Treningskultur-uke

Jeg var ikke særlig begeistret for lyrikk da jeg måtte lese det på skolen - med ett unntak: Jan Erik Volds Kulturuke. Vet ikke om jeg la så mye analyse inn i den opplevelsen, men det var nok heller meningsløs moro.

Tidlig i desember hadde jeg for andre året på rad min kulturuke, også kalt senioruke eller seniluke. I min verden er senior steget etter junior, så jeg synes det passer aller best med veteranuke - med litt innslag av kultur i utvidet betydning. 

En ekstra ferieuke før jul har selvsagt innslag av jul- og matkultur, men først og fremst har assosiasjonen med kultur med treningskultur å gjøre for min del. Jeg har absolutt kultur for å trene, men har helt klart et potensiale med å utvikle den. Omtrent samtidig som jeg innledet skisesongen med uka mi på Sjusjøen, la jeg ut en forskningsartikkel på kondis.no med en klar konklusjon: Gode grunner for å trene langrenn med lav intensitet.

Selv om det var lite snø ble det god førjulsstemning på Sjusjøen.

Den hvite, fine tida på Storåsen!

På forhånd visste jeg at uka ville bidra til minst to ting: En god del timer i banken - og gangsperre etter første klassisk tur med feste. Med nevnte doktorgradstudie langt framme i panna, var det fullt fokus på å gå rolig på ski. Men det er jaggu meg ikke enkelt, og gangsperra kom åkke som!

Forskningsrapporten fikk meg imidlertid til å tenke litt over min trening igjen, samtidig som "den nye kunnskapen" samsvarer veldig godt med det Martin Johnsrud Sundby predikerte for oss som var med på en sponsor-treningstur på Sjusjøen i romjula for en god del år siden, nemlig at man må vite hva en vil trene på hver økt og velge terreng deretter. 

Jeg må ikke være sliten hver gang jeg passerer her i vinter.

Som kjent er det jo en del habile skiløpere ute og trener på Sjusjøen og omegn hver eneste dag hele vinteren. Satt litt på spissen har jeg gått på ski på Sjusjøen i 20 år, men "aldri" blitt passert av andre løpere. Selvsagt ikke helt sant, men det er svært sjelden det skjer. Da er det et par mulige årsaker til det: 1. Går jeg alltid der ingen andre befinner seg? 2. Går jeg for fort på trening? Svaret er opplagt. Av all lapskaus jeg koker sammen i løpet av et treningsår blir det ekstra mye vinterstid.

Hvorfor blir det sånn? Det mest nærliggende er nok at jeg synes jeg ikke kan gi meg før jeg er litt sliten. Derfor blir det gjerne gradvis høyere intensitet når jeg er kommet godt i gnag og gjerne en mil ekstra enn det som i utgangspunktet var tenkt. Eller rettere sagt så er det nok ofte sånn at det er ikke er tenkt så mye før turen starter. Jeg skal bare ut å trene og nyte. Er det så gæli da?

Det ble flere turer på vegene mellom Nordseter, Pellestova og Elgåsen.

For så vidt ikke, siden treningens egenverdi kanskje er det viktigste av alt i et helseperspektiv. Siden jeg fortsatt ikke greier å fri meg fra det andre sterke motivet for å trene - for å prestere i en aller annen konkurranse, så må det med forskningen i hånd roes ned. Det gjelder for så vidt på annen trening også, men jeg tror det er ekstra vanskelig å kjenne etter i langrenn hvor man ikke blir muskulært banka som i i løping. Høsten har jo vist at jeg ved å trene mindre hardt har prestert bedre enn på mange år, så motivasjonen for å ta ting til etterretning bør være friskt i minne en stund i alle fall.....

Ski in and ski out!

"Kulturuka" mi  satte i alle fall i gang en prosess for endre på min egen treningskultur. Rett og slett bli snillere med meg sjøl på trening for å bli hardere med meg sjøl i konkurranser. Pr. dato er det igjen høyst usikkert når turrenn-sesongen starter, men det blir i all fall ikke noen reprise på mine morderiske opplegg fra i fjor vinter. I mangel på turrenn kjørte jeg på med klubbrenn hver onsdag med påfølgende Kondisintervaller med alt for høy puls på torsdager. En gang i måneden presterte jeg også å gå "all-in"! tre dager på rad da det var Snøkuten på tirsdager. Jeg begynner kanskje å ane hva som menes med  overtrening, feiltrening og idiottrening.

God utsikt fra The View!