fredag 7. april 2017

Bedre staker - dårligere løper!

I mål på mitt hittil tøffeste stakerenn så langt: Lillehammer
Troll Ski Marathon i 2016. (Foto: Kjell Arild Andersen)
Mange godt voksne turløpere prøver å ta etter eliteløperne og staker på blanke ski fordi det oppleves mindre belastende samtidig som det rett og slett går raskere selv i kuperte løyper som Birken. Men hvor belastende er det å stake sammenliknet med variert klassisk langrenn?

Som ivrig turløper kastet også undertegnede seg for alvor på stakebølgen denne sesongen etter å ha "fusket litt i faget" i 2015-16-sesongen. Alle turrenn, 8 i tallet, er blitt gjennomført uten festesmøring etter at fjorårets sesong ble avsluttet med to lange stakerenn, Vasaloppet og Troll Ski Marathon. Totalt staket jeg 6 av de 12 rennene over 10 km som jeg stilte opp i foregående sesong.

Fordelingen på trening har naturlig nok blitt dreid mer over på rene stakeøkter fra 1/3 i fjorårets sesong til ca. 40/60% mellom staking og variert klassisk denne vinteren. Rulleskitreninga har i all hovedsak vært gjennomført uten fraspark begge de to siste årene. Også styrketreninga har inneholdt spesifikke øvelser for å utvikle stakingen.

Subjektivt har jeg følt at det pulsmessig er lettere å stake også oppover - selv om jeg tradisjonelt har hatt min sterke side nettopp i diagonalgang på ski. Da jeg i yngre år testet maks-O2 både vår og høst, viste det seg som regel at kapasiteten var litt høyere rett etter at skisesongen var over enn på tampen av løpsesongen.

Etter å ha lagt mer vekt på staking de siste to årene, samtidig som jeg har fått betydelig lavere kapasitet i løping, har jeg etter hvert fått betenkeligheter vedrørende skitreningen ift. resultatene i løping som jo er langt mer sammenliknbare. Har mer vekt på staking rett og slett gjort meg til en dårligere løper?

Mistanken er blitt styrket ved at jeg til tross for jevnlig intervalltrening med løpesko gjennom vinteren, opplever at jeg ikke får nok luft. O2-kapasiteten oppleves dårligere, noe som farten på faste intervalløkter også har vist. Kan lavere intensitet både på skitrening og i konkurranser være årsaken til den reelle tilbakegangen, eller må jeg lete etter andre årsaker?

Jeg tok derfor for meg pulsregisteringene i treningsdagboka mi for de to siste sesongene samt konkurranselista for de fem siste årene for å finne ut hvordan den økte stakemengden har slått ut. Jeg har historiske data både på gjennomsnittlig og høyest registrerte puls i alle konkurranser. Når det gjelder trening er det kun gj.snitt-HF som er notert.

På grunnlag av hele 53 turrenn de siste fem årene fikk jeg følgende gjennomsnittstall:

ÅrAntallKmHF-snittHF-maxHF-snitt%HF-max%
Klassisk:
20131028214115484,692,2
2014934914115484,793,0
20151447214015384,692,5
2016621613915285,092,7
Staking:
2016624214215386,893,3
2017825314115386,893,8

Stakende mot mål på Budor tidlig i  januar. (Foto: Kjell Arild Andersen)
Dette var for meg meget overraskende. Det er ikke forskjell på verken snitt- eller makspuls i staking kontra variert klassisk teknikk. Tar jeg hensyn til at maks.pulsen har falt med tilnærmet ett slag pr. år, har jeg faktisk ligget marginalt høyere i staking. Her er det å bemerke at jeg staket to lange renn uten pulsmåler, slik at snittet reelt er noe lavere. De forskjellene som fremkommer av tabellen er imidlertid så marginale at de er ubetydelige ift. naturlige svingninger fra renn til renn pga. forhold, dagsform osv.

Også treningsdataene for de to siste vintrene viser det samme. Her har jeg sammenliknet trening som jeg har klassifisert som rolig langkjøring (sone 1) i klassisk og staking. Det er verdt å merke seg at det omfatter langt over 90 % av all skitrening jeg har bedrevet. Jeg trener i praksis ikke intervaller på ski. Det blir enten rolig langkjøring - eller konkurranser (dvs. hurtig langkjøring).

Klassisk
ÅrØkterAktivitetTypeIntKmHF -snittHF -snitt%
201637Ski-klassiskLkj-r186811569,8
201727Ski-klassiskLkj-r161911872,2
Staking:
201610Ski-stakingLkj-r125511972,7
201719Ski-stakingLkj-r138811469,8

Det første året jeg prøvde med rene stakeøkter, i 2016, lå jeg faktisk litt høyere enn på de vanlige klassiske turene, mens det sist sesong er omvendt. Det kan trolig forklares med at en "ny" bevegelsesform krever litt mer innsats for å mestre i en innkjøringsfase?

Tilbake til min bekymring om at økt stakefokus har gjort meg til en løper med dårligere kapasitet. Ut fra belastning på hjertet isolert, så er det altså ingen grunn til å tro det. Det som gjenstår som en mulig årsak er "slektskapet" i bevegelseformene. Det er opplagt at variert klassisk teknikk har mer til felles med løping enn staking - og skøyting.

I bakleksa etter en god skisesong da Gå-Joggen startet den første uka i april.
At de som har størst O2-opptak også har størst kapasitet i staking er i alle fall ikke noe å tvile på. Konklusjonen i min egen lille studie blir derfor at jeg må lete eller andre årsaker til at jeg har markert tilbakegang i løping samtidig som jeg ved hjelp av spesifikk staketrening har greid å holde tilnærmet samme nivå i turrenn. Det siste er ikke noe sensasjonelt, da jeg kjenner flere eldre turløpere som har hevet seg markant etter å ha fokusert på stake-teknikk og -styrke.