fredag 3. juli 2015

Det er IKKE størrelsen det kommer an på...

Den første uka av ferien ble benyttet til en sårt tiltrengt oppussing av hjemmekontoret. Ikke spesielt morsomt for en med ti tommeltotter, men denne sommerens lille prosjekt hadde sine morsomme - og nostalgiske sider. Mens mange påstår de stuer vekk glass og pokaler i pappkasser i kjelleren står mine på geledd på hyller lett synlig på nettopp kontoret (fordi de er ikke "godkjent" som pynt i stua!)

Nå måtte de flyttes på for å få fjernet fillete tapet og deretter få påført "morgendis" på veggene. Dermed ble det også en sårt tiltrengt runde med støvfilla, og en nitidig sortering før de kom på plass igjen på enda mer strigla rekker. Jeg tror ikke helt på de av mine medmosjonister som påstår at premier ikke betyr noen verdens ting. For meg er minner viktig, og da er det ikke størrelsen det kommer an på. Derfor tok det lenger tid enn beregnet for å få små og store minner inn i hyllene igjen......

Etter en mannsalder med rimelig hyppig deltakelse i diverse konkurranser, er det blitt mye "standardvare" som fruen med rette kommenterer: "Hva skal du med alt dette?" Sånn sett er premier som "en har bruk for" å foretrekke, men det betyr også at de etter en tid er "oppbrukt". Ute av syne - ute av sinn osv. Dermed fremkaller de heller ikke de gode minnene om små eller store "bragder" som jeg har oppnådd helt for meg selv.

Under ryddingen her om dagen "fant" jeg igjen den første pokalen som jeg vant. Det var ikke store saken, men jeg husker den veldig godt. Jeg deltok i Kjekevegmarsjen i Solør for andre gang i 1995. Som mange marsjer i sørfylket hadde den også konkurranseklasse, og det var pokaler til de 10. beste. Derfor minnes jeg at det var "stort" selv om jeg fikk den minste pokalen i mitt andre forsøk. Året før hadde  Kjell Arild og jeg nemlig debutert med å bli "nesten-premiert" med hhv. 12 og 13 . plass etter turen fra Breisjøbeget til Dulpetorpet på Hof Finnskog.


Pokaler er det blitt en del av etter hvert og noen mer prangende enn andre uten at de har større plass i minnet. Øverst på hylla står det en glitrende vandrepokal som ganske så ufortjent er blitt meg "til odel og eie". Skjebnen  skulle nemlig ha det til at jeg tok et napp i vandrepokalen i Forstialøpet (tidl. Norsk skog-løpet) på Braskereidfoss i 2001. Nedgang i deltakelsen gjorde at det også ble det siste, og dermed fikk jeg lov å beholde den gedigne pokalen. Prestasjonen var ikke i samme størrelsesorden, selv om jeg fikk vandrepokalen til odel og eie etter et forsøk, ble jeg nemlig klart slått av beste dame ......


Hvordan kan jeg huske detaljene fra både femten og tjue år tilbake? Trolig fordi de betyr noe for meg, godt hjulpet av min nitidige loggføring av konkurranser (og trening) fra starten på "mitt nye liv", dvs. 1. juli 1994. Jeg har et regneark hvor alt er registrert - fra tider, distanser og plasseringer - til premier. Det samme gjelder resultater og til og med "vernverdige" startnummer som er plassert kronologisk i A4-permer nederst i den samme reolen. Et utfordring i den digitale verden som jeg ellers prøver å henge med i, men jeg tviholder på det analoge i noen sammenhenger.



Galskap vil kanskje du si, men for meg er det faktisk betydningsfull galskap. Det langt mer meningsfullt i min øyne enn å samle på antikviteter som for meg er "gammalt ræl" som andre har brukt og slitt ut. Jeg samler på "ting" som er knyttet til mine egne store og små opplevelser. Jeg har hørt noen si at historiske gjenstander eller bygninger "har sjel" - da må vel det også gjelde premier?

tirsdag 30. juni 2015

Fant flyten i Femundløpet


I følge med Erlend og Ole Peter helt i starten.
(Foto: Jan Ole Johnsgård)
Deltakelsen i Femundløpet hang lenge i en tynn tråd for min del i år, og det var ikke før fredag kveld jeg bestemte meg for ta turen til Femundsenden i år også. Det var mest for å få gullmedaljen for 15 års deltakelse - i tillegg til å få dekket det fine midtsommerløpet "live" for kondis.no. Etter en liten diskusjon med meg selv om 10 km kontra halvmaraton, ble historikken avgjørende nok en gang. Det er som kjent viktig med kontinuitet her i gården! Dessuten har jeg erfart at det går best mht. knærne å løpe langt og rolig framfor å prøve å øke farten foreløpig.

Lørdag var en av få ordentlige sommerdager så langt i år, og jeg hadde gleden av å haike med Ronny som hadde med seg familien opp til Femundsenden. Med null stress og heller ikke noe press på meg sjøl om å følge verken den ene eller andre, ble oppvarmingen tatt lett på. I stedet ble det tid til en prat både med den ene og andre før start.

Med mine rosa Hoka på beina, stod jeg i "paddocken", klar til å ta turen akkurat som beina og kroppen ville. Noen mellomtider hadde jeg likevel i hodet fra i fjor siden tidene fra BB-løpet og Femundløpet pleier å stemme godt overens. Selv om løypeprofilene er helt forskjellige, er distansen identisk, og det er bare to ukers mellomrom. I fjor hadde jeg f. eks. 1.34.20 i BB-løpet og 1.33.51 i Femundløpet. Med over 1.43 på tavla ved målgang på Lillehammer for 14 dager, hadde jeg 5 blank-fart og 1.40 som en vag antagelse men ikke noe mål å slite seg ut for.
Femundtrollet var like langbeint i år.
Før starten gikk fikk jeg gitt beskjed til min faste sparringpartner i Femundløpet, Jan Erik fra Tynset, om at jeg ikke skulle gjøre noe forsøk å henge på'n i år. Etter en kjapp konferanse med Ole Peter som er like pålitelig som et sveitsisk urverk i forhold til tider, ga jeg beskjed om at hans  fjorårsskjema på 1.36 ville bli for hardt for meg denne gang.
Baktroppe-rolfen slapp å stresse i starten i år.
På det første stipartiet med et par klopper fikk jeg erfare at Hoka Clifton ikke er noen terrengsko akkurat. På en sleip planke forsvant det første beinet ukontrollert framover, men ikke bråere enn at jeg rakk å korrigere enn påbegynt spagat til et elegant telemarksnedslag med 19-19-19,5 som tellende stilkarakter!

Før det krumspringet hadde jeg allerede begynt å jobbe meg framover etter en beskjeden start, og etter 3 km var nesten alt som "normalt". Ryggen til Jan Erik var lett synlig foran, og Ole Peter var et lite stykke bak. Jeg jobbet meg videre inn i ryggen på ungjenta som ledet dameklassen og guidet henne så på rett veg ved et par anledninger.

Etter et halvt krus med sportsdrikk på den første drikkestasjonen, startet jeg på det partiet som jeg liker aller best i Femundløpet. Terrengsyklistene vil nok kalle det flytsti der den snirkler seg fram på den flate furumoen mot Drevsjøen. Her fikk jeg også en fantastisk følelse av å bare flyte avgårde på stien. Jeg har tydeligvis glemt hvordan det er å kjenne responsen fra underlaget, ha kontroll på hvor neste fot skal settes mellom røttene, kunne skritte ut uten at det koster noe. Da jeg også sakte men sikkert nærmet meg Jan Erik og en annen løper, hadde jeg allerede konkludert med at dette var verdt turen.

Før andre drikkestasjon var jeg så nær de to foran at jeg sløyfet drikkestoppen for å komme helt opp i ryggen på duoen. Det holdt ikke helt, men jeg fortsatte med god flyt også på neste stiparti som også inneholder noen små kneiker. Her tok jeg som vanlig igjen baktroppen på 10 km som hadde startet en halv timen senere. Slakt nedover på grusvegen til runding i målområdet etter 15 km gikk det også bra. I det hel tatt var jumpers knee ikke i hodet mitt i det hele tatt under løpet på lørdag. Litt av en kontrast fra BB-løpet hvor jeg holdt igjen og jogget på hælene nedover med strake knær.

Ved den tredje og siste drikkestasjonen så ble jeg så opptatt av å få komme opp i ryggen på Jan Erik at jeg løp rett forbi bardisken nok en gang. Sånt blir det ingen fest av! Konkurranserutinene er ikke blitt drillet særlig under sommerlige forhold det siste året akkurat, og den doble barmanøveren var ikke spesielt rutinert av meg. Det var varmt og godt også på furumoene ved Femunden på lørdag, og jeg hadde ikke tid til å drikke mer enn en knapp desiliter....

Den nye "strafferunden" på 5 km på slutten av halvmaratonløypa har jeg aldri likt spesielt godt. Jeg endret ikke syn etter årets løp heller. Halvveis er det både ei steinrøys og løpets bratteste motbakke. Jeg måtte gi opp det korte samløpet med Jan Erik, og måtte gå for å få summe meg litt. Jeg ble rett og slett svimmel og slapp Karin som nå var første dame, ganske så frivillig fram. Litt bak skimtet jeg at Ole Peter kom stadig nærmere, og fokuset ble endret fra å se framover til å holde kontroll på min 14 år eldre målestokk. Jeg greide å skjerpe meg igjen på grusvegen, men det måtte til noe som i alle fall føltes som en spurt, for å holde han bak meg med fattige tre sekunder til sluttida 1.35.24.
Mot mål med Ole Peter farlig nær. (Foto: Ola Lombnæs)
Fem minutter raskere enn antatt nivå, og hele åtte minutter bedre på bare to uker er likevel ikke det viktigste. Femundløp-følelsen 2015 kommer jeg til  å leve - og løpe - lenge på. For den som ikke har opplevd gleden av å løpe, virker det kanskje idiotisk. For meg var det episk....
Ronny mot mål rett bak persen fra to år siden.
Reportasje på kondis.no: Fenomenalt flott i Femundløpet

søndag 14. juni 2015

Birkebeinerjoggen fullført for 3. gang

Blid var'n i alle fall på de første 7 km. (Foto: Bjørn Hytjanstorp)
Årets Birkebeinerløp var det 3. på rad hvor jeg stilte til start uten verken muligheter eller ambisjoner mht. tid eller plassering. I år var det i enda større grad snakk om å holde merkerekken intakt, så sånn sett kan jeg jo si meg fornøyd etter å tatt mitt 16. offisielle - men 18. moralske merke i BB-løpet! (De to moralske for UltraBirken i 2010 og 2012).

Det irriterer meg stadig mer at jeg etter fire år ennå ikke har fått løpt den "nye" traséen fra BB-stadion til Stampesletta for full maskin. I 2012 valgte jeg som sagt UltraBirken, i 2013 var jeg meniskskadet uten å vite om det og stusselig nok har det delvis blitt "jumpersjogg" både i 2014 og 2015.

Joda, jeg syntes det var moro å var med i år også, men jeg må bare innrømme at det er brutalt i etterkant å innse hvor dypt jeg har sunket - på resultatlista. Selv om jeg lot fornuften styre og satte brekket på i alle utforbakker, gikk det likevel saktere enn jeg hadde regnet med. Jeg hadde til slutt seks minutters margin til merket, og hadde for så vidt full kontroll på hovedoppgaven. Likevel var det betenkelig at jeg brukte to minutter lenger tid enn i fjor også på de første sju km opp til løypas høyeste punkt. Og der prøvde jeg virkelig ta i. Konklusjonen kunne jeg vel dratt allerede før start hvis jeg hadde sett litt på hva jeg har gjort denne våren: Man blir ikke terrengløper av å sitte å tråkke på en sykkel, stå og stake på rulleski og trene knebøy til en ser mannen med ljåen!

Jeg anså helgas løp som en test på om det er noen vits å prøve å løpe noe mer i sommer i det hele tatt. Det må bli enten eller nå. Det lar seg ikke kombinere med å sykle uansett skade. Svaret på testen får jeg ikke før det har gått et par dager når knærne rekker å si ifra. Umiddelbart kjennes det langt bedre ut enn etter de spede testene jeg har gjort de to siste ukene. Smertene i senene under begge knærne er helt klart mindre, men jeg har nesten gitt opp å skjønne hvorfor det varierer så mye. Det er å håpe at styrke- og stabiliseringsøvelsene kan ha bidratt til at jeg nå kan løpe langt og rolig fram mot UltraVasan om drøye to måneder.

I motsatt fall blir det ikke et eneste løp til på beina i 2015, men i stedet et seriøst forsøk på å bli Superbirkebeiner som plaster på såret i et ellers katastrofalt birkebeinerår. Det er ikke noe tvil om hva hjertet vil, men mulighetene for å få hjernen med på laget er nå større enn på lenge. Øystein Sunde har en strofe i en låten "Hi-fi asyl" som går omtrent sik: "Du bli'kke riktig frisk før'u har hatt det riktig ille..." Blir det skikkelig ille når det hatt gått noen dager etter Birkebeinerjoggen min er en tredje mulighet at jeg legger meg under kniven.....



Tallenes tale:
Startnr 1276
Rolf Bakken
Fik Orion

Klasse
Menn 55-59 år
Født
08.03.1960
Antall ganger deltatt
16
Antall merker
16
Pulje
1
Start
10:10:13
Makstider
     18:48
     20:38
     52:27
     56:36
01:15:32
01:21:21
01:43:37
01:49:28

Men en birkebeinerdag er så mye mer enn bare å løpe. Her er noen glimt av  hva jeg også fikk med meg på Sjusjøen/Birkebeineren/Stampesletta på lørdag: 

Klokka 07.40 på Sjusjøfjellet med Vegard Øie og John Henry Strupstad i teten på UltraBirken 
Kl 1000 gikk starten for mennenes eliteklasse på Birkebeineren.
Premieutdeling ved Håkons Hall kl 1300 med de tre beste i kvinner elite: Veronica Blom, Marthe Katrine Myhre og Maiken Caspersen Falla.
De tre beste i menn elite: Weldu Negash Gebretsadik, Sindre Burås og Tesfayohannes Mesfun Fisehatsion
Oddbjørg  Haakensveen vant igjen K70-74 år foran Marie Lovise Svevad med Anny Malme på 3. plass.
Liv og røre i målområdet!
John Henry på topp etter drøye 6 mil i UltraBirken. Her sammen med 3. mann Mattias Gärdsback.
Marte Pedersen vant nok en gang kvinnenes UltraBirk, denne gang foran Elise Hay Opsahl og Liv Ritcher.

mandag 1. juni 2015

Av skade blir man klok, eller?

Denne uka har jeg lagt ut min første treningsartikkel på kondis.no. Vi er seks stykker som skal forfatte ukentlig saker for å styrke treningsstoffet på nettstedet. Jeg har derfor forpliktet meg til å komme med noen tips hver 6. uke. Det første måtte nesten være vinklet mot skader, nærmere bestemt Jumper's knee som jeg i all beskjedenhet kan si å ha inngående kjennskap til nå.

Problemet mitt i et nøtteskall har vært å bli "klok av skade". Det har blitt utallige opp- og nedturer det drøye året jeg har slitt med problemet, men likevel har det vært vanskelig å bli klok på hva som har forårsaket at tilstanden har blitt både verre - og i perioder bedre. Jeg har jo skrevet utallige innlegg her på bloggen som har behandlet temaet. Før jul var galgenhumoren på sitt mest ironiske da jeg skrev eventyret om "Bakkekladden som ingen kunne kurere."

I artikkelen på kondis.no "Opptrening med Jumper's knee", skissserer jeg i korte trekk tre opplegg som jeg tur og orden har hatt klokketro på:

1. Esksentrisk trening (våren 2014 - bildet til høyre)
2. Maksimal styrketrening (høsten 2014/vinteren 2015))
3. Stabiliserende og spesifikk løpsstyrke i beina. (våren 2015)

Jeg skal ikke gjenta de  to første regimene, men forklare hva mitt 3. og forhåpentligvis siste går ut på. Foranlediget av at jeg rett etter påske pådro meg de samme symptomene også i det høyre beinet etter satsdemonstrasjoner på jobben og hadde "rekordsmerter" i begge knærne etter 120 km i Troll Ski Maraton, oppsøkte jeg fysioterapeuten min for å gjøre et siste forsøk før et eventuelt kirurgisk inngrep.

Godværsyklist - og regnværsyklist.

Vi kom fram til at styrkeøvelsene måtte kjøres med spesifikt i forhold til tempo og med vekt på den siste strekkfasen. Alternativet med å fokusere helt på sykling en sesong var også nærliggende, men jeg valgte å  tro på at jeg skal lykkes med et mer balanserte opplegg enn de foregående. Det virker helt opplagt for meg nå at ensidig eksentrisk trening ikke er gunstig for strekkbevegelsen. På samme måte er maksimal styrketrening på lår, sete og hamstring bra for styrken i de store musklene i beina, men knærne blir ikke mer stabile av det. Kanskje er jeg bli blitt litt klokere likevel?

En gammel sykkelslange egner seg godt til knestrekkøvelser.

Her er opplegget  jeg nå har kjørt jeg på begge beina tre ganger pr. uke i seks uker:
  • 3 x 50 hurtige knestrekk m/ strikk
  • 3 x 10 nordic hamstring  
  • 3 x 20 knestrekk m/ 12 kg kettlebell 
  • 3 x 20 etbens knebøy m/ 20 - 30 kg i ryggsekk
  • 3 x 20 etbens tåhev m/ 20 - 30 kg i ryggsekk
  • 3 x 15 hink m/ vending på balansepute
  • 1 x 3 min. statisk knestrekk på motsatt skråbrett
Hoka Oneone Clifton - damemodell!

Det hører til opplegget med at jeg bruker sykkelen 1 - 2 økter pr. uke, og at all løpetrening foregår på mjuke
stier med en av markedets aller best dempende sko, Hoka Clifton. Foreløpig har også alle forsøk på kvalitetstrening foregått i motbakke, med hell. Kanskje blir det også et aldri så lite comeback med startnummer i Stavåsbratta Opp i morgen. Det er i motbakker det går oppover for tida - måtte den motbakken fortsette til himmels!
Daglig bruk av skumrulle og uttøyning etter all løpetrening er obligatorisk!

søndag 17. mai 2015

Vårens mest sosiale eventyr

12 av 15 rosa EUS-pantere klare for Kollen
(Trykk på bildet for stor utgave)
Den andre lørdagen i mai var jeg nødt til å gjøre et unntak fra selvpålagt konkurranseforbud med løpesko. For første gang i historien mønstret vi nemlig lag på skolen i Holmenkollstafetten, og da ville det vært for kjipt ikke å stille opp. Treningspresset på jobben har nemlig økt omvendt proporsjonalt med mine muligheter til å drive allsidig aktivitet. De siste to-tre årene har generasjonskiftet i lærerstaben gitt oss gamlingene mange yngre, spreke kolleger, og tilbudene om felles, fysiske utskeielser i form av fotball-, volleyball- sykkel, og ski-, styrke- og løpetrening florerer ukentlig. Treningspress er vel ikke det verste presset en kan føle på jobb, så det er absolutt til å leve med.... Uheldigvis har jeg vært kneskadet like lenge, og har ikke tatt nevneverdig del i det sosiale fellesskap annet enn å heie når EUS' stoltheter i rosa drakter har spilt fotballkamper.

Allerede etter fjorårets vakreste eventyr (som var det første på nærmere tjue år som jeg frivillig stod over) var det klart at vi også skulle stille i den største klassen for bedriftslag med flertall menn i Holmenkollstafetten  2015.I utgangspunktet hadde jeg tinget på en av de første eller siste etappene slik at jeg kunne løpe i soloklassen i tillegg. Det ble ikke mye aktuelt med min løpegrunnlag det siste halve året, så jeg ble konvertert til motbakkeløper for å spare knærne mest mulig. Store Besserud på 1780 m har vel tradisjonelt vært den delen av løypa jeg har løpt aller dårligst, men denne gangen var det andre hensyn som måtte gå først.

Kollen-sjæf - Askild - koller siste detaljer i programmet, vanligvis sjæf - Stine - lader opp med energi mens optimist-sjæf - Therese - med begge tomlene opp på Lille-Bislett før start. Til venstre transport-sjæf - Dan - som fikk oss trygt hematt.
Vi var på plass på lille Bislett da eliten la avgårde, og iført rosa lett gjenkjennelige fotballdrakter gjorde vi de siste avtaler. Vi stilte med en munter blanding av menn og kvinner og uten innleide racere, hvis vi ser bort fra "gammelrektor", Atle som sluttet i fjor, da. Med en god del debutanter i dette miljøet, var det nok andre som var mer spente på gjennomføringen enn vanligvis så konkurransefokuserte meg. Her var de sosiale ambisjonene om å fullføre som et lag som gjaldt, og for min del passet jo det godt når jeg ikke har "løpt" fortere enn 6 min/km på et halvt år.

Foran maratonporten klar til å yte før avjogg til Besserud.

SK Vidars damer var overlegne og ferdig med stafetten lenge før vi begynte å bevege oss ut  i løypa.
Ren-Engs damer overrasket med en historisk 3. plass. Her er det Britt som gir pinnen videre til Maren på siste etappe.
IK Tjalve viste som ventet alle herrelagene ryggen. 
Litt dypdykk i konkurranse-statistikken måtte jeg likevel gjøre for å lage min egen lille konkurranse. Jeg har jo løpt nøyaktig samme etappe sju ganger underveis i sololøpet og har kontroll på alle etappetidene  mine. Jeg var ganske stabil i årene 2006 - 2013, og tidene har ikke variert mer enn 28 sekunder med 8.40 som det beste. Min egen beskjedne målsetning var derfor å perse på etappen, siden jeg skulle løpe bare én og ikke femten etapper etter hverandre. I tillegg var det jo litt spennende å se hva laget havnet på i forhold til mine tider som har variert mellom 1.12  og 1.18 med noe varierende løypelengde.

Underveis fra start opp til toppen småjogget jeg av gammel vane alle etappene og fikk med meg det yrende livet og stemningen. Også etter at jobben med pinnen var gjort lusket jeg gjennom resten av løypa og bokførte drøye to mil i byen, men passet fornuftig nok å unngå asfalten alle steder der det var mulig. Dette av hensyn til de fordømte knærne som fortsatt ikke er helt enig med resten av en våryr kropp som aller helst vil gjøre bare tre ting: Løpe, løpe og løpe...

Med min sekkejogg fikk jeg jo også med meg mer av livet i de store klassene i de bakre rekker i rekordutgaven av stafetten. Det slo meg ganske tidlig på ettermiddagen at det er alt annet enn det sportslige som stod i fokus! Basert på all pratinga som jeg overhørte kjente og ukjente løpere i mellom var det ikke løpinga, men hva som skulle skje etter stafetten som folk var opptatt av! Det gjaldt forsåvidt de "RÅSA" også, siden lagleder Askild hadde greid det kunststykket å få reservert plass til hele laget på en restaurant på Majorstua....

Tett i vekslingsfeltet på toppen Besserud.

Etter å ha jogget uten stopp til toppen og parkert sekken på Besserud , gikk jeg fornuftig nok ned til starten på Slemdal og ventet på at Atle skulle dukke opp på estimert tid 17.23. Det ble ikke lenge å vente, og jeg la kontrollert avgårde med både fysiske og psykiske reserver til de bratteste partiene av etappen. Jeg plukket da noen løpere underveis, og jeg tror ikke det kom mer enn to-tre opp bakfra. På toppen var det igjen krefter til en liten spurt for galleriet, og der stod David lett synlig og klar til å hive ser utfor ned til Gressbanen.

Kjapp sjekk av klokka sa 8.32, en differanse på åtte sekunder fra mitt første og beste sololøp i 2006. Sjekken i etterkant av etappeplaseringer var ikke mye å skryte av. Jeg løp laget opp 13 plasser skulle det vise seg, og jeg hadde nesten like mange foran meg som bak meg på etappen. Da var det greit å ha parat unnskyldningen om at "alle" setter sin sterkest løper på klatreetappen... Nå var det imidlertid det kollektive som gjaldt, og med unntak av kluss i siste veksling kom vi i mål til alles tilfredshet på 1.16.36. Det ble innenfor beste 1/3 i klasse A1, og hadde vi hatt en dame til og stilt i A2 ville vi blitt blant de 100 beste. Noe å vurdere til neste år kanskje? At EUS stiller med (minst) et lag i vårens vakreste og mest sosiale eventyr også neste år, er allerede opplest og vedtatt. Går det som lagets største egoist vil, kan det bli et tredje "lag" også - i HKS-alene. Det ene  utelukker ikke de andre, spesielt når jeg ikke løper noe raskere om det er 18 x 100 m eller 18 km... Det kan jo bli en morsom duell mot meg selv på laget hvis jeg greier å finne tilbake til noen lunde samme løpeform som for et par år tilbake....

7224 - Elverum Ungdomsskole
Klasse: A1 -  Andre lag mix flertall menn
Plass klasse Plass kjønn Plass total Punkt   Tid Splitt
977 1318 1437 Louisesgate   04:36 04:36
599 879 954 Wolffs gt   08:48 04:11
611 890 971 Wilh.Færdensv.   11:11 02:23
516 759 827 Forskningsparken     19:01 07:49
830 1202 1310 Vindern/Holmenveien   25:19 06:17
701 1006 1102 Stasj.veien Slemdal   30:53 05:34
688 998 1086 Besserud   39:25 08:32
535 797 867 Gressbanen   44:44 05:19
545 820 888 Holmen   47:17 02:32
395 619 675 Frognerparken   56:40 09:23
386 606 663 Nordraaksgate 1:02:47 06:07
385 601 658 Arno Bergs pl 1:04:08 01:20
440 671 730 Camilla Collets vei 1:09:15 05:06
426 655 712 Maratonporten 1:12:27 03:12
565 835 908 Mål 1:16:36 04:09