Statist i Perseløpet

Det er lov å være blid! (Foto: Bente Lagøigjelten)

For uinnvidde så er Perseløpet et utrolig enkelt og populært løp som arrangeres titt og ofte i en rundløype på 6051 m på Sand like ved Oslo lufthavn. Bjørn Sakseberg står for det hele alene og setter opp 5 km, 10 km, halvmaraton og noen ganger, som sist søndag, også maraton. Det er altså tilnærmet 7 runder i den flate hjerteformede løypa som kun har en liten bakke der gangvegen går over jernbanelinja på slutten av hver runde. 4 km av løypa går dessuten på gang- og sykkelvei.

Jeg løp halvmaraton der i fjor, så jeg kjente til løypa før jeg etter litt om og men bestemte meg for å bli med å leke i super-mosjonistene lekegrind. Nivået er nemlig skyhøyt og "alle" som stiller opp har ambisjoner om å perse - og flertallet lykkes også gang etter gang. Det flytoget har gått for meg, men  det var likevel med visse forhåpninger jeg stilte til start kl 13 i den første pulje i feltet for løpere som regnet med å bruke over 3 trimer på søndag. Det beste feltet startet kl 0830 om morgenen i noen få plussgrader og kraftig vind. Temperaturen steg til ganske så ideelle 8 grader før min start, men den nordvestlige vinden forble som fryktet høyst plagsom på den første og siste kilometeren på alle rundene. 

Pål-Erik og jeg rett før start. (Foto: Bente Lagøigjelten)

Jeg ble ganske tidlig fraløpet av samtlige i pulja, men heldigvis var Kondis-president Tim og medløper Charlotte ute på treningstur i akkurat riktig pace for meg, dvs, 5 min pr. km. Jeg fikk dermed to gratis skravle-runder der jeg passet på å gjemme meg bak der vinden tok skikkelig tak. I ettertid ser jeg at det nok gikk litt for fort siden jeg passerte halvmaraton på 1:42:40, altså vel to minutter foran skjema.

Tredje runde går og sololøpet er i gang. (Foto: Bjørn Hytjanstorp)

Resten av historien har alle lest om før så den kan fattes i korthet: Jeg følte jeg meg og mer som den ensomme rytter og skjønte tidlig at beina ikke ville holde til mål denne gangen heller. Ikke noen sprekk, men sakte men sikkert blir begge hamstringene lamme. Det som føltes som gasellesteg i første halvdel av løpet ble til museskritt etter hvert. Det er dessuten både fysisk og mentalt tøft å løpe alene i motvind, men som vanlig holdt jeg et jevnt sig bare avbrutt av min egenrigga drikkestasjon for hver 6. km. 

Pulsdataene forteller sitt klare språk om at jeg la ned en brukbar søndagsjobb denne gangen også med nesten en time i sone 5 og så godt som resten i sone 4. Snittpulsen var akkurat på antatt anaerob terskel (HF 145, dvs. 91% av HF-max) Til tross for at det gikk sju minutter saktere på andre halvdel, plukket jeg fem plasser på sammenlagtlista og endte på 72. plass i B-feltet med 25 bak meg på lista. Godt jobba i motvind og motgang!

Det ble 3. plass i M60-64 år med 3:32:33 til slutt etter at jeg hadde et realistisk håp om å greie sub-3.30 i fire mil. Tida ble to minutter dårligere enn den virtuelle Oslo Maraton på hjemmebane for en måned siden da jeg også hadde betydelig lavere puls. Jeg tror ikke det skyldes dårligere form, men litt stor belastning på systemet den siste tiden bl.a. med ei hyper høstferieuke.

Optimisten i meg slipper ikke taket etter statistløpet, og den dagen jeg kan få med meg begge beina til mål skal det bli andre boller. I tillegg er det bemerkelsesverdig hvor fort jeg føler meg restituert. På samme måte som etter både 6-timers, maraton og halvamaraton de to siste månedene hvor jeg også har presset sitronen skikkelig underveis, var det bare deilig å løpe seg en tur denne mandagen også. Ingen vondter annet enn når jeg sitter på rumpa/hamstringene. Ikke føler jeg meg mer sliten enn i hverdagen heller. Tror seriøst at jeg akkurat nå ikke skulle ha noen problemer med å løpe en maraton i uka, men tror nok jeg venter tre uker til den neste likevel. Men et forsøk på å senke årsbeste på halvmaraton skal jeg nok rekke før den tid...

RESULTATER