søndag 4. mars 2018

Nattvasan - en langs natts ferd mot Mora

(Foto: Vasaloppet)
Du vet du har gått Nattvasan når du går i mål klokka to om natta, spiser middag i tretida og prøver å legge deg i firetida. Joda, Nattvasan ble en ny og annerledes opplevelse på flere måter sammen med super-reserven, Rune.

Mens Rune fikk fire dagers forberedelse, har jeg hatt denne natta i tankene et års tid. Egentlig i to år siden Jan Erik og jeg prøvde å melde oss på i fjor også, men jeg var for treg på tastaturet da 750 par fikk plass. I år var antallet doblet - og jeg bedre forberedt dagen etter Birken når Vasalopp-påmeldingene alltid åpner.

Som jeg var inne på i forhåndsinnlegget til helgas begivenhet, Kald og rolig foran Nattvasan, var vi som alle andre spente på forholdene mht. temperatur. Etter litt vurderinger valgte vi sko-overtrekk av touring-typen og et ekstra lag under super'n, men ellers vanlig konkurranseantrekk. Jeg tok i tillegg et ekstra par vanter inni hanskene og valgte som makkeren å bruke drikkebelte i stedet for drikkesekk med slange som jeg fryktet ville fryse.

Pga. temperaturen hadde arrangøren forsterket servicen på alle drikkestasjonene med mulighet for å fylle på med varmt drikke. Ellers så skal jeg komme tilbake til at det var det en del med arrangementet som bar preg av at det ikke har samme standard som selve Vasaloppet....

Nattvasan er i likhet med Öppet Spår absolutt et alternativ hvis du ikke liker å stå opp midt på natta for så å bli stående i kø i den første bakken. Med start klokka 20 kunne jeg fullføre arbeidsuka før Rune og jeg satte oss i bilen og kjørte de snaut to timene det tar til starten i Sälen. Med 3000 plasser og stort frafall som trolig  skyldtes kulden, var det ikke det vanlige peset for å finne posisjonen i den første av de tre ledene.

Som snapen signaliserte hadde vi ikke tenkt å bruke så mye av natta på dette barneskirennet...
Etter litt begrenset oppvarming, var vi klare til start i ti kuldegrader med fare for inbytterpuls i den første bakken. Vi hadde en avtale om å vente på hverandre ved den første drikkestoppen ved Smågan hvis det skulle skje noe slik at vi mistet hverandre i den første bakken hvor det uansett ville bli trangt om plassen.

Rune stilte seg i sporet bak meg og vi staket oss greit av gårde. Etter noen hundre meter var det fritt fram å skøyte, og jeg tok noen skøytetak før passering av vegen. I løssnøen som var lagt på bare minutter før start, skled nok den venstre staven ut noen cm og jeg hørte det mer enn jeg merket at en skitupp var borti staven som plutselig var en halv meter for kort. Rune lå rett bak og registrerte uhellet, men uten å kommunisere mye i mylderet fortsatte vi i håp om at stavservicen ikke var plassert for langt oppi bakken.

Padling med en stav er litt spesielt, og selv om jeg har trent mer skøyting enn vanlig har jeg ikke vært helt Alsgaard og gått uten staver. Jeg er jo snarere blitt sammenliknet med Hallvard Hanevold pga. noe bred padlestil - og tok ikke akkurat mindre plass fektende med en halv stav som jeg ikke hadde vett på å kaste fra meg. Hengarmen fikk gjøre litt mer jobb en vanlig, men først og fremst merket jeg det i mine fra før stramme hamstrings. Jeg kom meg opp de to klart bratteste kilometerne i hele løypa til Vasloppets høyeste punkt med høy I3-innbytterpuls overbevist om servicen var plassert der. Jeg fant raskt igjen Rune - men ingen som var villig til å låne bort en stav. Vi ble fort enige om at ved Smågan måtte det være muligheter. Rune antydet å bryte, men det var ikke noe reelt alternativ i mitt hue.

Oppå myrene gikk det nok ikke så mye saktere enn normalt med friskøyting og "enkel dobbeltdans" mens Rune staket som planlagt i sporet. Han mente han bare hadde ventet et minutt på toppen av bakken. Selv om det var tråere på myrene, fikk jeg i alle fall ned innbytterpulsen på den 7 km lange transportetappen fram til Smågan.

Litt febrilsk skriking og vifting med en stavstump ga resultater. Swix-grabbarna våknet på kveldsskiftet og fikk gitt meg den venstre staven på 155 cm som jeg ba om. Det stemte jo ikke, og jeg kom på at jeg hadde kuttet det gamle paret med 2,5 cm da jeg eksperimenterte med stakestaver for et par år siden. Etter en ny tur i bua og 1199 notert på blokka, var jeg klar for å restarte Nattvasan 2018. Sikkert litt overivrig i starten, men Rune fulgte akkurat som planlagt greit med, hovedsaklig ved hjelp av  staking.

Jakten på de andre hadde begynt, og kommentarer fra både "söta bror og syster" om at jeg endelig hadde to staver var hyggelig å ha med seg på vegen. Side om side med Rune på sporet til høyre og jeg i venstrefila som i Hafjell Ski Marathon, følte vi virkelig det gikk unna og anslag på slutttida ble gjort med edruelig beregninger.

På forhånd var vi enige om at den som tippet nærmest skulle bli påspandert en ordentlig kake til morraskaffen på Runes favoritt-kondis i Mora. Begge forhåndstipsene som ble gjort i bilen til start var i overkant optimistiske, og mitt aller mest - så den premien var i realiteten allerede tapt uten at det la noen demper på innsatsen.

I Risberg hadde vi begge tømt drikkebeltene våre, og de ble fylt opp med ny, varm sportsdrikk. Vel halvveis i Evertsberg var eneste servering med "alle rettigheter" under Nattvasan og for min del  ble både en kopp blåbärsoppa og en pannekake med syltetøy og rømme forsøkt langet innpå med hanskene på. Det meste fant nok veien dit det skulle, og raskt var begge mette nok til å fortsette på dagens letteste etappe samtidig som vi optimistisk fastslo at det var "bare en skimaraton" igjen.

Du trenger ikke være markedsøkonom for å skjønne at Silva er stolt sponsor av Nattvasan.
Om det var næringsinntaket eller løypeprofilen som gjorde mest utslag skal være usagt, men nå føltes det som vi suste gjennom natta. Det ble lenger og lenger mellom lyktparene der framme og vi startet en ny gjettekonkurranse om hvordan vi lå an plasseringsmessig - uten å ane hvor mange som stilte til start og hvor mange som ville bryte. Mellomtidene viser i ettertid at på den andre tredelen av løpet passerte vi 40 par, så den følelsen var i alle fall reell nok.

Fartsfølelsen var imidlertid ikke så god. Trolig fordi mørket på alle kanter gjør at en blir motsatt fartsblind med hodelykter som forøvrig holdt med god margin til mål. Vi merket jo at det var trått selv om sporene var faste og fine, og skøytfila like så. På de åpne partiene var det verst, men både den positive utviklingen vår i løpet og mørket lurte oss ikke så rent lite. Rune mente sågar at det måtte være noe feil med klokka mi....

Magisk stemning!
Spesielt på den andre halvdelen ble vi imponert over folkelivet langs løypa selv langt over midnatt. Hvor mange fakler og islykter som var satt opp som en allé langs sporet er umulig å anslå, men måtte i alle fall være firesifret. Stemningsfullt og vakkert og absolutt en opplevelse!

Fra Lundbäckbacken før Oxberg og videre mot Høkberg var det noe kneiker hvor jeg merket at padlegiret var kaputt. Da Rune gikk ut av sporet for å variere med skøyting, stod "skøyte-eksperten" minst like mye i sporet for å bruke armene som var freshe og fine. Forsåvidt som forventet utfra det jeg har merket på trening. Jeg er langt fra godt nok trent for å skøyte 90 km, og spesielt padlinga hvor jeg går dypere enn i dobbeltdans gjør hamstringene på begge sider stiv og kraftløs etter x antall mil. Jeg må få gjort noe med de strikkene som er festet opp i ræva før løpssesongen...

Syncron-skiing completed!
Mens jeg i følge makkeren holdt større fart i venstrefila enn når jeg stod i sporet på første halvdel, ble det mer og mer DP på andre halvdel. Jeg skøytet som Rune bare i bakkene og syntes i motsetning til tidligere på ferden "i fäders spår" at det var veldig greit å stå bakerst. Jeg hadde til tross for vektforskjellen en tanke bedre glid, så jeg hadde så langt sittet først i nedkjøringene.

Mellom Høkberg og den siste kontrollen i Eldris har vel noen og enhver vasaloppsåkare noen slitne minner. Rune forlangte å bli trodd på at han aldri hadde følt så pigg på denne "streckan"som i hans 10. vasalopp (uten at de ble godkjent i statistikken!) Da vi kom inn i lysløypa (som ikke var slått på - sikkert pga. stemningen) noen km før Mora, plukket vi ytterligere en håndfull par og avsluttet synkront med en god følelse på en tid som vi begge bommet stygt på på forhånd. Likevel en opplevelse i seg selv - og hvem er ikke fornøyd uansett med å fullføre "för framtids segrar", som det det står å lese på målportalen?

Bildet ble mer tåkete enn makkeren og meg som var sterke og klare til siste meter.
Bussen brakte oss til Camp Nattvasan på gymnaset i byen hvor det dessverre ikke var riktig samme standard på fasilitetene som vi var vant til fra våre ni tidligere målganger. Jeg har seks Vasalopp, to Ultravasar og en Skejtvasa fra før, mens Rune altså håpet å få godkjent sitt 10. på de 90 kilometerne på ski. Med målgang klokka to om natta er det selvsagt "lugnare" i Mora, men litt for stille for å finne fram til hvor vi kunne rulle ut soveposen etter å ha brukt en time i dusjen og matsalen slik at klokka nærmet seg tida da vasalopps-åkare ellers står opp for å være klar for den store dagen et døgn senere.

Trøbbel med betaling pga. manglende terminaler løste seg med litt velvilje fra behjelpelig sjeler både i matsalen og på bussen tilbake dagen etter, men var et stressmoment for slitne huer. Matserveringen var forresten ikke gratis som vi var vant til fra Vasaloppet. Vi syntes begge at vi fortjente et varmt måltid selv om klokka var tre på natta...

Fordelen med å starte på kvelden og slippe å stå ukristelig tidlig opp, oppheves nok av at døgnet blir snudd på hodet i etterkant. Mye søvn ble det i alle fall ikke på flatsengene på oss. Rune fikke knapt blund på det såre øyet sitt som fikk det litt tøft ned mot 15 kuldegrader uten briller og kanskje forverret av lysforholdene. Ellers var vi friske og raske for returen til vanlig arbeidstid lørdag morgen.

Rune fikk som avtalt premien sin for minst dårlige tips, selv om den måtte vente til vi var fraktet tilbake til Sälen. Trøsten for meg som måtte spandere, var at ar 2. premien var like stor - og god! Takk for samarbeidet, Rune. Du reddet meg fra å bli programhelt. Det er jeg ikke spesielt kjent som - det er jo mye bedre å være helt om natta!!!



Nattvasan 2018 kort oppsummert  med tall:
979 av 1367 lag kom til start. 292 par måtte bryte. Team 55+ kom inn som nr. 57 av 669 lag som fullførte med begge løperne og som nr. 7 av 23 fullførende norske lag (49 påmeldte). Vinnerne kom inn på 4.28.16. (4 minutter mer enn vinneren av Vasaloppet halvannet døgn senere) Det siste laget kom etter på 11.48.33. Team 55+ brukte 5.51.25.


Flere tall for Team 55+ i Nattvasan 2018:

Mellantider

Split
Klockan
Tid
Sträcktid
min/ km
km/h
Plac.
Smågan
20:46:29
00:46:28
46:28
04:14
14.20
105
Mångsbodarna
21:34:32
01:34:31
48:02
03:42
16.23
102
Risberg
22:14:45
02:14:44
40:13
03:40
16.41
90
Evertsberg
23:06:49
03:06:48
52:03
04:21
13.83
74
Oxberg
23:59:16
03:59:15
52:27
03:30
17.16
63
Hökberg
00:38:10
04:38:09
38:53
04:20
13.88
62
Eldris
01:19:02
05:19:01
40:51
04:06
14.68
61
Förvarning
01:49:03
05:49:02
30:00
03:35
16.79
-
Mål
01:51:25
05:51:25
02:22
03:59
15.12
57