sådan. Sjusjøløpet til og med i treningsrunden min rundt Sjusjøvatnet hvor jeg har svima rundt i halvvåken tilstand på utallige frokostrunder er vel det nærmeste jeg kommer å kunne løpe ei løype i blinde!

Jeg har brukt runden som distansetest i mer våken tilstand også, men jeg har ikke noe eksakt tall på hvor mange ganger jeg har løpt den mila rundt vannet siden jeg ble Sjusjøboer i 2003. At jeg i alle fall har 10 runder hvert år er ingen overdrivelse, ofte annenhver gang med- og motsols.

Det var en todelt hensikt med å stille på kortutgaven akkurat som i min forrige konkurranse i Femundløpet for 6 uker siden. Jeg trenger sårt distansetrening i litt høyere fart enn det ville blitt i den seige halvmaraton-løypa i Sollifjellrunden. Dessuten fikk jeg dekket løpet bedre for kondis.no enn hvis jeg skulle være borte i over to timer som jeg brukte i fjor.

En skulle tro at en runde som følger vannet er ganske så flat, men det stemmer ikke helt på Sjusjøen. På lørdag føltes som det var enda mer motbakker enn jeg visste om. Etter en lett km fra start oppe på stadion ned til vatnet, merket jeg at lårene ikke ville være med på det hodet var innstilt på i de slake stigningene på østsida av vatnet. Jeg seig bakover i feltet som bestod av 90 løpere samtidig som jeg gispet etter pusten og følte bokstavelig talt på kroppen at det ikke kom nok o2 til lårene. I den bratte kneika etter en sørpete sti i sørenden av vatnet måtte jeg til og med gå for å komme meg opp. Litt overraskende egentlig etter en uke med fokus på å få overskudd med to uvanlige fridager og to økter for å få fart, 6 x 1000 m I4 på bane på tirsdag og 15 x 1 min I3 i Sjujsøløp-løypa på torsdag.

Heldigvis er det også noen utforbakker, og nedover Rømåsvegen var jeg igjen ajoúr og vel så det med 2-3 løpere som jeg måtte gi luke til oppover. Etter demningen på vestsida går det litt opp og ned, og det ble igjen en mental berg-og dalbane før jeg begynte å grue meg for den harde avslutningen opp igjen til mål. Merkelig nok greide jeg å hente to til der og følte meg ikke riktig så "astmatisk" lenger. Jeg skjønte ikke helt hvorfor, men antakelig var ikke de andre like godt forberedt på den seige avslutningen og stoppet enda mer opp. Fart er som kjent en relativ størrelse..

Akkurat som under KM i terrengløp i vår (der jeg ble desidert sist) presterte speaker
Håkon Marius Kvæken å skryte uhemmet av engasjementet til undertegnede. ...

Ulempen med å løpe en så kjent løype for meg, er at jeg blir veldig fokusert på hvilke tider jeg bør prestere. På forhånd mente jeg bestemt at 45 minutter burde være realistisk på 10,2 km når persen på trening i selve runden (Sjusjøvatnet rundt på 7,6 km) er på 33.15. Med 1 km utfor i starten og 1,5 km i mot og myr på stadion til slutt, var det et edruelig anslag. Fasiten sier at Bakkerolfen anno august 2016 er to minutter bak skjema. Jeg brukte som antatt 4 minutter på den første, og 8 minutter på den siste halvannen km, men tida nede ved vannet var akkurat to minutter dårligere enn persen - satt alene på trening. Riktig nok for ni år siden med likavæl, da gitt!

Hvorfor følelsen var så til grader delt er jeg litt usikker på. Mangel på konkurranser og max-o2-økter i juli er en mulig teori. Jeg er i alle fall glad det ikke var motbakkeløp denne gangen, og jeg er veldig i tvil om jeg har noe i de fine, lokale motbakkeløpene å gjøre idet hele tatt i høst. Skal jeg innkassere sub-40 på mila og sub-1.30 på halvmaraton i år må det nok prioriteres både mht. trening og konkurranser.

En annen mulig årsak til motbørene i den første konkurransen kan være at jeg ikke hadde restituert meg muskulært etter to litt uvante og intense økter på rappen. Kroppen føltes helt fin, men lårene var beviselig ikke det. Den bedre følelsen mot slutten av løpet tyder på at det var noe som satt i før start. At jeg som vanlig var mer opptatt av å ta bilder på  halvmaraton enn å tøye ut var heller ikke helt ideelt.

Ok, løpt er løpt og spist er spist. Det ble en ny bekreftelse på at jeg passer utmerket som listefyll ganske så midt i massen med 39. plass av 90 startende og 3. plass av 5 i klassen. Ikke noe unormalt for tida, men 10 minutter bak vinneren på en 10 km har jeg forsatt litt problemer med å godta - selv om Devon Kershaw ikke er noen sinke og Kristin SS heia mye mer på han enn meg....

Morsomt er det åkke som når jeg løfter blikket litt opp fra egen navle og ikke glemmer alle "sambygdinger" på Sjusjøen som heier på et seigt skinn og etterpå prater opp Kondis. Jeg må også vedgå at det er morsomt å stille på streken med gode utøvere uansett idrettsgren, så da må en bare finne seg i å bli skjøvet lenger ned på lista.

Med 168 løpere på de to distansene på Sjusjøen ble det en oppgang på gode 30 % fra den forrige deltakerrekorden, og til tross for at det var flust av andre flotte terrengløp å velge mellom denne helga. Det var nemlig en hard prioritering av meg å velge bort Kongsvinger Maraton for første gang på 16 år siden de løpene falt på samme dag. Neste år håper jeg Sjusjøløpet blir en uke etter igjen. I år valgte jeg i alle fall riktig mht. værforholdene som var ganske så idéele på fjellet med oppholdsvær, lite vind og 15 grader.