Det 21. og største Sentrumsløpet

"Keep on smiling" etter 7 km. (Foto: Olav Østbye)

Da er Sentrumsløpet huket av som utført i år igjen - for 21. gang faktisk. Der kunne jeg stoppet hvis det sportslige er alt ved en sånn happening med ganske akkurat 10 000 deltakere på 5 og 10 km. Heldigvis for meg er det mye annet som teller også. Det er stort å være med på "åkke som", og dette var i tillegg det aller største Sentrumsløpet jeg har vært med på siden mitt første i 1997. Moro bare det!

For å ta det sportslige først, så ble det akkurat så tungt som fryktet etter at beina ikke har vært akkurat lette etter kun en ukes konvertering fra mye skøyting til løping. I "gamle dager" gikk det greit, nå trenger alt lenger tid. Det var ingen ambisjoner på forhånd, men likevel et håp om at en uke med mindre trening skulle gi en våryr opplevelse i urbane omgivelser. Med 19-20 grader og høy luftfuktighet virket det litt trykkende for en som så vidt har fått tatt seg et par turer i kortbuksa. Trøsten får være at mange klaget over det samme og at tidene for de beste var betydelige svakere enn på lenge.

Uten et skjema med km-tider var jeg fast bestemt på å ligge rett over terskelpuls fra start, for ved første kikk på klokka midt i Slottsbakken finne ut at jeg lå på joggepuls! Da først kom jeg på at jeg hadde glemt å ta på pulsbeltet selv om jeg hadde all verdens tid til oppvarming og andre rutiner. Nybegynnertabbe! Håndleddpulsen er det jo ingen vits å se på, så da måtte jeg stole på min rustne «cruise-controll». Heldigvis startet jeg i en pulje bak den jeg var påmeldt i, ellers så ville det gått helt på dunken. Jeg raste likevel bakover i pulje 3 helt opp til Frognerparken før jeg fant meg noenlunde til rette. Det er fortsatt en gåte at det ikke er mulig å løpe når det går slakt oppover, så her må det tas tak utover våren!

Passering halvveis ble gjort på 22. 03, og med et jevnt løp er det naturlig med «negative split» i denne løypeprofilen. Det føltes bedre nedover selv om det gikk 26 sekunder saktere, og med 44.31 ble det i alle fall 18 sekunder mindre sakte enn fjorårets «all time low». At jeg har løpt åtte minutter fortere i den samme løypa – og seks minutter fortere for bare seks år siden er for meg totalt uforståelig…

Synd det ikke var noen løper inne i trøya i år heller....

Nok om det sportslige, alt annet var en fryd. Oppvarming med Kondis-kollega Runar, nedjoggen med Sjusjø-frend Frode og praten med andre gode løpsfrender. Jeg er fortsatt med i det gode, kondisjonerte selskap - det er ingen selvfølge. Jeg har ingen vondter og verker etter å komme meg ut på langturen på deilig stier morgenen etter å ha ytt maks på en mil på asfalten. Hva har jeg å klage på?

Nå vil ingen se meg med startnummer før Birkebeinerløpet om sju uker. Nå skal Ole Brumm gjemmes i skapet og det skal trenes! Planen er ikke lagt ennå, men den skal jeg nok komme tilbake til. Ha en god løpevår!

Linselus under nedjoggen i Slottparken med Gard, Frode og Marthe!

Tallenes tale - trøsten får være at jeg fortsatt har 85 % av deltakerne bak meg: