onsdag 4. juli 2018

Helt på villspor i Femundsmarka

10 km feltet telte neste 100 løpere. (Foto: Arne Heimdal)
Femundløpet er et must på kalenderen ved St. Hanstider. I år var det ingen halvmaraton og dermed ble  det 10 km for andre gang på meg. For to år siden var det en stiv legg som gjorde at jeg tok "snarveien" til mål, men i år var bare 5 km mosjon alternativet.

Med halvmaraton for en uke siden på Hamar startet jeg sommerens treningsperiode som forøvrig ikke inneholder konkurranser. Oppladning og tilhørende forventninger til tid og resultat ved Femundsenden var derfor fraværende. Det var som på den doble distansen helga før, bare ei treningsøkt hvor jeg håpet å kunne få en positiv opplevelse.

Starten på Femundløpet går slakt oppover, og jeg var kun opptatt av å kikke på pulsklokka for ikke å bomme på følelsen nok en gang. Pulsen holdt seg godt under 90 %, men løpet var likevel kjørt før det hadde startet. Akkurat samme leksa, med tung pust og gradvis tyngre og surere bein på den litt småtekniske stien i såvidt under 5 min/km-fart på de første 4 km.

Grusvegen til drikkestasjonen ved 6 km var kjærkommen for å slippe å løfte beina, men autostradaen  ga ikke noe avansement i feltet. Snarere så var det bare såvidt jeg holdt følge med mine tre medløpere, Arne Jørgen , Gunn Sonja og Martin. I småkneikene på mer teknisk sti etter drikkestoppen, ble det som fryktet full stopp. Tanken på gå litt for å få igjen pusten var farlig nær ved å bli satt ut i praksis, men ryggene foran og tanken på den lette avslutningen de siste 2 km holdt meg i gang.

Det som for meg føltes som et skikkelig maksdrag viste seg å være godt over 4 min/km-fart i den 2 km lange nedoverbakken mot mål, men jeg fikk da i alle fall opp pulsen til normale høyder og plukket et par plasser. Tida, 45:41 var selvsagt nok en "all time low", over minuttet treigere enn mitt eneste sammenlikningsgrunnlag to år tilbake.

Arne Jørgen gjorde comeback og ble for sterk for meg. (Foto: Arne Heimdal)
Øystein var foran meg i mål, men likevel bak meg på liste
- trolig pga. nettotid fra start- til målstreken. (Foto: Arne Heimdal)
Det var ikke bare luggen som var tynn ved Femundsenden i år.... (Foto: Arne Heimdal)
Gunn Sonja var god motivasjon å ha da det gikk som tyngst. (Foto: Arne Heimdal)
Bjørn troner nå alene på toppen av Femundløpets adelskalender -
med alle løp siden oppstarten i 1967! (Foto: Arne Heimdal)

Helt på villspor i Femundsmarka, altså. Tid og plassering var som sagt helt likegyldig, men det er måten jeg går meg vill på som begynner å ligne en forbannelse - selv om jeg slett ikke er av den overtroiske typen. Alt har sin forklaring, og utsagn som at det er mer mellom himmel og jord enn du aner, gjør meg forbanna.

Nå skal jeg opp i ringene og gjøre en treningsjobb uten å gi meg selv flere slag i trynet i form av konkurranser. Denne gangen hadde jeg ikke mye å skylde på. Forholdene var helt optimale, ribbeina var i orden igjen, jeg hadde fått slappet av en ferieuke og trua på at jeg  var på riktig vei igjen var til stede. Det eneste som kan forklare den lave terskelen er at stakeintervalløkta med Team 55 ++ (Jan Erik og Rune) to dager i forkant satt mer i kroppen enn det føltes.