Runde på runde i Veldremila

Arild hadde nok mer grunn til å ha trua enn fartsholder'n
som virker veldig fokusert på oppgaven......

 Torsdag denne uka stilte jeg ganske så forventningsfull opp på Sveum Idrettspark i Brumunddal for å prøve meg på en 10 000 m på bane for første gang på sju år. Med et definert mål om sub-40 på mila i løpet av året, finnes det ikke noen mer absolutt test på kapasiteten enn å løpe runde på runde på en bane.

Opplegget var perfekt med lette bein etter sist helg uten trening(!) og avtalt spill med Arild som også hadde sikta seg inn på samme tid, dvs. 1.36 pr. runde. Forholdene var også fine med lett overskyet og lite vind - men 22 grader var i varmeste laget. Her var det heller ingen "umulige" motbakker i sikte som sist i Sjusjøløpet.

Etter en lett oppvarming med Hoka Clifton var det på med noe enda lettere, nemlig Asics Pirahna med null demping og nesten null vekt (125 g). 26 løpere var på start og jeg og Arild fant fort plassene våre i bakre halvdel av feltet. Fokuset var på ikke å løpe en meter raskere enn 4-blank fart, og vi cruiset avgårde etter klokka. Mens det i "gamle dager" var umulig å løpe første runde sakte nok, havnet jeg som tiltrodd fartsholder to-tre sekunder bak skjema fra første runde. Etter seks runder var jeg allerede oppi 1.40, og Arild fortsatte i samme tempo mens jeg sakte men sikkert ble lenger bak. Dermed ble det et sololøp med stadig økende rundetider som ikke stabiliserte seg før på 1.45 (4.15 fart).

Baneløp runde på runde er en mental greie for utrente hjerner og bedre blir det ikke når en må holde farten selv. De som når deg igjen, er du sjanseløs på å følge og de du når igjen får du heller ingen hjelp av. Med autolap på GPS-klokka hadde jeg i alle fall kontroll på tider og antall runder - i motsetning til noen av damene som jeg nådde igjen som løp i mål før meg! Jeg prøvde så godt jeg kunne å ta en runde om gangen og hele tida stabilisere tidene. Bortsett fra en spurtrunde på 1.34 for å unngå å se 43-tallet, er det eneste positive at jeg i alle fall greie å holde pulsen ganske stabilt på 90 %.

Lang lang rekke allerede etter 50 m. (Foto: Bjørn Grønvold)

Hvordan kan spriktet mellom ønsket og reell situasjon være så stor? Som jeg måtte spøke med rett etter målgang er ikke to bak skjema så verst. Det som er ille er at det er to runder og ikke sekunder det er snakk om! Vel, selvsagt er det bare å innrømme at ambisjonene var urealistisk høye for tidlig i opptreninga. Jeg fikk herved et forvarsel på at 40 på mila greier jeg nok ikke i år, men jeg kommer ikke til å gi meg uten kamp. Fortsatt tror jeg hovedproblemet er at spensten i steget svinner hen og gjør teknikken veldig uøkonomisk. Samtidig er nok o2-kapasiteten for dårlig. Jeg får ikke nok luft, og da er det naturlig at det er de største muskelene i låra som får det. Jeg løper meg ikke skikkelig sur, og minutter etter målgang kunne jeg fortsette med flere runder - både på Sveum og med selv....

Etter de nødvendige runder med meg selv, er jeg nok nærmere å greie mitt eget "B-krav" for sesongen på halvmaraton. 4.15 farten som da trengs har jeg inne, og stayer-evnene har alltid vært bedre enn tempoegenskapene, så da er nok Oslo halvmaraton neste absolutte test. Før den tid skal jeg spisse formen med jevnlige korte, konkurranser for å få de nødvendige maks-o2-øktene jeg ikke greier å gjennomføre alene. I tillegg skal hoppetauet  brukes flere ganger i uka framover. Med det kjenner jeg veldig tydelig at rumpa siger ned etter bare et minutts jumping, og samtidig får jeg få vekket leggene til live igjen. Akkurat nå kjennens det ikke som de er i bruk. Normalt skulle vel 10 000 m på bane i sko helt uten demping merkes akkurat der...