En hel maraton mellom liv og lære

Optimisten på tur ut i tet! (Foto: Ole Erik Befring Kristiansen)

Kongsvinger Maraton skulle gi meg den første pekepinnen på hvordan 100 dagers strukturert maratontrening hadde slått ut på kapasiteten på den klassiske distansen. Riktignok «slengte jeg meg med» også på H3 Hamar HOKA Maraton seks uker tidligere, men til lørdagens «tentamen» i maratonfaget hadde jeg rukket å gjøre alle leksene - og der er jeg god! Jeg har alltid vært flink til å gjøre leksene mine. Med unntak av at jeg trappet ned to i stedet for tre uker, ble programmet fulgt til punkt å prikke.

At det er langt, ja kanskje en hel maraton, mellom liv og lære, er vel den umiddelbare konklusjonen etter den opplevelsen. Med unntak av Birken på ski i 2008 hvor jeg dreit meg skikkelig ut med smøringen på rekordføret, kan jeg ikke huske at jeg har vært lenger nede enn umiddelbart etter at jeg hadde karret meg til mål på Sæter lørdag. Årets forhåndsbestilte opptur ble i stedet en fottur og en gedigen nedtur i skogen.

Hvordan det kunne skje denne gangen har jeg grublet mye på i etterkant. Jeg trappet som sagt ned mye bedre enn jeg noen gang har gjort og følte meg nesten kynisk ved å droppe jobbing ifb. NM i friidrett på Hamar. Hvilepulsen var nede på 30-tallet for første gang på lenge og fortalte om at overskuddet var på plass i kroppen. På løpsdagen var alle nødvendige rutiner unnagjort i god tid og fokuset var på riktig plass. Géler var lagt ut på stadion ved runding i tillegg til de fire som gikk i lommen på shortsen, været var overraskende svalt siden det var helt overskyet og flere av mine faste følgesvenner på Kongsvinger var på plass. «Lets run and cruise!»

Trua på egen form var såpass god at jeg proklamerte et seriøst forsøk på «negative split». Da visste jeg at jeg ikke kunne passere raskere enn 1.45 på første runden. Enda mer bevisst var jeg i opplegget på at jeg skulle løpe på puls og unngå syre i de to «monsterbakkene» mellom 7 og 9,5 km.  Som sagt, så gjort. Jeg registrerte puls så vidt over terskel i den aller første bakken, og lot mine medløpere Cathrine og Kjell få fem meter opp til Tjernsli ved å gå for å holde pulsen i sone 3. Jeg meldte at vi lå to minutter bak skjema, men det mente jeg at vi kom til å ta lett inn igjen ned til runding. Det gjorde vi ikke, og da dagens damevinner passerte oss i den bratteste nedoverbakken etter 18 km, ante jeg at det ikke var mulig med progressiv løping denne gangen heller.

På stadion fikk jeg fylt opp lomma med nye géler, og i løpet av de to rundene fikk jeg faktisk i meg ikke mindre enn 6 stykker – ny pers der i alle fall! Med unntak av første og siste drikkestasjon, fikk jeg i tillegg i meg to halvfulle beger på hver av de i alt 8 stasjonene på hver runde. Regimet mht. mat og drikke på løpsdagen var nærmest optimalt, og jeg hadde heller ingen plager med magen.

Ut på andrerunden sa jeg ufrivillig farvel til mine gode følgesvenner og «fikk det» som jeg hadde forklart debutant Cathrine kunne være en fare ved runding. Ikke mentalt som ofte kan være en bøyg i en løype som løpes flere ganger, men fysisk siden det ikke var mulig å holde farten uten å gå skyhøyt i puls. Da jeg startet på vegen opp mot toppen etter 25 km var det ingen annen utvei enn å gå både i mini- og monsterbakker. I ettertid ser jeg at jeg her lå et kvarter i sone 5 og at makspulsen var oppe i hele 156 (97%) – i 5.30-fart!

Resten var en lidelse, jogg på flater og nedover og gåing alle steder det var en antydning til helling oppover. Hvor mange km det ble fottur er litt vanskelig å lese ut av loggen, men det er ikke spesielt interessant heller. Jeg kom meg til mål med noen nyvunne erfaringer: Krampetendenser på de rareste steder. Leggene er jeg vant til på tampen av en maraton, men både hofteleddsbøyerne og hamstrings hogg til på begge tider samtidig hvis jeg gjorde noen manøvrer raskere enn i sakte film.

Stilstudie 500 m før mål - her går det unna... (Foto Thora Ingeborg Dystebakken)

Da Cathrine kom opp på sida igjen rett før stadion, tenkte jeg umiddelbart at det passet jo fint å løpe sammen i mål. Noen få skritt i rygg var nok. Det var ikke mulig – ikke bare pga. krampene som hogg i (sjekk bildeserien til Magnus under) - men det var ikke mulig å presse sitronen for mer saft.  Jeg hadde krefter til en spurt på det mjuke underlaget i toppen 10 m.

50 m igjen - kramper!! (Fotos: Magnus Torp Antonsen)

Hvordan kunne det som jeg faktisk trodde skulle bli min beste maraton på sju år bli min desiderte dårligste? Jeg har riktignok en i nederste  divisjon på samme sted i 2014, men da startet jeg en time før og tok det som en treningstur helt uten tidsmål. 

Svaret har jeg grublet mye på, og jeg har bevisst ventet litt men denne selvangivelsen til den verste skuffelsen er bearbeidet i systemet. Jeg kan ikke skjønne annet enn at den avgjørende faktoren var direkte dehydrering. Jeg gjorde jobben på løpsdagen, men tok ikke nødvendige forholdsregler i dagene før med konstant 30 grader. Jeg er dårlig til å innta væske i det daglige, og selv om jeg tok det rolig med trening og annen aktivitet dagene i forkant, drakk jeg ikke noe ekstra før kvelden før løpet. Da langet jeg også innpå både en pose potetgull og ekstra salt spekemat for å få i meg nok salt til å binde væske. Problemet var trolig at det jeg knapt drakk nok for å dekke opp underskuddet fra de mange dagene med «overvarme». I tillegg var kaffetørsten ekstra stor på morgenen løpsdagen, og inntaket av den oppkvikkende og vanndrivende drikken førte nok til at jeg kvitta meg med det vesle jeg hadde på lager før start.

Mye etterpåklokskap, men jeg kan ikke skjønne at det kan være noen annen avgjørende grunn. Stryk på tentamen altså, men jeg skal opp til eksamen om nye 100 dager (ish) «Don’t know where, don’t know when» yet -  (but i do know why!) Tour of Mjøsa next!

Nesten alle som kreker seg i mål på maraton kommer på pallen på Kongsvinger... 

Tallenes tale:

(Litt overraskende at jeg mistet bare 2 plasser med den 2, runden)