Ikke helt knirkefritt i Budorrennet

Bilde fra løypa to dager før årets Budorrenn.
(Foto: Martin Skramstad)

Første helga i januar er det Budorrennet som gjelder, så også i år. Det ble kaldt, flott og trått og i dobbelt forstand ikke helt knirkefritt for egen del.

Jeg har passert ti deltakelser i dette rennet som i følge arrangørene gikk for 14. gang. Etter min telling var det 16. gangen, men da har jeg regnet fra 2008 da det ble kalt Budortrippelen og var på 44 km. Deretter ble det 46 km, og siden 2020 har det vært ganske eksakt maratondistanse på 42 km. 

Jeg gjorde unna årets løype på akkurat to og en halv time da jeg staket i 2020, men i fjor ble det en halv time mer i løse og krevende forhold. I år regnet jeg med et sted mellom de to tidene da det det lå an til faste og fine forhold. Det ble trikkeskinner for alle på Hedmarksvidda lørdag, men selv om arrangementet gikk knirkefritt for seg etter mine vurderinger, knirket det bra i stavtakene og gjorde turen min lett lenger en antatt. 

Fasiten ble noen få sekunder over tre timer også i år. Selv om jeg var ti minutter lenger bak vinneren i år, tilskriver jeg med god samvittighet det til høyere nivå i toppen i år. Jeg hadde samme avstand til fjorårets vinner, selv om forholdene var ganske så forskjellig.  Dermed har jeg to renn på rad hvor jeg har kopiert fjorårets tid da grunnlaget egentlig var dårligere. 

Det var -16 på stadion da Rune og jeg parkerte en time før start, og det var klart at det ville bli litt forskjellig temperatur og glid i løypa som har 275 meters høydeforskjell. Det var uansett ikke noe tema å gå på blanke ski for meg, mens det for Rune og alle spesialister er "stakelell" som gjelder uansett føre og trasé. Jeg er nok både "godværssyklist" og "godværsstaker" og blir nok ikke å se med blanke ski i år før det blir "skaraføre".

Høydeprofil i Budorrennet

Det er selvsagt kurant å smøre feste for 10 til 15 kuldegrader, og jeg la bare et tynt lag V40 utomhus og plasserte skiene i en vel offensiv startposisjon sammen med reisemakkeren. Oppvarminga ble gjort på beina i ti minutter, og det kjentes slett ikke spesielt kaldt. Den eneste ekstra påkledningen da jeg stod klar med 340 andre i skyggen på Gryllingsætra, var tynne skoovertrekk og ekstra innervanter i skihanskene. Eller var det vanlig race-outfit med ull-super under konkurransedressen. Fingrene ble likevel litt kalde på de laveste områdene i løypa, men ellers gikk den delen knirkefritt. 

Rune og jeg i gang  med skimaratonsesongen.
(Foto: Desiree Kristiansen)

Næringsplanen var å ta en en gel rett før hver av de tre matstasjonene, men på den første fikk jeg ikke fiklet den opp av det litt for stramme magebeltet. På de to neste stasjonene ba jeg derfor om hjelp og fikk de i meg sammen med drikke og leverte selvsagt søppelet på anvist plass. 

Før det hadde jeg rukket nok en gang å bli skikkelig forbanna på geltuben som festet seg under venstre skia nederst i den første lange nedoverkjøringen. Jeg greier ikke å skjønne at det er der renn blir avgjort. Det tar kanskje fem sekunder ekstra på drikkestasjonen, eller å putte "limtuben" tilbake dit det kom fra. I motsetning til fjorårets to tryningser i tåka i det samme partiet, hentet jeg inn en del løpere som jeg  måtte se forsvinne igjen i retning veien opp mot Gitvola. Jegv slapp å gå på tryne i år, men jeg måtte i likhet med andre stoppe helt opp og skrape den av.

Jeg startet litt langt fram i feltet, men etter den første mila slakt oppover hadde jeg funnet min plass blant både stakende og gående. Den plassen holdt jeg til mål med unntak av et par som staket meg inn på de siste kilometerne. 

Siden dette var første rennet i den nye Skiplukker`n langdistansecup Innlandet, var det også lagt inn et utforsegment som alle som er på Strava blir registrert på. Jeg fant noe gammelt Rode GL1 kaldpulver  i kjelleren, og utforsegmentet bekrefter at det funka bra med litt ekstra flid i poleringa. Jeg hadde vel så god glid som mange på mitt nivå som staket. Det er som tidligere erfart ikke utfor man taper terreng med feste i forhold til blanke ski. Det er vanskeligere å holde følge slakt oppover også på trått føre fordi da tråkker man jo festesmøring ned i den trå snøen.  

Total sett følte jeg, som i Romjulsrennet, at jeg jeg disponerte bra og holdt koken helt inn. Pulskurven tyder imidlertid på at jeg har mye å gå. Selv om pulsen selvsagt vil bli lavere i lettpartiene mot slutten av løypa, er det ikke bra nok å avslutte med en hel time i sone 2 og lav sone 3 i snitt ! (HF133 = 83% av max-HF) Kanskje blir pulsen noe påvirket av temperaturen, for jeg jobbet da vitterlig jevnt og trutt i tre timer?

Pulskurven hellet feil vei!

Ikke så uvanlig med litt knirking i maskineriet kanskje? Jeg kom jo en måned senere i gang med denne skisesongen. Jeg gir meg selv en god treningsmåned til og tror nok jeg skal heve meg til Trysil-Knut-rennet og Stenfjellrunden som er neste renn om tre og fire uker. Sistnevnte er for øvrig det andre rennet i langdistansecupen som blir avsluttet med Trysil Skimaraton to uker deretter. Der pleier jeg å komme i siget! 

I mens skal motoren trimmes med et par klubbrenn og masse god trening resten av januar. Jeg gleder meg i alle fall til fortsettelsen og de fine skiturene som ligger foran meg de tre neste månedene.

ALLE RESULTATER

Reportasjen min på kondis.no: Winter wonderland i Budorrennet