tirsdag 13. desember 2016

Den gode taper


Sist uke ble det to konkurranser - og to sisteplasser. Jeg har ikke satt opp den statistikken, men har på følelsen av at det har blitt en del av de - sisteplassene altså - de siste par-tre årene. I tirsdagens Snøkut ble det riktig nok "bare" 4. plass av fire deltakere i klassen, men søndag underskrev jeg definitivt resultatlista som den 58. og siste i mål uansett klasse på 10 km i Sjusjørennet - uten at jeg har noen grunn til å deppe av den grunn.

For å ta Snøkuten først, så var egentlig ikke løpet i Kaashagarunden så verst, det småskumle underlaget tatt i betraktning. Med 29.29 på 6,6 km var det marginalt det beste av fire forsøk de siste tre årene. Beina var som vanlig ikke lette denne tirsdagen heller - til tross for at jeg hadde en lett treningshelg bak meg. Det skulle jeg selvfølgelig ta igjen på mandagskvelden da det ble nærmere fire mil med hodelykta på Budor. Konklusjonen er at det går jevnt og trutt framover med løpinga. Hvis jeg kan ha vett til å lade opp til noen av løpene, så vet jeg at jeg har mer inne nå.

I helga var det igjen Sjusjøen for alle penga fra fredag til mandag med tilhørende utskeielser på ski. Lørdagen var det problematisk å få feste på nullføret, og planen om å spare beina til søndagens kretsrenn gikk i vasken. (Hvorfor tok jeg ikke med meg zeroskia på fjellet, tro?) Dermed ble det tre mil improvisert staking på vekslende føre som oppladning til søndagens to runder i konkurranseløypene på Sjusjøen langrennsarena.

Jeg har gleden av å ha mange talentfulle skiløpere som elever i år.
Her er fire som også deltok i Sjusjørennet på søndag: 
Eirik Linderud, Hernes IL - G14

Even Linderud, Hernes IL - G14

Carina Sveen, Strandbygda IL - J16

Karoline Grøtting, Hernes IL - J16.

Kretsrenn har ikke veteranklasser, så lista for menn senior visste jeg allerede på forhånd måtte leses nedenfra. Som etteranmeldt ble jeg sendt ut av de første av i alt 12 seniorer. Ei lita stund hadde jeg et ørlite håp om å unngå og forsinke arrangementet, dvs, ikke komme aller sist i mål - men den gang ei. Jeg hadde bestemt meg for å prøve å stake den drøye mila som god trening til vinterens turrenn som jeg nå regner med i stor grad vil foregå uten fraspark. Et par små kneiker med fiskebein ble det i rundene nedenfor campingplassen, men så fikk jeg trent på den krøkkete teknikken óg. Stavene hadde jeg også kappet slik at de er akkuart innafor 83% av høyden min (med skisko) opp til festet av stroppen. Jeg er ganske sikker på at jeg holdt meg til reglementet både mht. staver og teknikk, selv om det ikke var noe kontroll for min del i alle fall. Jeg hørte imidlertid at det var noen yngre løpere som hadde blitt litt stressa og måtte bytte staver.

Jeg var egentlig brukbart fornøyd med gjennomføringen av de to rundene, selv om jeg gikk opp 20 sekunder på den siste og ble forferdelig langt bak de fleste andre. Med 38.40 på 10,5 km tror jeg ikke jeg kunne ha gått vesentlig fortere selv med optimalt feste heller Jeg holdt i alle fall godt følge med nestsiste mann på lista (som gikk med feste) helt til den siste langbakken. Jeg har nok styrken men mangler frekvens samtidig som jeg helt sikkert har mye å hente på teknikken. For meg var det likevel en liten barrière som ble brutt, og helt sikkert noe jeg får nytte av på turrennene hvor det blir slakere bakker som skal pigges. Helt optimalt stakeføre var det heller ikke på søndag med nysnø for mine ganske så upreppa grusski som jeg forresten har brukt både med og uten feste i vinter.

Som med mye annet ligger også dette med staking mye i hue. Lørdagens tur ble et slit fordi jeg hadde bremseklosser under skiene, og ikke var innstilt på oppgaven. Søndagens oppgave var det ikke noe problem å gjennomføre, men jeg skulle gjerne vært litt nærmere de to andre veteranene, Trond og Svein. Nå er det snaue tre uker til Romjulrennet står på programmet, ei løype jeg for øvrig rekognoserte for 3. gang denne sesongene ved hjelp av god, gammel blå-swix og diagonalgang. Jeg er egentlig allerede klar - men ikke for en ny sisteplass der!