 |
| På mjuk, selvfrisert mose er det i alle fall mjukt å løpe! |
Hvis jeg ikke får gjennomført hel maratondistanse på Kongsvinger på anstendig vis den 2. august, må jeg bare droppe både "julekvelden og bursdagen" i år, dvs. de to dagene jeg har gått og gledet meg til snart et helt helt år uten å komme ordentlig igang med forberedelsene. Selv om det jo kan gå bra både når julekvelden kommer for brått på kjerringa og "supriseparty" til bursdag, er hovedregelen at det absolutt er en fordel med grundige forberedelser. I UltraVasan kan jeg være fornøyd med bare å gjennomføre delvis gående, men det blir ikke aktuelt å dra til Berlin for å løpe på asfalt hvis jeg ikke vet 100% sikkert at jeg kan løpe til mål.
I så fall blir plan B å slenge seg med i noen kortere, lokale løp, gjerne en del motbakkeløp siden det helt klart er best mht. kneet. Det begynner jo å bli en del å velge mellom på den menyen også her i "de dype skoger". Det er motbakkeløp i Våler, Moelv og Trysil i august og september, så det vil bli flere muligheter til å vise svakheten min. Det har til dags dato ikke vært styrken min akkurat, men jeg får trøste meg det banale uttrykket: "Det er i motbakke det går oppover!"
Hvis løping skulle bli helt umulig for andre høsten på rad, er det ikke annet å gjøre enn å legge plan C som i korthet går ut på å lengte etter vinteren... Mer konkret vil det si å prioritere rulleskitrening og stimulere konkurranselysten i den lokale rulleskikarusellen, veteran-NM i Sørkedalen og Sjusjørullen - og håpe på rekordtidlig vinter....
Jeg kan forsette å forestille meg forskjellige scenarioer, f.eks. med å ta et tre ukers skippertak på sykkelsetet for å prøve å stjele meg en Superbirkebeiner-status på billigsalg, dvs. å ta merket i sykkel-Birken. Da er vi allerede ned på plan D, og kjenner jeg meg selv rett så blir realiteten ingen av de skisserte planene når sesongen er over.
Det som imidlertid er realiteten i øyeblikket er at jeg ikke er i stand til å løpe en meter uten smerte. Med så treige signaler som kroppen min sender ut er det bare å håpe at all den fornuftige styrketreninga jeg har gjort hittil i juli gjør at jeg kan løpe mer normalt igjen i august. Der tror jeg at jeg er ved kjernen av problemet mitt. Jeg driver ofte med så mye forskjellig og kan sjelden identifisere hva som gjorde skaden verre - eller bedre når signalene kommer mange dager etterpå.
Et konkret og heldigvis bagatellmessig eksempel på akkurat det til slutt: Da jeg løp Femundløpet den siste lørdagen i juni snublet jeg, men fikk tatt meg føre med stivfrosne fingre uten noen mén der og da. Tirsdagen etter tok jeg årets første rulleskitur fra Moelv til Sjusjøen. Natt til torsdag fikk jeg omtrent ikke sove fordi det var så vondt på den ene sida på ryggen. "Dumt å kjøpe nye staver 2,5 cm lenger enn det jeg var vant til", tenkte jeg klok av skade - helt til jeg fikk gått en ny tur helt uten problemer en uke senere. Realiteten var at fallet mitt på lørdag førte til et lite brist i et ribbein som gjorde skikkelig vondt - men ikke før etter fem dager.
Selvstudium av løpesettet etter en av mine ytterst få løpeturer i juli. Det ser fortsatt mer haltende ut enn det føles.....
