Sesongpause - hva er det?

Nysætra på sesongens første langtur lørdag!

Med framskutt sesongavslutning på beina på Jessheim 5 november, var det en viss (teoretisk) mulighet for at jeg kunne få lagt inn en sesongpause og gjøre noe uten mål og mening for noen dager. Men nei da, selvsagt måtte jeg kjøre på med Snøkuten to dager etterpå, og med supre forhold på Sjusjøen helga etter kunne jeg jo ikke gjøre annet enn å mate på med skimil. Egentlig startet jeg skisesongen tre dager før halvmaraton på Jessheim, så det ble ingen sesongpause denne gangen heller gitt.

Det å "glemme" sesongpausen har jo vært mer regelen enn unntaket både vår og høst i over 20 år, og sikkert en av mange dumme ting jeg gjør rent treningsmessig. Siden jeg har fått en del positive tilbakemeldinger den siste tiden på at folk lar seg inspirere av bloggen min, kan jeg vel være ubeskjeden nok til å komme med følgende anbefaling:

Les Bakkerolfen -  gjør stikk motsatt  - få framgang! 

Snøkuten to dager etter Vintermaraton ble en positiv opplevelse, spesielt med en sterk avslutning i nedoverbakkene. Kanskje kommer løpsformen samtidig med at pepperkakene blir servert i Veldre i desember i år. Jeg har nemlig skumle hensikter om å holde løpeformen mer enn ved like utover vinteren, bl.a. med ukentlige intervalløkter i Stangehallen.

Likevel er det er ski som har hovedfokus framover. Siden vinteren er kommer så godt i gang, håper og tror jeg at skiføret vil være tilgjengelig for meg i alle fall til påske. En ordentlig skihelg i første halvdel av november har ikke vært noen selvfølge de siste årene - selv om Sjusjøen og Budor er mine "arenaer". Det var i all fall ikke noe å si på forholdene under helgas tre økter på tilsammen 5,5 timer og 75 km på Sjusjøen. (Se bilder under!)

Når det gjelder konkurranseplanen for vinteren, er det litt tidlig å si sikkert hva jeg kommer til å "satse" på. Jeg har som sagt en ambisjon om å gjøre noe med kapasiteten ift. løping i vinter. Det blir i alle fall ikke bare snakk om å trene staking, selv om jeg helt sikkert kommer il å stake flere turrenn i år. Foreløpig er ikke stakinga mi på et nivå som gir meg lungekapasitet. Jeg tror faktisk at fjorårets økt fokus på staking var en medvirkende årsak til at jeg hadde dårligere kapasitet på løpinga i hele år. Tidligere år da jeg sjekket oksygen-opptaket jevnlig vår og høst, oppnådde jeg alltid best resultat på våren. Det er vel heller ingen tvil om at "god gammeldags langrennstrening bygger 02. Det virker som et paradoks, men jeg tror jeg kommer til å trene mer diagonal og stake flere renn i vinter.....

Under følger terminlista for turrenn i Hedmark slik den ser ut på kondis.no for kommende vinter. Her har jeg markert de rennene jeg med visse forbehold regner med å stille på. God skisesong!

Dato	Fylke	Kommune	Arrangement	Distanse (km)
30.12.16	Hedmark	Ringsaker	Romjulsrennet Sjusjøen	23,000
07.01.17	Hedmark	Løten	Budorrennet	45,000
21.01.17	Hedmark	Ringsaker	Furnesåsen rundt	20,000
28.01.17	Hedmark	Trysil	Trysil-Knut rennet	40,000
04.02.17	Hedmark	Hamar	Stenfjellrunden	42,000
11.02.17	Hedmark	Stange	Knavelbergrennet	29,000
18.02.17	Hedmark	Trysil	Trysil Skimaraton	42,195
19.02.17	Hedmark	Tolga	Bjørkåsen Rundt	25,000
25.02.17	Hedmark	Trysil	Røsjørennet	23,000
04.03.17	Hedmark	Rendalen	Moraløpet	27,000
17.03.17	Hedmark	Åmot	FredagsBirken ski	54,000
17.03.17	Hedmark	Åmot	StafettBirken ski	54,000
18.03.17	Hedmark	Åmot	Birkebeinerrennet	54,000
01.04.17	Hedmark	Os(Hedmark)	Berserennet	40,000
07.04.17	Hedmark	Ringsaker	Sjusjøen Fri	27,000
09.04.17	Hedmark	Engerdal	Vardfjelløpet	25,000
13.04.17	Hedmark	Tolga	Egebergrennet	22,000

Bakkerolfen så lyset selv om lyset gikk i lysløypa fredag kveld....

Fra lørdagens drømmetur i drømmeland mellom Kroksjøen og Melsjøen.

Fett med fettertur uten å bli svett av staking søndag.

Optimist i hardt vær på Jessheim

1 km før mål med sola i ryggen og snoa i fjeset.
(Foto: Bjørn Hytjanstorp)

I år var min faste sesongavslutning med Jessheim Vintermaraton fremskutt to uker for å unngå vinterlige forhold. Jeg har snart i en mannsalder "bestilt vinteren" til dagen etter Jessheim-turen, men til tross for terminendringen kom ironisk nok vinteren vintermaraton i forkjøpet på Romerike i år.

Med flere brukbare gjennomkjøringer den siste måneden, var optimisten i meg klar for et løp under halvannen time mens realisten i meg de siste dagene hadde innsett at det ville bli vanskelig under de varslede forhold. I fjor løp jeg på 1.31.40 under gode forhold, men årets sesong har jo vært langt mindre problematisk i forhold til skader sammenliknet med fjorårets, så en må jo ha trua...

Løypa var tilnærmet den sammen med unntak av noen kroker og kriker pga. bygging halvveis på hver av de to rundene. Underlaget var en blanding av helt bar asfalt og godt gruset snødekke og betydde nok ikke så mye fra eller til. Det var imidlertid en kald bris fra nord som var meget merkbar på den siste halvdelen av kvartmaratonrunden. Hvor mye er alltid vanskelig å si, men med et par-tre kuldegrader i tillegg ble jeg uvanlig stiv i løpesettet og var knapt løpbar umiddelbart etter målgang uten at kroppen føltes kjørt.

Starten gikk pent og pyntelig for seg mer etter følelsen enn klokka rett i rygg på Steinar som tidlig meddelte at han ikke  hadde dagen. Særlig i i nordavinden på andre halvdel av førsterunden prøvde jeg å bruke den brede ryggen til min mangeårig opponent fra Oppegård. Passering halvveis inne på stadion ble gjort på 46.30 og jeg hadde forlengst skrinlagt optimistplanen min om sub-1.30. Etter at lysten på en dobbel cola ble for fristende rett etter runding, mistet jeg Steinar og følget og måtte kjempe min egen kamp til Dorte kom trippende et par km senere. Litt utypisk tapte jeg noen meter til dagens damevinner i den letteste delen av løypa ned mot E6-en. Med unntak av passering av noen maratonløpere ble det en ensom kamp resten av løpet. Da også dagens nest beste dame kom sigende bakfra et par km før mål, var det verken vilje eller evne å henge seg på. Med et spurttap i tillegg inne på stadion ble det tre plasser ned og to minutter opp på andrerunden.

Rett etter starten med bl.a. Pål Einar som 3. mann i denne gruppa med ego på behørig avstand allerede. (Foto: Olav Engen)

Med 1.35 blank ble det en upremiert 4. plass av de 13 i 5-årsklassen og 33. plass totalt av 180 startende. Plasseringen er sjelden det viktigste, det er følelsen av å ha gjort sitt beste som gjelder. Det fikk jeg ikke ut denne gangen. Pulskurven viser også at jeg var for snill med meg selv. Jeg turde ikke ta opp kampen med klokka. Jeg har ikke noen andre unnskyldninger overfor meg selv. Hooka Clayton satt bra nok, påkledningen var akkurat passende, åpningen var ikke for hard og jeg fikk ingen vondter underveis - unntatt i viljen, da... Konklusjon: Det er må trenes lurere fram mot neste løpsesong!

Selv om jeg sikkert gir inntrykk av det helg etter helg, er ikke det sportslige det viktigste når alt kommer til alt. Også i år ble sesongens Jessheimtur en bekreftelse på at jeg hører hjemme i dette sosiale fellesskapet med uensartede individualister. Ikke noe er mer inspirerende enn å dele erfaringer med løperkompiser og høre andre lar seg inspirere av Bakkerolfens egoistiske tanker om løperlivet i med- og motgang. Det er derfor jeg fortsetter å trene, konkurrere og skildre opplevelsene - sommer, høst, vinter og vår!

RESULTATER FRA JESSHEIM VINTERMARATON

REPORTASJE MED MANGE BILDER Å KONDIS.NO

Trivelig rundtur langs Ottestadstien

Typisk  Tullerolfen i løpehumør. (Foto: Heidi Kristiansen)

Ottestadstien rundt var helgas opplagte valg av testrunde. Sesongen synger på siste verset og det er ikke så mye å velge mellom heller. Men neste helgs halvmaraton på Jessheim som finale, var 16 km på variert underlag en glimrende generalprøve.

En noe overbooket helg forhindret ikke at jeg stod ganske så avslappet på startstreken utenfor Ottestadhallen sammen med drøyt 100 løpere søndag formiddag. Som vanlig følte jeg meg i godt selskap på et mosjonsløp, men denne gang i dobbelt forstand. I tillegg til et tresifra antall mosjonister, var nemlig også flere av de beste lokale løperne på plass uten at det skapte noen som helst slags prestasjonsangst. For meg er det alltid morsomt å sammenlikne meg med de beste selv om avstanden naturlig nok blir større og større etter hvert som årene går. De siste årene har ett minutt bak de beste pr. km vært en grei tommelfingerregel når eliten er på plass, om det er Birken på ski eller en 10 km på beina.

Jeg har deltatt i dette relativt nye løpet en gang tidligere, men for to år siden løp vi for det første motsatt vei og for det andre var start og mål på golfbanen på Atlungstad. Jeg sjekket utypisk nok heller ikke tida mi fra den gang før start og var i det hele tatt ikke veldig fokusert. To løpefrie dager i uka i forkant skulle imidlertid sikre brukbare bein, selv om jeg faktisk kjørte to kvalitetsøkter etter Hytteplanmila på de sju dagene i mellom. En tøff 3 x 3 km på terskel på asfalt onsdag og kort økt med 3 x 1 km i halvmaratonfart i terrenget på fredag.

Litt ufokusert og urutinert stilte jeg bare med et splitter nytt og uprøvd par Hooka Challenger terrengsko i tillegg til mitt opplagte asfaltvalg, Hooka Clayton. Jeg valgte det siste og angret litt på det. Med kuldegrader om natten og varmegrader utover formiddagen ble det logisk nok sleipt på stiene som slynget seg rundt åkrene i Stangebygda. Med variert underlag fra asfalt og grus til tørre og fine stier inni skogen, var det nok likevel ikke så mye å skylde på. Litt reservert løping på skrå stier noen steder, men ut fra farten til de jeg hadde rundt meg var det som vanlig kuperinga som gjorde størst utslag. Jeg tapte i motene og utliknet avstanden på flatene og nedover - akkurat som vanlig.

Tommy intervjuer Vegard før start. (Foto: Torfinn Kringlebotn)

I den lette starten slakt nedover på asfalt og grus mot Sandvika, registrerte jeg km-tider på 3-tallet uten at det var noen hasardåpning. Etter 4 km begynner den hardeste delen med stigning, og km-tiden på den 6. kilometeren krøp godt over 5 minutter. I skogen var det tørt og løvdekt underlag, men i jordkanten på den neste tredjedelen av løpet var det litt småskummelt for en asfaltsubber med asfaltsko. Uten feilskjær og litt lavere puls grunnet reservert løping, ble det igjen mer fart på sakene på grusvegen gjennom golfbanen på Atlungstad. Der fikk jeg en liten luke til de to som jeg hadde følge på siste halvdel, men det samløpet tapte jeg etter et litt sleip avslutning, helt bokstavelig ment.

Følelsen var absolutt godkjent helt inn på søndag, og jeg hadde ingen problemer med å holde distansen. Pulsanalysen viser at det var jevn bra innsats med 87 % i snitt og maks-registrering på 91 % av min antatt maksimale HF på 165. Aller mest oppløftende var det å kjenne at slimproduksjonen i lungene har gitt opp etter fire uker. Med "frie luftveier" har jeg fortsatt trua på 1.29.59 på Jessheim kommende søndag! Jeg skal i alle fall ikke gå på noen sprekk som i Oslo.

Min tur Ottestadstien rundt på 1.12.48 viste seg å vær et minutt raskere enn forrige gang i 2014 og totalt sett en positiv opplevelse med god stemning og heiing av kjentfolk på flere steder langs løypa. Nesten som å løpe på hjemmebane, tenkte jeg underveis. Til og med på golfbanen var det noen som kjente meg igjen og fokusert på heiing i stedet for putting et øyeblikk!

Bare oppløpet igjen med Stine rett i hælene på de siste meterne. (Foto: Torfinn Kringlebotn)

HA -løpsfestival som det offisielt heter, er dessuten et trivelig arrangement med tilbud til alle fra 0-99 år. Selv om det kanskje er litt "juks" å kalle en todagers festival ett arrangement, så er det i så fall det største løpet i Hedmark for 3. år på rad, målt i aktive løpere med tidtaking. Stafettene på lørdag burde absolutt vært enda større, og mosjonstilbudet på 5 km fenger ikke den helt store massen. Hovedløpet Ottestadstien rundt er imidlertid passende tøft og variert slik at løpere med forskjellige preferanser stiller opp. Noe som ga fortjent rekorddeltakelse med et tresifret antall løpere i år. Anbefales som en sosial avslutning av sesongen for alle om ikke har deltatt der tidligere. Vi som var der kommer  nemlig igjen - i alle fall jeg.

Litt lenger bak Kjell Arne enn beregnet, men skitt au!

På rett vei i Hytteplanmila

På den rette vei i dobbel (men ikke bibelsk) betydning lørdag.
(Foto Hytteplanmila)

Lørdag ble det gjensyn med Ringerike og Hytteplanmila. Der har jeg ikke vært på fire år, og dette var 4. gang i den raske 10 km-løypa som har hatt en helt unik utvikling. Mitt første løp fra Holehallen i 2008 hadde 325 løpere, og da jeg deltok for 2. gang tre år senere hadde tallet doblet seg til 670. I mitt forrige løp i 2012, som jeg forøvrig brukte som oppkjøring til Frankfurt Marathon helga etter, var det i følge min egen konkurransestatistikk 771 fullførende. Nå på lørdag var det 2029 aktive på tid, altså et tredobling siden sist!

Det var forøvrig takket være 200 ekstra startplasser at jeg fikk meldt meg på i år, og arrangørene i Holeværingen mente at de glatt kunne hatt 1000 til hvis de ikke hadde satt et tak for å sikre kvaliteten. Hytteplanmila er nemlig et kvalitetsløp i ordets rette forstand. Her får du valuta for pengene både før, under og etter løpet.

Rask løype betyr også høyt nivå på de beste, og rekordene i løya avspeiler det med 28.50 på Sondre Nordstad Moen og 31.46 på Karoline Bjerkeli Grøvdal. Jeg har også hatt tre habile løp der tidligere, hhv. to lavt på 38- og et høyt på 37-tallet. Nå slapp jeg å sammenlikne meg med tidligere løp siden det har skjedd så mye i mellomtiden, men hele poenget med turen var å få et objektivt mål på tampen av sesongen.

Jeg kjørte sammen med Ole Peter og Margrethe og var tidlig på plass på Ringerike denne typiske høstværsdagen. Litt trekk ifra nord gjorde at de få varmegradene virket enda færre før start. Etter en god oppvarming var det om å gjøre å velge riktig "bås". Med over 43 minutter som sesongbeste på mila i år, hørte jeg hjemme i 42.30-båsen. Det var imidlertid mange gamle kjente i båsen rett foran, så det ble som det så ofte før en kjapp seeding fram denne gangen også. Siden deltakerantallet hadde doblet seg tre ganger siden sist, var jeg litt skeptisk til om det ble trangt i starten. Da er det jo best å stå godt framme...

Selv om trekken i mot var merkbar fra start, føltes det behagelig og ganske så idéelt løpsvær etter retningsendringen i løypa etter 4,5 km. Det ble samtidig et lite vendepunkt i løpet mitt også. Ulempen med å stille seg for langt fram ift. forutsetningene er opplagt at man blir dratt med i en hard åpning. Den første lette kilometeren nedover kostet ikke så mye, men den andre ble nok i hardeste laget. Jeg sakket akterut i feltet etter at autolapen på klokka viste sub-4 min på begge de to første passeringene. Km nr. 3 og 4 er kuperte og de hardeste, og her ble det mye harking og gisping etter luft med tunge lår i de slake motene. Her kom også Robert og en annen 4-blank fartsholder alt for fort på meg bakfra og det var ingen vits å prøve å følge. (Hvorfor stilte jeg meg ikke bak dem fra start, mon tro?)

Så kom løypas vendepunkt og den litt psykiske motvinden ble borte samtidig som vi tok fatt på Steinsletta langs E16. Her kom jeg inn i en fin rytme som jeg følte jeg greide å holde helt til mål. Etter en ny sub-4 min. på løypa letteste km, greide jeg å stabilisere meg mellom 4.02 og 4.17. For sakte til å kjempe om det opprinnelige målet om sub-40 siden den siste bakken er tøff, men likevel det nærmeste jeg har vært "cruise-kontroll-følelsen" i år.

"Pulsbakken" på de siste 200 meterne har en egen resultatliste, så jeg prøvde å psyke meg opp og slå om for om mulig å komme høyere på den lista. Jeg stivnet litt midtvegs og med 55 sekunder ble det omtrent samme plassering der som totalt: 15. plass av 69 i klassen med 41.20.

I mål rett bak Henrik Kvisgaard (Foto: Arild Brådalen/Hytteplan)

Jeg er opptatt av å sammenlikne meg i tide og utide, men denne gangen er det absolutt verdt å ta med seg den raskeste kontrollmålte mila siden våren 2013 da jeg løp Hamarløpet med skadet menisk på 40.35 en måned etter at jeg "frisk og rask" hadde løpt Sentrumsløpet på 38.20. Sett nedenfra har jeg altså akkurat tre minutter opp, men i denne omgang får jeg være fornøyd med å sette årsbeste med nærmere to hele minutter siden jeg måtte over 43 minutter i Veldremila for to måneder siden. Med 4.08 i snitt, mot 4.18 sist, er jeg i alle fall halvveis på vei mot å løpe mila under 40 minutter igjen. Den saken skal jeg komme tilbake til 29. april 2017. Da kommer neste sjanse i Sentrumsløpet hvor jeg allerede er påmeldt....

Rolf Bakken
10km
Bruttotid: 00:41:37 Tempo: 04:10
Nettotid: 00:41:20 Tempo: 04:08
Overall: 579 / 2030
Menn: 507 / 1280
M 55-59: 15 / 69
SPLITTIDER
Split	Totaltid	Etappe	Tempo	Split	Tempo
Start	00:00:18	00:00:18		00:00:18
5km	00:20:37	00:20:37	04:07 min/km	00:20:19	04:04 min/km
9.8km	00:40:42	00:20:05	04:01 min/km	00:20:05	04:11 min/km
10km	00:41:37	00:21:00	04:12 min/km	00:00:55	04:35 min/km
SPLITPLASSERINGER
Split	Overall Plass	Kjønn Plass	Klasse Plass	Overall Rank	Kjønn Rank	Klasse Rank
Start	431	374	13	431	374	13
5km	569	501	15	569	501	15
9.8km	581	509	15	589	516	15
10km	579	507	15	701	611	16

ALLE RESULTATER