Korona- og kondis-våren 2020

Det blir naturlig nok langt mellom de store løpsopplevelsene og dermed også blogginnleggene denne våren, men paradoksalt nok så har det blitt en ny vår for kondisjonstrening. Jeg begynner å dra på årene og husker kanskje dårlig, men jeg kan ikke erindre at det har vært så mye folk ute å mosjonere i mitt nærmiljø. Nå var jeg ikke så aktiv på kondisjonsfronten i min beste alder under den store joggebølgen på 80-tallet, men etter det tror jeg har mine ord i behold.

Den spesielle tiden har framtvunget en  ny hverdag de siste tre månedene. Folk har hatt bedre tid til å trene. Flere tusen bare i min kommune har mistet tilbudet sitt pga. stengte treningssentrene og er blitt tvunget til å finne alternativer - sofaen, hjemmetrening eller "ut i skogen, opp i trærne". Det er de siste jeg ser som jo setter likhetstegn mellom trening og utendørsaktivitet.

Før skogen og nærområdet ble 100% tilgjengelig etter vinteren, blusset det opp en "joggehets" i mediene. Den stusset jeg på hvordan kunne oppstå, og konkluderte i mitt stille sinn at det må ha noe misunnelse å gjøre. De som ikke ser verdien av å holde seg i form, vil jo alltid lete etter unnskyldninger vekk fra sin egen navle. 

Strava som holder orden på livet mitt sier at jeg har mosjonert 75 av de 77 dagene som er gått siden den  uheldige fredagen den 13. (mars), og jeg har ikke registret et blikk, en kommentar eller noe som i min naivitet kan tolkes i negativ retning på min framferd langs veger, skiløyper og stier. Snarere ser jeg mange flere enn før som smiler og hilser og som får meg til å tenke at jeg er jammen heldig som kjenner så mange spreke folk.... Sannheten er nok snarere at både jeg og "alle" andre har blitt mer bevissthet på de små hverdagslige tingene som kan bety en forskjell - i alle fall velger jeg å tro det. 

Som en konsekvens av koronakrisen har vi konkurranseavhengige blitt nødt til å ty til substitutter for ikke å få helt noia. Dopet har vært virtuelle løp basert på bruk av Strava eller liknende. Lokalt har jeg vært med på noe som jeg er helt sikker på vi må tilbake til den første joggebølgen for å overgå. Siden kondistreninga som all annen organisert trening måte innstilles, dro vi i gang en løpskarusell i påsken siden alle likevel måtte være hjemme. At 40 stykker lot seg lokke til kappestrid mot klokka og fullførte tre tøffe løp på asfalten var langt over våre forventninger. 

Uvant med annet enn virtuelle konkurrenter på Stravaløp denne våren.

Når så ordinære løp fortsatt må vente til utpå sommeren, "måtte" vi jo følge opp med en karusell med fem løp i terrenget. At de skulle engasjere enda flere var i første omgang overraskende, men kanskje også naturlig. Mange "nye" løpere har merket at flere ukers trening har gjort noe med formen, samtidig som de såkalte virtuelle løpene ikke er så høytidelig som å stå på startstreken med mange andre. 

15. juni blir det etter de signalene som er gitt mulig å arrangere tilnærmet vanlig løp med under 500 deltakere igjen med noen tilpasninger for å ivareta smittevernreglene. Det betyr at de aller fleste løpene i mitt distrikt kan arrangeres, f.eks. med en form for puljestart.

Som lidenskapelig kondisjonist er jeg veldig spent på om den store interessen for de gratis lavterskelløpene gir seg utslag i økt deltakelse i de tradisjonelle arrangementene. Det kan nemlig slå begge veier - hvis vi som nå har dekket et behov i koronapausen får blod på tann og fortsetter "suksessen".

Risikoen er da at mange får dekket konkurranselysten og nøyer seg med disse gratisløpene. I motsatt fall kan det tenkes at koraonakrisen har gitt kondisjonen til Ola og Kari Nordmann en såpass boost slik at de vil delta også på de store massemønstringene når de kommer i gang igjen. Jeg håper selvfølgelig det siste. Personlig savner jeg det sosiale både før, under og kanskje aller mest etter et løp. Derfor må vi støtte opp om arrangementene som nå vil fylle opp terminlista utover høsten. Vi sees snart på startstreken igjen!

Når kan jeg ta på startnummer igjen, mon tro?