Det viktigste er ikke å vinne...

Det ble et hårfint prestisjetap mot Martin i helga, gitt.
 (Foto: Kjell Arild Andersen)

Det viktigste er ikke å vinne, men å delta! Har du lest noen innlegg på Bakkerolfen så har du sikkert fått med deg min egen vri: "Det viktigste er ikke å vinne, men å slå fetter'n!" Det gir ikke noe ekstra motivasjon hvis han ikke er på startstreken, så jeg har en annen vri også: "Det viktigste er ikke å vinne, men å få opp pulsen!"

Ingen vits å delta i kappestrid hvis en ikke blir skikkelig sliten, og bare cruiser gjennom liksom. Også når jeg stiller i samme felt som verdens beste, er det i mitt hue faktisk like fair konkurranse som når fetter Jan Erik er foran i feltet. Det gjelder bare å manipulere seg selv til å tro på at det er en reell duell.

På lørdag var jeg med på mitt andre fristilrenn for sesongen - Sjujsøen Fri på 28 km med noen sugende motbakker fra Natrudstilen opp til Sjusjøen. Martin Jonhsrud Sundby er like glad i å feriere/trene på Sjusjøen som meg og stilte i spissen for et sterkt felt på 133 løpere. Det var tynt med konkurrenter på mitt nivå, så her ville jeg garantert bli baktroppløper uavhengig av om jeg cruiser gjennom eller gjør mitt ytterste.

Ragnhild Haga sørget for at det ble "tjej-deng" for 90 av de 108 kara som skøyta Sjusjøen Fri. 

Skøytetreninga har blitt betydelig nedprioritert i vinter til fordel for staking, men jeg vet at differansen til topputøvere om det er på ski eller i løping pleier å være nær et minutt pr. km. Det har jeg sjelden vært innafor i Birken, men 28 minutter bak Martin, som jeg regnet med ville vinne, var et passende mål denne gangen. På min skøytetur ned til start kom jeg på en ny vri som kjapt kalkulert ga meg tre minutter mindre "å gå på". Et minutt ekstra for hvert år jeg er eldre enn verdenseneren er vel passende - om dog en noe uoffisiell aldersjustering?

I mitt forrige innlegg "Bedre staker - dårligere løper!" var jeg innom min bekymring for at staking har bidratt til lavere o2-kapasitet. Når det gjelder skøyting vet jeg fra tidligere at jeg ligger litt høyere i puls enn i vanlig klassisk, så viktigere enn "liksom-konkurransen" med vinneren var ønsket om å få en real kvalitetsøkt. Det har blitt fire skøyteturer etter Birken, så håpet var at muskulaturen hadde blitt såpass tilvendt at jeg orket å presse.

Forholdene var noe raskere enn i fjorårets renn i akkurat samme trasé så jeg hadde også et reelt håp om å komme i mål under 1.35 i år. I tillegg avslørte jeg for allsidige Anne at jeg var ute etter revansje for prestisjetapet på Gå-Joggen på Jernbanemuséet tre dager før.

Starten er brutal og jeg forsvant som vanlig bakover fra min frekke startposisjon ved siden av Helge og en trønder som skulle vise seg som å være min overmann i aldersklassen. Jeg hadde prøvd å gjøre meg litt flid med preppinga denne gangen, og det som var tilgjengelig i kofferten av pulver og rilleverktøy  ble benyttet. De stive Madshus-skia har imidlertid sin begrensning uansett prepp. Jeg tror det er spennet som gjør at de stopper helt opp i bratte bakker, og både i den første mørdarbakken etter start, opp Midtfjellet og i den siste kneika opp til Gjestbuåsen var det det like greit å gå glidende fiskebein. Ikke mye "slepp" i motene med de treplankene, men i lett terreng gikk de brukbart selv om det var her Anne og et par andre løpere kom i kapp etter at jeg hadde padlet fra oppover "Proffløypa". Fra drikkestasjonen på Ljøsheim og inn ble vi en gruppe på fire, og i kjent stil var jeg ikke den flinkeste i kvartetten til å ligge bak å spare krefter.

Etter at Anne slapp litt ved drikkeposten sin ved Midtfjellkoia konsentrerte jeg meg om å gå teknisk for å om mulig å ta innersvingen på de tre andre i gruppa på slutten. Etter at jeg fikk karret meg over Gjestbuåsen med rimelig møre skinker, syntes jeg selv at jeg holdt stilen og gikk "styggfort" på ski. Selv om det var blitt litt løsere midt å dagen gikk det fortsatt unna, og jeg hadde jeg like god glid som medløperne på den siste delen.

Det stiger litt opp til stadion, og like før kom jammen Anne som ei kule ved kulen inn på Birkebeinerløypa. Her var det bare å gå ned i kjelleren og bli der! Over den siste toppen ble det likevel noen få meter, og på flata var lår og sete like surt som den umiskjennelige myrlukta like før skistadion. Avstanden etter runding av hesteskoen ble på seks sekunder, men det smakte bedre å fullføre med stil enn det kostet å bite i det sure eplet denne gangen. Dessuten holdt jeg den andre jenta i kvartetten bak meg.

Anne Storslett mot mål seks sekunder foran...

...Skøyterolfen som for en gangs skyld ikke ble sist i et spurtoppgjør.  (Begge foto: Kjell Arild Andersen)

Skøytegrunnlaget tatt i betraktning, er jeg mer enn godt fornøyd med å holde trøkket oppe i en og en halv time. Med snittspuls på 150 (91 %) og maks på 161 (98 %) ble det ikke mye crusing akkurat! "Konkurransen" med Martin ble også akkurat så jevn som jeg hadde forestilt meg med 25.19 etter i resultatlista,  men siden jeg "bare" er 24 og et halv år eldre ble det tap med noen sekunder i den fiktive duellen også. Jeg hadde to-tre passeringstider underveis som også var med på å holde moralen oppe, og da målportalen ble nådd nær 6 seks minutter tidligere enn i fjor og jeg kom inn under halvannnen  time på nesten tre mil med 150 høydemeter stigning, syntes jeg ærlig talt at jeg kunne ta påskefri med god samvittighet!

Ole Morten Eidem var best i klasse M56-60 år, men jeg var kanskje beste utgave av meg selv i et skirenn i år?
(Foto: Kjell Arild Andersen)

PS! På påskeaften det på'n igjen med ny Martin-duell i Monsterbakken. Da blir det nok vanskeligere å være bare ett minutt bak siden det er 1 km motbakke - i fjor ble jeg tre minutter bak.... Da blir nok målet utelukkende å få opp pulsen. Det er faktisk ingen selvfølge har jeg fått erfare i vinter, men det skal jeg komme tilbake til. God påske så lenge!

REPORTASJE MED 100 BILDER PÅ KONDIS.NO: 

Martin Johnsrud Sundby og Ragnhild Haga vant Sjusjøen Fri